Samtidig som jeg hørte gjennom den nye utgivelsen til pianisten Florian Weber første gang, satt jeg og observerte den siste av fem store korsedderkopper som har brukt sommeren til å vokse seg store og feite i nettene sine på plattingen utenfor skrivestua. Hvor de fire andre har gjort av seg, aner jeg ikke. De har vel etter all sannsynlighet funnet seg en vinterhule inne i treverket for å sove seg gjennom vinteren som står for døren. Men den siste av de fem, som jeg tror er født i år, har vokste seg stor og feit og er fremdeles i full gang.
Og mens jeg satt og hørte gjennom den nye plata til Weber, observerte jeg edderkoppen nærmest danse mot et nytt bytte, som hadde surret seg inn i edderkoppnettet. En kamp på liv og død. Edderkoppen nærmest danset vellystig mot byttet, omtrent som om den var regisert av Florian Weber og hans medmusikanter, særlig i den første sekvensen, «Prolog».
På Imaginary Cycle møter vi en «ny» Weber. Ideen til dette utvidede prosjektet kom opprinnelig fra ECM-sjefen Manfred Eicher. Weber satt i studio og spilte solo piano, da Eicher kom med forslaget om at musikken burde inkludere flere musikere. Og om ideen til besetningen piano, brass-ensemble og fløyte kom fra Weber eller Eicher, forteller historien ingenting om.
Med seg på innspillingen har han Anna-Lena Schnabel på fløyte, Michel Godard på tuba og serpent og ensemblet Quatuor Opus 33, som består av Corentin Morvan, Jean Daufresne, Patrick Wibart og Vianney Desplantes på euphonium, Lisa Stick, Sonja Beeh og Victoria Rose Davey på trombone og Maxine Troglauer på basstrombone.
Og de starter med «Prelude», som edderkoppen min tydeligvis var begeistret for. Her åpner det hele med Weber og er en fin innledning til resten, før vi er over de fire stykkene «Opening», «Word», Sacrifice» og «Blessing», som alle er inndelt i flere seksjoner, før de avslutter med «Epilogue». Åpningen er en fin innledning til det vi får, mens første del av «Opening» har deler som refererer temmelig klart til komponisten Johan Sebastian Bach. Brass-ensemblet ligger hele tiden der balk med fint spill, og fløytisten Schnabel kommer mer og mer fram i lyset etter hvert som «verket» skrider framover. Og i en solosekvens, viser hun hvilken utmerket fløytist hun er med bidrag som (nesten) er det eneste vi kan kalle improvisasjon på albumet. Senere bidrar også Godard med utmerket solospill, men gjennomgående er dette komponert musikk, som ikke gir altfor store rom for improvisasjon.
Brassensemblet spiller fint i komposisjonene av Weber. Det låter tett og fint, med det er bidragene fra kapellmesteren selv, som i hovedsak er den som holder det hele under komplett kontroll, Schnabel og Godard som bidrar med det som kan nærme seg jazz.
Dette er kanskje en plate som like gjerne kunne vært plassert i ECMs serie for klassisk- og samtidsmusikk i serien ECM NEW Series, siden musikken ikke føyer seg inn blant de mange jazz-utgivelsene fra selskapet. Men det spiller ingen rolle. Florian Weber har laget en interessant utgivelse med musikk som, hvis vi strekker jazzbegrepet langt, kan fungere både på jazz- og mer klassiske spillesteder.
Jan Granlie
Florian Weber (piano), Anna-Lena Schnabel (flute), Michel Godard (tuba, serpent), Corentin Morvan (euphonium), Jean Daufresne (euphonium), Patrick Wibart (euphonium), Vianney Desplantes (euphonium), Lisa Stick (trombone), Sonja Beeh (trombone), Victoria Rose Davey (trombone), Maxine Troglauer (bass trombone)
