Den danske pianisten Lars Friil er ute med sitt andre album i eget navn. Han gjorde seg første gang bemerket i 2010, da han vant konkurransen Ung Jazz med sin kvartett. Det førte bandet i studio, hvor de gjorde den kritikerroste innspillingen «Reconsideration», som ble nominert til Danish Music Award.
Lars Fiil har studert ved utdannelsen i Århus, etter å ha studert i Stockholm. I de senere årene har han spilt i forskjellige konstellasjoner i Danmark, og han markerer seg som en interessant og kreativ pianist og komponist, og han føyer seg godt inn blant de andre danske pianistene som Jacob Anderskov, Søren Kjærgaard, Simon Toldam med flere.
På sin nye innspilling har han med saksofonisten Lis Raabjerg Kruse, som har spilt med han i flere år, og trommeslageren Bjørn Heebøll, som tidligere har samarbeidet med bl.a. Peter Brötzmann, Evan Parker, Pierre Dørge og Jacob Anderskov.
Vi får åtte komposisjoner, alle skrevet av Fiil, med unntak av to improvisasjoner, som de tre har gjort i samarbeid.
Tittelsporet, «Frit Fald» åpner, og er en litt svevende og interessant sak, før vi får den Ornette Colemanske «Jeg er sådan jeg er». Colmansk fordi Kruses saksofonspill tenderer til det Ornettske i anslag, særlig i starten, hvor hun setter an en skarp tone. Første gangen jeg la merke til henne var på den norske festivalen Dølajazz på Lillehammer i 2011, hvor hun deltok på ungjazzprosjektet, «Jazz Incubator».
Deretter får vi en fin, og klagende ballade, som har fått tittelen «Individuelt parløb for tre», hvor de tre musikerne snor seg rundt hverandre og støtter og utfordrer hverandre på en fin måte.
Sistelåta på side 1, er den relativt korte «Flygtig insigt», hvor musikken svever, og vi føler nesten at vi følger med i flukten over det Jyllandske bondelandet.
Side 2 åpner med «Afbryd venligst aldri altid», en komposisjon som fortsetter det ettertenksomme, og man kan høre at dette er tre musikere som lytter intenst til hverandre. Denne går over i «Improvisation #3», som lett kunne ha havnet «utenfor», men på grunn av at disse tre musikerne er usedvanlig gode lyttere, så holder de seg på «innsiden». Men den frie improvisasjonen krever mye mer av utøverne, og jeg er ikke sikker på om de lykkes helt her. Live er dette sikker interessant, men på plate blir det vanskelig å trenge inn i hva de egentlig vil.
Det fortsetter med «Og hvem er det så der ser», og vi får mer i Ornette Coleman-landskapet. Riktignok i det landskapet hvor Ornette spilte relativt lange, klagende toner, noe Kruse for alvor gjør her, og vi blir nysjerrige på å høre mer fra den unge damen. Her har danskene virkelig fått fram en saksofonist man bør gi god plass til.
Fiil er hele veien frampå med kommentarer og legger grunnlaget for improvisasjonene, mens jeg kanskje synes at det hadde vært helt ok å høre mer til trommene.
Det hele avsluttes med «Improvisation #2» (hvorfor treeren kommer før toeren når det er snakk om spontane improvisasjoner, vet jeg ikke, men…).
Dette er en fin ballade, hvor man fortsetter å sveve sammen over det jydske landskapet. Det er mild bris, åkrene er gule og klare for innhøsting, og været er varmt til å være såpass sent på året.
Lars Fiil har laget en fin trioplate, sammen med to dyktige medmusikanter. I tillegg vil jeg gjerne fremheve det flotte coveret, som er en illustrasjon av Tina Hau. Jeg vet ikke om den sier så mye om musikken, men det er et morsomt og fint bilde.
Jan Granlie
Lars Fiil (p), Lis Raabjerg Kruse (s), Bjørn Heebøll (dr)
