Elephant9 er en norsk progressiv/neopsykedelisk/jazz-rock trio som ble dannet i 2006 under navnet Storløkken/Eilertsen/Lofthus. Den hardtslående trioen, bestående av Ståle Storløkken (keyboard), Nikolai Eilertsen (bass) og Torstein Lofthus (trommer), endret navn til elephant9 etter det første året. Trioen ga ut debutalbumet Dodovoodoo i 2008, og fulgte opp med Walk the Nile i 2010, begge på etiketten Rune Grammofon. Walk the Nile ble tildelt Spellemannprisen 2010 i klassen Jazz, og har høstet mye ros fra både jazz- og rockmiljøet verden over. Deres tredje studioalbum Atlantis, kom i 2012, hvor de samarbeidet med den svenske prog-rock-gitaristveteranen Reine Fiske. Siden da har de utgitt sju album, inkludert Silver Mountain fra 2015, hvor de også samarbeidet med Fiske.
Den 20. januar 2017 spilte de på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo, sammen med gitaristen Terje Rypdal. Og det er et utdrag av denne konserten vi her får servert. Selvfølgelig skulle man vært til stede på denne konserten, men salt peanuts* var på plass da de spilte på Nattjazz i Bergen på åpningsdagen den 26. mai samme året (rapport fra åpningsdagen kan du lese på https://salt-peanuts.eu/consert/i-nattjazzens-underliv/). Men vi var til stede da de spilte på festivalen i San Sebastian året før, som jeg kan minnes som en heidundrandes fin konsert.
De starter med Storløkkens «i cover the mountain top», en relativt lang og meditativ sak, hvor Rypdal får plassert sitt erketypiske gitarspill over keyboards, heftig bass og drivende trommespill. Deretter følger Storløkkens «dodovoodoo», og vi er tilbake til trioens første utgivelse. Det vil si en låt med den rockepåvirkningen vi har hørt trioen en rekke ganger. Denne ganger er fremførelsen «løsere» enn fra debutplaten. Spesielt synes jeg Lofthus sitt trommespill er fremragende. Det ligger tett og fint som et musikalsk anker som Storløkken kan boltre seg på med hele maskinparken av keyboards. Hadde det gamle rockebandet Emerson. Lake & Palmer hørt denne, tror jeg de har lagt ned bandet og søkt seg inn på NAV. For dette overgår det meste fra de fleste «orgel»-baserte bandene fra orgelrockens gullalder.
«psycadelic backfire» var tittelen på tre plater fra trioen som kom i 2019, altså en god stund etter dette opptaket. Dette er en relativt tung låt, som de enkelt kunne servert til Motorpsycho. For her er det mye i «sammen gaten». Deilig, tungt bass-spill og med trommene tett på og med keyboardene i front. Her er Rypdal igjen på plass med en solid og rocka solo, som beviser at den gode Tresfjordingen plasserer seg blant de beste blues/rockegitaristene i verden helt der oppe sammen med Jimi Hendrix. Og etter hans solo tar Storløkken over, så vi nesten ikke kan høre forskjell, før han «broderer» musikken utover som et rocka kunstverk. Og både Hængsle og Lofthus er helt framme på tuppa og følger Storløkken helt til døra.
Nikolai Hængsle har skrevet «john tinnick», som er hentet fra utgivelsen Walk the Nile fra 2010. Dette er en skikkelig rockelåt, hvor Storløkken er i ferd med å «ta helt av» over det himmelske kompet. Det er tid for «headbanging» i en utrolig tøff låt, som publikum på Victoria virkelig likte. Og siden de er såpass godt i gang, serverer de også den rocka «fugl fønix» av Storløkken, åpningslåten fra Walk the Nile. Fullt driv i kompet, og med Storløkken som drivkraft blir dette en helsikes versjon, med fantastisk bass-spill, og Rypdals inntreden her er akkurat så svevende og deilig som vi liker. Over det heftige kompet, legger han seg fint på toppen med en solo som kunne vært tatt rett ut av Chasers settlist, før de runder av med Hængsles «skink», og publikum er i ekstase. Denne var å finne sammen med «fugl fønix» på Psychedelic Backfire, og er en låt hvor alle fire skal ta ut det siste. Fantastisk og rocka spill fra hele gjengen, og en avslutning som får tapetet på veggene til å krølle seg.
Dette er blitt nok en utmerket plate fra de tre elefantene pluss evigunge Rypdal. Og live er dette bandet noe av det tøffeste man får på kloden i dag. Storløkken er en mester på alle keyboardsene, Hængsle er den født bassisten i en slik sammenheng, og Lofthus sitt spill blir bare heftigere og heftigere. Og med Terje Rypdal som gjest, i stedet for Reine Fiske, får vi en litt annen tilnærming til stoffet, og han bidrar ytterst positivt til denne utgivelsen. I de fleste låtene lar han de andre starte og legge føringene, før han plutselig er midt i bandet med aldeles herlig gitarspill.
Og tar det fyr? I aller høyeste grad! En strålende konsertplate!
Jan Granlie
Ståle Storløkken (hammond, rhodes, mellotron), Nikolai Hængsle (electric bass), Torstein Lofthus (drums), Terje Rypdal (electric guitar)
