Rich Halley kommer opprinnelig fra Portland, Oregon, og er tenorsaksofonist og komponist. Han har gitt ut 24 innspillinger som leder. Han begynte å spille i storband og små jazzgrupper mens han gikk på videregående. Mellom 1965 og 1966 bodde han i Kairo, Egypt hvor han spilte med egyptiske musikere. Da han ankom University of Chicago i 1966, fant han seg omgitt av blues, men også Association for the Advancement of Creative Musicians. Han spilte en periode med lokale bluesmusikere, men i 1968 flyttet han tilbake til det vestlige USA hvor han spilte i latinske band, rhythm & blues-band og jazzgrupper i San Francisco, Albuquerque og Portland. Han ble tidlig påvirket av Sonny Rollins, John Coltrane, Dexter Gordon, Ornette Coleman og Albert Ayler samt Jim Pepper, som også var fra Portland.
Han var en periode leder for Lizard Brothers, en sekstett med tre eller fire horn som ga ut fem innspillinger på Avocet og Nine Winds og som spilte mye i USA og Canada. Men senere har han spilt med blant andre bassisten Michael Bisio, kornettisten Bobby Bradford og en rekke andre frilynte musikere.
På sin nye utgivelse samarbeider han med trombonisten Michael Vlatkovich, bassisten Clyde Reed og trommeslageren Carson Halley, som sikkert er i «tjukke slekta», uten at jeg vet noen ting om det. Vi får sju relativt frie «strekk», som alle kunne vært innspilt av noen av våre favoritter fra 1960 og 1970-tallet. Og platen har et lydbilde, særlig helt i starten, som kunne tyde på at musikken var spilt inn den gang. Men i coveret så er den innspilt i Jackpot Recording Studio i Portland, Oregon den 18. og 19. november i 2023.
Og det er fire ytterst dyktige frijazzmusikere vi får møte. Rich Halley sitt tenorsaksofonspill tar oss med rett tilbake til frijazzens gullalder, hvor musikerne som holdt på med denne type improvisasjon, ble henvist til små klubber og loft for å spille sin musikk. Og trombonespillet til Vlatkovich, fungerer fremragende sammen med begge Halleyene og bass-spillet til Reed.
Tre av komposisjonene er laget av Rich Halley, mens en er gjort av Carson Halley, mens resten er gjort kollektivt. Og hele veien gjennom synes jeg dette låter fremragende. Det skal bemerkes at jeg har et ytterst godt øye til mange av de musikalske konstellasjonene som dukket opp i USA på sent 1960-tall og 1970-tallet. Og denne musikken er akkurat passe «løs» til at den går rett inn blant mine favoritter.
Vlatkovich, som inntil nå har vært totalt ukjent for meg, imponerer stort med fantastisk spill. Og hans soloer er fremragende. Tonen i hornet ligner en god del på Julian Priester, særlig fra hans tid med John Coltrane. Han trekker inn flere elementer fra andre kjente låter, som blant andre «Bye, Bye, Blackbird», men han bruker disse mer som «statements», enn at han kopierer. Bass-spillet til Reed fungerer perfekt sammen med blåserne, ikke så veldig langt fra «sjefsbassistene» fra den tiden, og Carson Halleys trommespill er fritt der det trengs og relativt «røddig» der det er nødvendig.
Men aller best liker jeg nok Rich Halleys tenorsaksofonspill, som strekker seg fra det relativt «streite» til det helt frie. Han har mange ideer inne som han får ut i løpet av disse låtene, og med sin litt skarpe tone i hornet, fungerer han perfekt sammen med trombonisten. Og hans soloer befinner seg, stort sett, i det moderne, akustiske landskapet, med relativt «rå» behandling av saksofonen.
Dette er rett og slett blitt en strålende utgivelse med fire musikere som var helt ukjente for meg. Men denne platen skal spilles hver gang noen med de samme musikalske tilbøyeligheter som meg er innom skrivestua. Så har flere enn meg fått en ny saksofonist på favorittlisten. En höydare!
Jan Granlie
Rick Halley (tenor saxophone), Michael Vlatkovich (trombone), Clyde Reed (double bass), Carson Halley (drums)
