Det skjedde noe etter at svenske Esbjörn Svensson Trio redefinerte pianotriosjangeren med plata When Everyone Has Gone på selskapet Dragon i 1993. Og særlig etter utgivelsen From Gagarin’s Poi nt of View på Superstudio Gul og ACT i 1999. De satte standarden for den «nye» skandinaviske og europeiske pianojazzen, som fremdeles hefter med de mange trioene. Vi fikk Bugge Wesseltoft og hans New Concepion of Jazz-prosjekt, Tord Gustacsen Trio og Helge Lien Trio. Og etter hvert hang pianisten Oddgeir Berg seg også på denne bølgen av «nytt» pianospill.
Trioen er basert i Oslo, og har turnert bredt over hele Europa på store festivaler og ledende klubber. Trioen har også turnert i Japan, Kina og USA, Rochester International Jazz Festival, NY og som en del av Nordic Jazz i Washington, DC.
Trioen består av pianisten Oddgeir Berg, bassisten Audun Ramo, og trommeslageren Lars Berntsen, og før deres seneste utgivelse, har de utgitt fire plater, inklusive en juleplate.
På den nye platen A place called Home, tar de utgangspunkt i røttene til Berg, og øya Rolla, hvor faren kom fra. Rolla er ei lita øy med kun 900 fastboende. På lang avstand kan Rolla se mer ut som spissen av et enormt undervannsfjell enn en beboelig øy.
Idyllisk inne i en fjord stiger den fra vannlinjen til Sulas 1000 meter høye topp. Oddgeirs far ble født på en sofa i selve huset som er avbildet på baksiden av coveret, og fortsatt tilbringer familien mange ferier blant Rollas bredder, enger og fjell. Og med basis i denne øya har han laget et konseptalbum, hvor han ønsker å beskrive naturens magi, rom som er gjemt i minnet og båndene familien gir.
Jeg kan kjenne igjen mye av følelsen til Berg når det dreier seg om Rolla. Hvis man har forfedre fra en annen kant av landet enn der man selv holder hus, husker man gjerne besteforeldrenes sted, mye bedre enn der man selv kanskje er vokst opp. Dette kommer fra en lang rekke ferier i oppveksten. Og jeg kan selv erindre togturene i hver ferie fra Hamar til Trondheim, buddturen fra Trondheim til Orkdal (hvor man alltid ble bilsyk og møtte «brekke seg» når bussen hadde et stopp i Buvika), før man «blek om nebbet» kom fram til besteforeldrenes hjem, før turen gikk videre til sommer- og vinterparadiset på Hemnekjølen.
Berg har et litt annet utgangspunkt, og jeg vet ikke hvor klart hentydningene til farens hjemsted egentlig kommer fram i de10 fine komposisjonene. Men det spiller heller ingen stor rolle. Det viktigste er de 10 komposisjonene, og hvordan trioen fungerer i samspillet. Og jeg må innrømme at jeg, etter hvert, har fått min dose av norsk, melankolsk, pianotriomusikk, via i overkant mange plateeksempler de senere årene.
Men dette er en trio som fungerer fint sammen. Berg har skrevet fine komposisjoner som, i stor grad, refererer til naturen, men om det kan spesifiseres til noe spesielt sted, er jeg mer usikker på. Musikken kunne like gjerne vært relatert til mine egne barndomsopplevelser, et godt stykke unna øya Rolla. Men, stort sett, er dette lyrisk og fin musikk det er umulig å sette noenn negativ finger på. Berg kompletterer innimellom pianospillet med litt synthesizer, men ikke mer enn at det fungerer fint i helheten. Og både bass og trommer fungerer fint som komp på plata. Kanskje kunne jeg ønsket meg noen flere bass- og trommesoloer, men det kan jeg godt leve med. Det er Bergs fine, lyriske og deilige pianospill som forfører mest. Det er det lyriske som dominerer, men i «Hommage (Dance Like Nobody’s Watching)», får vi et annet og mer «aggressivt» uttrykk som gjør platen variert. Lystig i uttrykket er også «Happiness Is Where You Are», hvor pianospillet nesten nærmer seg Chick Corea, mens «Song For My Mother» er en lyrisk perle.
Man kan forstå at Berg har et spesielt forhold til Rolla, og jeg synes han på en fin måte fåt fram de fine sommerdagene man husker fra barndommen, samtidig som de dagene hvor været har snudd og vestavinden virkelig setter inn, også blir dokumentert. Og i avslutningen «Epilogue», viser Berg og de andre musikerne, at det ligger et savn etter stedet og de som bodde og holdt stedet i hevd. Det er blitt en fin plate som kan spilles på gode sommerdager, om du ikke bor midt i et sterkt trafikkert område i en større by, som handler om savn på flere plan. Og trioen fungerer fint gjennom alle de 10 låtene, og gjør oss i godt humør, selv om vi blir sittende og se lengselsfullt utover nabolaget, og drømme oss tilbake til tidligere tider.
Jan Granlie
Oddgeir Berg (piano, keyboards), Audun Ramo (double bass), Lars Berntsen (drums)
