Erlend Viken er en norsk folkemusikkutøver og fiolinist som kommer fra Oppdal. Hans første egne plateutgivelser var platene Duo fra 2009 og Ho venta på rock fra 2011, som begge ble gitt ut sammen med fiolinisten Aslak Brimi. Han skrev bestillingsverket Sastrugi til Røros folk festival og Festspillene i Nord-Norge i 2018, et verk som kombinerer folkemusikk med jazz og rock. Det ble gitt ut som album i 2020.
I Erlend Viken Trio samarbeider han med bassisten Sondre Meisfjord og gitaristen Marius Graff, som ga ut sitt første album, Frie tøyler, i 2014. For sitt tredje album, Fete slåtta fra 2022, ble trioen nominert til Spellemannprisen 2022 i klassen tradisjonsmusikk.
På den nye plata, samarbeider trioen som om de aldri hadde gjort noe annet, og på noen låter slipper de også til produsent Olav Torget som trakterer konting (N’Goni), som er et tradisjonelt vestafrikansk strengeinstrument, hvor kroppen er laget av tre eller kalebass med tørket dyreskinnshode (ofte geit) strukket over den. I tillegg medvirker vokalisten Synnøve Brøndbo Plassen på et par låter.
Vi får noen låter laget av Viken, en av Meisfjord, to tradisjonelle låter og en laget av trioen pluss Torget. Og de starter med den tradisjonelle valdresspringaren «Nørre Myreslåtten», som Viken har lært av en annen mesterspelemann, Håkon Høgemo. Og allerede her legger vi merke til det fine samspillet mellom fele og el.gitar, hvor de to spiller (nesten) unisont, men med små avstikkere. Og det er ikke Viken som står fram som den viktige solisten, men i godt selskap med den eminente gitaristen Marius Graff, som på fremragende måte, spiller denne slåtten på el.gitar. Deretter følger «Road From Glasgow», hvor det virker som mange sene kvelder på folkemusikkpub i den fine byen Glasgow har satt seg fast hos Viken. For dette er en type skotsk folkemusikk kombinert med den norske tradisjonsmusikken som svinger upåklagelig. Her medvirker også Torget på n’goni, hvor han avleverer en strålende solo i beste Ry Cooder-stil. En nydelig skotsk/norsk reel som også kan minne litt om noen av de tøffeste banda fra Canada.
Deretter får vi Meisfjords «Roadsterbassgangarhalling», en fin låt hvor også Ry Cooder dukker opp i gitarspillet, mens Meisfjord kjører en bassgang de andre kan boltre seg over, noe de gjør på en strålende måte, før vi får Vikens «Mingus Lullaby», en fin ballade og (sannsynligvis en) hyllest til «sjølvaste» Charles Mingus, men uten at det blir noen kopi av «mesterens» musikk, men en deilig låt i et slentrende og fint tempo, med utmerket bass-spill.
I den tradisjonelle «Springar etter Gottfried» etter Gottfried Hans Fabian von Eppingen, har de invitert inn den utmerkede folkesangeren Synnøve Brøndbo Plassen, som i fjor kom ut med den utmerkede soloplata Den lyse dag på Heilo. Og her er det hennes stemme som «drar» låten på en fremragende måte, med trioen og Torget i bakgrunnen. Det improviseres fint rundt melodien og den ordløse vokalen er nydelig, og det hele utvikler seg fint fra det relativt enkle temaet til en mer improvisert avslutning. Mektig!
Så følger Vikens «Rødstøl», hvor vi får trioen alene i en ettertenksom og fin ballade, med utsøkt hardingfelespill over gitar og strykebass. Og lytt til Graffs fine gitarspill på denne. Deilig! Så får vi trioen pluss Torgets «Bøgata Blues», sannsynligvis med inspirasjon fra gata på Vålerenga i Oslo, men med base i den vest-afrikanske ørkenbluesen, slik vi kjenner det fra en del musikere fra Mali. Her har, selvsagt, n’gonien en sentral plass sammen med Brøndbo Plassens unisone vokal sammen med n’gonien. En deilig blues med en strålende solo av Torget som ligger helt i tradisjonen.
Så avrunder trioen alene med de to Viken-komposisjonene «Byrsevegen» og «Vals fatal». Den første i den norske folkemusikktradisjonen med fremragende spill fra alle tre, og med Vikens fele og Graffs el.gitar i nydelig «samtale», og sistnevnte, en vals i alle fall ikke jeg skal forsøke å «tråkke trinn» til. Til det er den altfor avansert til at den inngikk i det vi lærte på Svaes Danseskole i barndommen. Fint fele- og gitarspill over en kompgitar og bass. Og etter hvert utvikler denne seg til en deilig avslutning på en utmerket plate med folkemusikk som hovedsakelig er basert i Norge, men hvor avstikkerne til andre land og kontinenter absolutt er til stede. Og bass-spillet her er vel noe man må tilbake til Meisfjords mange år i jazzkvartetten Come Shine, for å huske.
For en del år siden gjorde Henry Kaiser og David Lindley noen plater med norsk folkemusikk sammen med en rekke av våre mest populære folkemusikere. Og hadde de to hørt Erlend Viken Trio, er jeg overbevist om at de hadde kjent seg godt igjen. For Ville veier er i slektskap med det de gjorde i Norge, men her er det en helhet og variasjon over settlisten som overgår det de to amerikanerne holdt på med. En fremragende utgivelse i det moderne folkemusikklandskapet.
Jan Granlie
Erlend Viken (fiddle,Hardanger fiddle, octave fiddle), Marius Grraff (el. guitar), Sondre Meisfjord (double bass), Olav Torget (konting – n’goni), Synnøve Brøndbo Plassen (vocals)
