Sist gang jeg hørte om pianisten Marie Krüttli, var på solo-pianoalbumet Transparence, som kom ut på Intakt Records tidlig i 2023, og som ble anmeldt i positive ordelag på salt peanuts* i mars i fjor, I følge den britiske jazzjournalisten Kevin La Gendre, blir hun regnet som en jazzpianist fra det vestlige Sveits som er «en ung visjonær og en ledende europeisk jazzpianist hvis rørende, gjennomtrengende komposisjoner skaper bølger i hele jazzmiljøet og utover», som han skriver i coverteksten på det nye trioalbumet Scoria. Her møter vi henne sammen med bassisten Lukas Traxel og trommeslageren Gautier Garrigue.
De har klart å presse inn 13 komposisjoner av Krüttli på CDen, som er innspilt i Hardtudios i Winterthur i Sveits den 8. og 9. januar i fjor. Altså omtrent samtidig med at hun utga sin soloplate.
Og det hele starter med Krüttlis melankolske pianospill, før de andre to kommer inn, hvor de melder sin ankomst med fynd og klem, og som får pianisten til å bevege seg inn i det frie, nesten samtidsmusikalske landskapet. Dette er en relativt kort komposisjon/improvisasjon, hvor de tre gir oss en «frisk» melding om hva som kommer.
Men i andresporet, «Fluctuating Hope», beveger de seg inn i et landskap som jeg føler er en forlengelse av Paul Bleys første trioplater på 1960-tallet. Dette er en låt som mange ville sagt var Bley, hvis de ble konfrontert med komposisjonen i en «blindfold»-test. Selv lyden høres 60-talls ut. Og både bassist Traxel og trommeslager Garrigue går rett inn i tradisjonen.
Jeg innrømmer glatt at noen av pianistene fra 1960-tellet står høyt i kurs hos meg, særlig Bley og Bill Evans (i det litt melankolske landskapet), så her treffer trioen meg midt i hjertet. Men låten er ikke så lang, og den mer sprelske «Thinky Hearts», tar oss med inn i et litt annet landskap. Men fremdeles føler jeg at 1960-tallet er en favoritt hos Krüttli og medmusikerne. Men i stedet for å kopiere stilen helt, tar de musikken med seg inn i nåtiden, og serverer den som ferskvare.
Og slik fortsetter de. Tre musikere som vil ta tradisjonen fra de gamle mestere med inn i vår tid, og modernisere den, men hele tiden ha minst tre bein i tradisjonen.
At Krüttli er en spennende og kreativ pianist, fikk vi flere bevis på på hennes soloutgivelse. Og i trioform synes jeg hun tar oss med videre inn i sin utmerkede, fargerike og spennende, musikalske verden, som er et godt sted å være.
De 13 låtene er varierte, men hele tiden med 1960-talls-tradisjonen tatt med inn i nåtiden på en fremragende måte. Og om Krüttli fremstår som en glimrende pianist med mange gode ideer og utmerket teknikk, har hun med to musikere som takler hennes musikk og ideer på aller beste måte. Traxel er en strålende bassist som går fint inn i Krüttli sine ideer med kunnskap og «store ører», og trommespillet til Garrigue er akkurat passe «løst» til å fungere perfekt inn i trioen. Og på noen spor slipper de seg skikkelig løs, og vi får en tornado av heftig pianotriomusikk som får veggene til å svette i skrivestuen.
«Scoria er et album skapt med sin egen følelse av tid, som skal høres mange ganger», skriver Kevin Le Gendre i coverteksten. Og sjelden har jeg vært mer enig med den gode engelskmannen. Dette er nydelig jazzmusikk, som gjennomgående er tidløs, men med klare røtter hos de beste jazzpianistene fra 1960-tallet, og tilført ferske ingredienser som også gjør utgivelsen til en ytterst aktuell plate.
Jan Granlie
Marie Krüttli (piano), Lukas Traxel (double bass), Gautier Garrigue (drums)
