Kevin Sun er en saksofonist og komponist bosatt i New York City. Musikken hans har blitt kalt «… intens, harmonisk virtuos og komposisjonsmessig kompleks» av DownBeat Magazine, og han har gitt ut seks album til dags dato – senest hans første live-album, The Fate of the Tenor, som kom i mars i år. Her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt platene 3 Bird fra 2021, og The Depths of Memory fra 2023, begge utgitt på Endectomorph Music, og begge med godkjente anmeldelser..
Han har også spilt inn fire album med ensemblene Mute, Earprint og Great On Paper, og han dukker opp på innspillinger ledet av Jacob Garchik, Dana Saul, Xiongguan Zhang og Elijah Shiffer. I tillegg til å spille i USA, har han spilt mye i Kina og har fungert som kunstnerisk leder for Blue Note China Jazz Orchestra.
Den nye utgivelsen, er en dobbel-CD, med to forskjellige sammensetninger. Den den første hører vi saksofonisten sammen med pianisten Dana Saul, bassisten Walter Stinson og trommeslageren Matt Honor. Mens han på den andre platen samarbeider med pianisten Christian Li, bassisten Walter Stinson og trommeslageren Kayvon Gordon.
Vi får 19 komposisjoner, hvor de fleste er skrevet av Sun, og den første platen er innspilt i Brooklyn den 30. oktober 2022, og den andre i Queens den 1. mai 2023.
Kvartettsammensetningene i jazzen, med tenorsaksofon, piano, bass og trommer, har en svært lang historie i jazzen. Og skal man utgi plate med denne besetningen i dag, så må man komme opp med noe nytt og interessant. Og det skal veldig mye til for å skille seg fra alle de andre fantastiske trioene man har fulgt siden for eksempel 1950-talley og fram til i dag. Etter min mening, er noen av de mest kreative og spennende jazzutgivelsene i dette formatet, så her kreves det mye av Sun og hans venner, for at vi skal overbevises.
Sun forsøker å skape noe nytt med disse to kvartettene. På den første platen gir han mye plass til særlig trommer og piano, mens han selv ligger litt i bakgrunnen, i alle fall i de første låtene. Hans tenorsaksofontone er relativt lys, og her er aldri om og gjøre å bevise hvor teknisk begavet han er, med hurtigspill, men heller mer i det lyriske landskapet. Men det endrer seg etter hvert. Men hele veien gir han god plass til pianisten, som spiller fint og kreativt med sine soloer og lyttende spill, særlig til bass og trommer.
Men jeg savner kanskje en «rød tråd» i komposisjonene. Jo da, det meste har nok en «rød tråd» i form av komposisjonene, men jeg synes ikke de lyriske ideene blir like godt fulgt hele veien. Men det er en god kvartett, hvor musikken er moderne og tidvis litt eksperimentell, men de klarer aldri helt å nå inn til meg. Kanskje blir det for akademisk og intellektuelt uten at jeg helt forstår hvorfor, for låtene er i utgangspunktet spennende, men jegklarer ikke, på tross av mange gjennomspillinger, å helt får tak i musikken. Den treffer meg ikke helt.
For den som har fulgt plateselskapet PI Recordings, og som liker det meste som kommer derfra, vil sikkert falle pladask for denne musikken, men jeg må innrømme at jeg sliter litt med å helt «få fot» for det de serverer, før i det mer drivende sjuendesporet, «Storied History», hvor de beveger seg med stor overbevisning inn i be bopen, hvor Sun virkelig overbeviser med strålende og svingende spill, før de avrunder med Koji Kondos «Title Theme. The Legend of Zelda», en fin ballade.
Med den andre kvartetten, føler jeg at de er mer på «rett spor» utfra mine preferanser om moderne, akustisk saksofonkvartettjazz. Her åpner de med en relativt kort og spennende sak, før de er over i det mer lyriske. Her gjør de også tre komposisjoner gjort av andre. Først Frederick Loewes «On The Street Where You Live», og mot sluttene får vi Ryuichi Sakamotos «Yellow Magic» og Bruno Martinos «Estate».
At de plutselig, som tredjelåt gjør standarden «On The Street Where You Live», gjør at stemnignen på platen endres. Men vi får en fin versjon av låten, hvor Sun spiller med en tone i hornet som nesten kan minne om en altsaksofon. Men låten blir fint gjort, med fint spill av hele bandet. Forskjellen fra den første kvartetten høres med i piano- og trommespillet, som er mer «tradisjonelt». Gjennomgående føler jeg at han har alliert seg med en pianist og trommeslager som er mer opphengt i tradisjonen, noe som gjør musikken adskillig mer «tilgjengelig», hvis man kan si det sånn. I tillegg er her Sun mye mer den som driver musikken, og som er den ledende solisten. Og der hvor han slipper seg løs, er dette spennende og interessant musikk som jeg mer enn gjerne hadde hørt på konsert. Og pianospillet til Li er glimrende, sammen med bass og trommer, som er med på å gjøre dette til en deilig opplevelse, hvor de pusher Sun til virkelig å levere strålende spill.
Disse to platene speiler (muligens) hvilke to musikalske verdener Sun befinner seg i akkurat nå. Det mer lyriske, som på den første platen, og det mer 1960- og 70-tallsinspirerte på den andre. Personlig liker jeg best den andre CDen, men for å få et helhetlig inntrykk av Kevin Sun som musiker og komponist, er begge platene nødvendige.
Kevin Sun er en relativt ung tenorsaksofonist, som er i ferd med å slå ut i full blomst på den amerikanske jazzscenen, i den delen av den som ikke er av det mest kommersielle slaget. Og jeg gleder meg til å følge med på hvor veien går videre, og hvilken musikalsk han velger å gå videre.
Jan Granlie
Kevin Sun (tenor saxophone), Dana Saul (piano), Christian Li (piano), Walter Stinson (bass), Matt Honor (drums), Kayvon Gordon (drums)
