Jeg vet ikke hva foreldrene til Lyder og Aksel Røed hadde i maten til de to i oppveksten, men noe spesielt må det ha vært. For både trompeteren Lyder og saksofonisten Aksel er to helt spesielle musikere innenfor den relativt unge, norske jazzen. I Lyders kvintett har de med pianisten Philip Edwards Granly, bassisten Andreas Svabø og trommeslageren Elias Tafjord, og selv om jeg ikke vet det sikkert, så tror jeg det lurer flere musikalske gener hos flere av disse.
Den nye plata, Upside Down, ble innspilt i løpet av en uke i Flerbruket studio. All musikken er skrevet og arrangert av Lyder Røed, og ble spilt inn med alle musikerne i samme rom uten noe etterarbeid eller redigering bortsett fra miksing og mastering. Bandet ble startet av Lyder i 2023, etter at han hadde spilt med hver av musikerne i forskjellige settinger over lengre tid. Disse musikerne er noen av Lyders absolutte favoritter og danner en perfekt kombinasjon for musikken som spilles. Medlemmene er kjent for sin medvirkning i blant annet band som Fieh, Tigerstate, Philip Granly trio, General Post Office og i bandet til vokalisten Gabriella Garrubo.
Den nye musikken til Lyder Røed-kvintetten er (delvis) inspirert av Art Blakey and the Jazz Messengers, Nat Adderley, og «generelt mye av jazzmusikken som ble spilt på 1960-tallet og, ikke minst, Roy Hargrove fra nyere tid», som de selv sier. Siden det første albumet – The Moon Doesn’t Drink – har musikken utviklet seg og beveget seg mer mot den amerikanske jazztradisjonen, men fortsatt med en fot eller et par tær plassert i det norske jazzlandskapet!
Det er spennende å høre saksofonisten Aksel Røed i en slik sammenheng. Vi er vant til å høre han i en rekke forskjellige sammenhenger, men det er første gang jeg hører han i en sammenheng som dette. Og i åpningssporet, «Top Of My Feet», drar de fint av gårde i en 1960-tallstradisjon, med Lyder i en slags Lee Morgan-«rolle», etterfulgt av Aksel, hvor en rekke be bop-saksofonister har gjemt seg i soloen. Han har både det mer «tradisjonelle» spillet, pluss et snev av George Adams i spillet sitt, og Edwards Granly følger på med en fin og kort pianosolo, før Tafjord gjør en kort og konsis trommesolo før temaet. Og bass-spillet er drivende og stilriktig fra start til mål.
«Bounce» er som plukket fra en av skivene som kom på slutten av 1950, begynnelsen av 1960-tallet og den amerikanske tradisjonen. Samtidig er lyden autentisk – ikke som en god, gammel Blue Note-plate, men mer som noe fra ett av de mindre plateselskapene på den tiden. Her holder musikerne seg mer i skinnet, men stilriktigheten er helt på plass fra hele kvintetten, og både Lyder og Granly avleverer fine soli, mens kompet driver det hele storveis framover, før vi får balladen «Freedom». Her er tonen i spillet til Lyder litt «råere», og nærmer seg både Kirk Knuffke og Tobias Wiklund. Men det er bare i sekvensene mens han holder seg «nede» i registeret. Og i «høyere lagene» tas vi med inn blant de beste hard-bop-trompeterne.
Det står i coveret at Lyder Røed er eneste komponist på platen. Men det er bare delvis riktig, for «Don’t Get Around» har klare referanser til Duke Ellingtons «Don’t Get Around Much Anymore», og er en kort tenorsaksofon- og pianosak som høres ut som den er innspilt på 1930-tallet, før vi får den fine «It’s Been Too Long», med strålende trompetspill av Lyder med en fin, etterfølgende pianosolo, og med et ytterst oppfriskende komp, før vi får den fine og sjelfulle balladen «Icy».
«Wiggle Wiggle» er en litt raskere sak, hvor Lyder igjen viser sin «styrke», i en fin låt som like gjerne kunne stått på settlista til mange av de amerikanske banda som holdt oss i ånde på 1960-tallet. Den minner om noe Cannonball og Nat Adderley kunne ha gjort, med en strålende og fint oppbygd tenorsaksofonsolo, før Lyder avleverer en trompetsolo det nesten lukter svidd av, før de gjør «That’s What It Takes», en midtempo-låt med fint spill over hele linja.
Så følger «Blast From The Past» som åpner med bass, og før vi vet ordet av det, er de inne i et slags The Core-landskap. Dette er drivende musikk som svinger upåklagelig med spennende trompet- og tenorsaksofonspill, og nok en gang leverer Lyder en perle av en hardbop-solo, før Aksel «fyrer av» en ytterst «fet» saksofonsolo som smeller i veggene. En nydelig låt, før vi får tittelsporet «Upside Down» som «humper» fint av gårde, hvor vi også får en fin bass-solo fra Svabø, og nok et bevis på Aksels utmerkede ideer og spill, før de avrunder med «Gøy med gammal swing», en 20 sekunder lang sak kun med ett par anslag på pianoet, og litt snakk i bakgrunnen. Så gøy var det med gammal swing!
Lyder Røed har skrevet 10 strålende komposisjoner (pluss sistelåten, som man nesten ikke kan si at han har komponert) for denne utmerkede kvintetten. Han har sett bakover i tid, til «gullalderen» på 1960-tallet, og samtlige komposisjoner kunne vært på favoritt-settlista til de fleste av de amerikanske musikerne på den tiden. Samtidig er dette musikk fremført av relativt unge og fremadstormende, norske musikere, som leverer strålende spill over hele linja, men med ekstrapoeng og ekstra applaus for trompet-, saksofon- og pianospillet. Og med en ytterst pågående og interessant bass- og trommeavdeling, er dette blitt en stor overraskelse av en utgivelse, hvor Lyder Røed og hans musikalske venner virkelig setter skapet på plass!
Jan Granlie
Lyder Øverås Røed (trompet, flygelhorn), Aksel Øverår Røed (tenor saxophone), Philip Edwards Granly (piano), Andreas Svabø (double bass), Elias Tafjord (drums)
