Den japanske trompeteren Natsuki Tamara har i mange år vært gift med den alltid like aktive pianisten Satoko Fujii. Og når hun ikke selv spiller på plater på hennes eget selskap Libra Records, dukker hun gjerne opp som produsent på andre musikeres plater. Så også når gemalen gjør duoplate med den amerikanske trommeslageren Jim Black.
Tamara har hatt en karriere som jazzmusiker i 55 år. Han er nå 72 år, og denne innspillingen gjorde han sammen med Black (som har rukket å bli 56 åtr) i Bern, mens ekteparet var på tur i Europa. Fujii var på turné med SUN Trio, og Tamura tok seg en tur til Bern for å gå i studio med Black da han likevel hadde noen dager fri. De møttes igjen noen dager senere i Paris, og Tamura spilte opptaket for Fujii, og sammen bestemte de seg raskt for at dette måtte ut på plate. Tamura og Black har spilt sammen tidligere, og i 1999 gjorde de platen White & Blue sammen, hvor halve platen var de to duo, mens resten var Tamura på duo med Aaron Alexander.
Tamura har gjort en rekke duosamarbeid med trommeslagere, og Jim Black står nok som en av hans favoritter å samarbeide med. Og det er ikke vanskelig å høre at de to trives i hverandres selskap på denne utgivelsen.
Jim Black er en trommeslager som, særlig de senere årene, har markert seg sterkt i en rekke bandsammenhenger hvor det har vært behov for en energisk og pågående trommeslager. Han kjennes kanskje best som samarbeidspartner med Tim Berne, Dave Douglas, og hans eget band AlasNoAxis med gitaristen Hilmar Jensson, saksofonisten og klarinettisten Chris Speed og bassgitaristen Skuli Sverrisson. Men vi har også hørt han med Uri Caine, Carlos Bica, Ellery Eskelin, Peter Evans, Satoko Fujii og Dave Liebman. Men også med Laurie Anderson, Theo Blackmann, Kris Davis, Michael Formanek, Donny McCaslin, John Zorn, Cuong Vu og Jamie Saft, for å nevne noen få.
På dette samarbeidet får vi ni komposisjoner av Tamura, og allerede fra start, i «Morning City» er det energisk duomusisering vi får være med på. Her raser de av gårde i en heftig duosekvens, hvor begge musikerne er likestilte i energiutladningene. Tamura er en musiker som hele veien spiller heftig og tøft, i et moderne improviseringslandskap, som Black henger seg på og ikke lar Tamura hvile et eneste sekund. For Black er en av jazzens mest energiske trommeslagere, som hele veien er helt framme på tuppa og bygger opp et helt trommeensemble ved siden av trompeten.
Alle låtene, med unntak av sistesporet, som har fått tittelen «Bonus», har «City» i tittelen. Og det er nettopp storbylivet de to gjenskaper på platen. Her er trompetspillet omtrent så langt fra den «norske modellen» det er mulig å komme. Her finnes det ikke snev av fjellandskap og rolig meditasjon. Men tvert imot, heftig storbylyder i form av flotte komposisjoner. Og Blacks trommespill høres ut som et travelt gatekryss i en storby hvor rushtrafikken presser på fra alle kanter. Men det blir aldri slitsomt. Til det er de to musikerne altfor samkjørte og på «linje» i hva de vil uttrykke.
Men det er ikke «full pinne» hele veien. Innimellom tar de det litt ned, men aldri så mye at man kan senke skuldrene. Tamura er en utsøkt trompeter som er teknisk briljant i spillet, og han utnytter trompetens mange muligheter på e n spennende måte. Og der han forsøker å roe det litt ned, går det ikke mange sekunder før Black er på plass med utrolig energisk spill. Kanskje skulle man tro at dette var trommespill som kan sammenlignes med for eksempel Paal Nilssen-Love. Men det er det ikke. Han spiller egentlig mye «streitere» enn sin norske kollega, men energien har begge innabords, som de utnytter på hver sin måte.
Dette er blitt en strålende duoplate med to glimrende musikere som beviser at de har mye til felles, og hele veien serverer de utsøkt og energiske utladninger som sitter «som ei kule!»
Utrolig tøft!
Jan Granlie
Natsuki Tamura (trumpet, voice), Jom Black (drums)
