Duoen med den brasilianske tenorsaksofonisten Ivo Perelman og den amerikanske pianisten Matthew Shipp burde ikke være ukjente navn for deg som følger med på salt peanuts*. De har gjort en rekke plater sammen, og nå kommer nok en. Magical Incantation består av åtte «trekk» som har fått titler etter tall.
Og denne utmerkede duoen starter med «Thirteen», hvor tenorsaksofonspillet fra start nærmer seg både Lester Young, Ben Webster og Coleman Hawkins. Dette er en ytterst overraskende åpning, siden vi er mer vant til at de beveger seg tett på den friere jazzen. Men dette er ingen kopi av de forannevnte. Det er heller en videreføring av saksofonheltene fra 50-tallet, satt inn i nåtidens musikalske idealer, hvor Perelman «strekker» spillet til forbildene er stykke fra det originale. Og bak får vi fint og ytterst «røddig» pianospill fra Shipp. Overraskende, og veldig, veldig fint.
Deretter følger «Eight», hvor de tar det videre og adskillig mer inn i «vår» tid. Dette er mer slik vi kjenner de to, hvor det spilles friskt og freidig, med utmerket kommunikasjon og improvisasjon fra begge musikerne. Hvem som egentlig spiller hovedrollen i denne er vanskelig å si, for her spilles det tett og fint gjennom den relativt korte låten, før vi får «Three» hvor de på en måte tar musikken tilbake i tid, men hvor de samtidig «leker» seg rundt et 50-tallstema i balladeform, og gjør det i vår tid, samtidig som de har minst en fot i tradisjonen. Perelman bruker hele tenorens palett, foran Shipps fine spill. Her er det definitivt tenorsaksofonen som fører «ordet», men med nydelig spill fra Shipp. Innimellom er de nesten inne i en og annen standardlåt, men der ønsker ikke Perelman å oppholde seg, så han tar musikken videre.
I «Elleven» er det Shipp som legger premissene, før et relativt pågående saksofonspill kommer inn, nesten i George Adams forspor, groovy og tøft, med det relativt frittgående pianospillet pianospillet, ikke under, men ved siden av og foran. Her møtes de to i nok en deilig oppdatert låt fra 50-tallet, som er deres egen, og vhor de på en deilig måte tar tradisjonen videre.
Og slik fortsetter de med «Ten», som er en lett og ledig, og relativt «snill» låt som innimellom minner sterkt om Thelonious Monks «’Round Midnight», men med de to sitt svært personlige fingeravtrykk, før vi får den heftigere «Fourteen», som starter fritt, men hvor de tar det ned etter hvert. Men ikke helt ned. Shipp vil gjerne leke litt her, og Perelman må følge han, og vi får kanskje platas mest spennende spor, som har en fin progresjon fra det stillere til ekstasen.
Det sjuende sporet har fått tittelen «Seven». Her er det også Shipp som friskt og fritt leder an, før Perelman legger seg i fotefarene etter George Adams på en fremragende måte. Det er en slags gospel i frijazzform, slik vi ofte fikk det fra Adams. Deilig!
Så avrunder de med «Six Edit III», hvor de tilbake til 50-tallets ballademestere. Men de klarer ikke helt å holde seg i «skinnet», så omtrent midt i låten må de bare «kline til» og gi oss vanvittig tøff jazz.
Detter er blitt en overraskende og nydelig plate fra to av Sambandsstatenes mest spennende og driftige jazzmusikere, og det er spennende å høre at de hele tiden er «på hugget» for å utvikle sin egen stil, ved hjelp av tradisjonene, uten at det blir «kunstig». Dette er i stedet dønn ærlig jazz med mening. Og resultatet er blitt strålende, og vi får nok en ytterst spennende og interessant plate fra de to. Og kanskje er dette den mest spennende utgivelsen fra de to til nå.
Jan Granlie
Ivo Perelman (tenor saxophone), Matthew Shipp (piano)
