Det var et sjokk for verdens frijazzmiljø, da saksofonisten, klarinettisten og stilskaperen Peter Brötzmann forlot denne verden i Wuppertal den 22. juni 2023, 82 år. Det er få musikere som har betydd mer for den kraftfulle frijazzen, og gjennom en karriere som strakte seg over nesten 60 år, opprettholdt han en stålfast idé om at frijazz skal fremføres med kraft og energi, og spilte uten å inngå ett eneste kompromiss helt til slutten. Riktignok har vi fått rapporter fra noen av hans siste konserter, hvor mye av kraften og energien ikke var like mye til stede som tidligere, men nå har vi fått denne utgivelsen, som vil sitte spikret som en av de helt store duosettingene han gjorde.
Trost Records har, helt siden starten, utgitt mye av Brötzmanns musikk, enten det var med nye utgivelser eller ved å gi ut noen av de klassiske albumene han laget for FMP gjennom årene. Trommeslageren Paal Nilssen-Love ble en av Brötzmanns trofaste allierte, etter at han ble med i Brötzmanns Chicago Tentet og utgivelsen Be Music, Be Night som kom i 2005 (jeg tror dette var den første utgivelsen. Men er det feil, så kommer det garantert en rettelse fra kollega Johan Hauknes). De jobbet i ulike sammenhenger, inkludert denne hardtslående duoen. De fleste av albumene de har gitt ut har vært konsertopptak, men i 2015 gjorde de denne fantastiske studioinnspillingen.
Som Nilssen-Love sier i coverteksten, «Peter hadde skaffet seg en kontra-altklarinett og var veldig entusiastisk over lyden til dette instrumentet. Jeg hadde også kjøpt flere koreanske gonger som jeg ikke hadde brukt ennå». De møttes til en to-dagers økt i Antwerpen i august, og fra begynnelsen føles det annerledes enn mye av hva de hadde gjort sammen tidligere. Musikken er mindre frenetisk og aggressiv enn vi er vant til, ettersom musikerne utforsket sine nye instrumenter, slik at resultatet ble mer kontemplativt. Dette er andre «del» av Brötzmann og Nilssen-Loves duoplatesamarnbeid dette året. Og den første platen «Chicken Shit Bingo» ble omtalt av vår mann, Johan Hauknes rett for utgivelse. Den platen ble kun utgitt på LP, og nådde aldri våre anmeldere. Men her får vi uansett, andre del.
Vi får servert åtte «strekk», og de starter med «Frozen Nose Melting Toes», med Nilssen-Loves litt «mørke» trommer, før Brötzmann kommer inn med sin nye klarinett. Og vi får en overbevisende og neddempet start. Kontra-altklarinetten er en mellomting mellom bassklarinett og kontrabassklarinett, og låter aldeles fantastisk over Nilssen-Loves trommer. I «mellomspillet» eller B-delen, beveger Nilssen-Love seg over på gongene, og vi får en felles og neddempet del som «rister» i øregangene. Og det virker som Brötzmann tester ut sitt nye instrument i denne låten, mens Nilssen-Love legger seg tett på improvisasjonene med sine gonger.
I «Ride The Bar» er de tilbake der vi kjenner de to aller best. Heftig trommespill sammen med et ytterst heftig og pågående barytonsaksofonspill, slik vi nesten aldri tidligere har hørt Brötzmann. Spillet føles nesten som om han roper om hjelp og at han tar ut sine siste krefter, mens «ungdommen» raser av gårde slik vi kjenner den gode «siddisen». Mektig!
Så får vi en ny versjon av åpningen «Frozen Node Melting Toes» med kontraaltklarinett og trommespill med køller. Jeg er ikke helt sikker på om vi får den samme versjonen to ganger, men små ting i B-delen tyder på at det er en annen versjon. Men utmerket og melankolsk musikk fra de to, er det uansett.
Deretter følger «Bubble Butt Trouble», hvor vi på nytt får en heftig «klagesang» fra Brötzmann, som her låter som en improvisasjon hentet fra en ørkenbeduin i Sahara eller noe, siden han her trakterer tarogato (Tárogató, et treblåseinstrument som ofte brukes i ungarsk folkemusikk). Kamelene har rømt og de to musikerne står igjen alene i varmen. Men det er håp i trommespillet. Nilssen-Love «setter i veg» etter kamelene med ivrige tilrop fra Brötzmann. Og med Nilssen-Loves lange kliv, tar han igjen de rømte kamelene og Brötzmann kan puste lettet ut. En fantastisk låt som kan skape en rekke historier.
Så følger «Spill The Beans And Tell The Truth». Nok en «klage» fra mester Brötzmann i starten, og det er noe i den enorme kraften i hans tenorsaksofonspill ingen andre gjør han etter. Og i dette selskapet er det ingen som passer bedre enn Paal Nilssen-Loves trommer. Her raser han av gårde under og ved siden av Brötzmanns klagende og enormt sterke spill, som en støttekontakt på speed, før vi får «Strain My Taters», igjen med den mørke og vanvittig fine klarinetten. Sterkt!
Så går vi mot slutten. Men før vi forlater de to, får vi «Chicken Shit Bingo» og «Ye Gods And Little Fishes». I den første, er det en mer optimistisk Brötzmann vi får høre. Men spillet hans er like rått og «klagende» som på de andre sporene, og Nilssen-Love raser av gårde i «hundre», før de avrunder med «Ye Gods And Little Fishes», hvor det nesten høres ut som om Brötzmann vil rette ut saksofonen i starten over Nilssen-Loves «rumlende» krigsdans ved trommene. Men etter hvert tas det ned, og vi får en følelse av at begge musikerne innser at dette, muligens, er det siste de gjør sammen i et studio. Brötzmann får holde på «langt der nede», mens Nilssen-Love lytter, før de avrunder på mesterlig vis.
Kanskje er dette det siste opptaket med Peter Brötzmann, i alle fall som er gjort med Paal Nilssen-Love på duo i et studio. Og den energien som legges ned in spillet, tyder på at her skal de sette skapet på solid på plass. Og for en utrolig avslutning på et mangeårig samarbeid, i alle fall for oss som får høre dette for første gang. Dette er en duo vi vil savne å høre på konserter og plater framover. Men nå har vi i alle fall Brötz og Paals «sprell» fra studio i 2016, en times tid med, utsøkt, improvisert musikk, jeg kommer til å høre mye på i mange år framover. Mesterlig!
Jan Granlie
Peter Brötzmann (tarogato, contra-alto clarinet, bass saxophone), Paal Nilssen-Love (drums, gongs, percussion)
