Trioen med fløytisten Neil Metcalfe, fiolinisten Philipp Wachsmann og trommeslageren Emil Karlsen har jobbet sammen som Spaces Unfolding siden 2021. Trioens debutalbum, The Way We Speak, ble opprinnelig startet som et «kjøretøy» for akustisk utforskning, og ble spilt inn i akustikken til Londons St Mary’s Old Church. På den nye platen får trioen selskap av Pierre Alexandre Tremblay på elektronikk, en musiker som legger opp til flere spennende dialoger mellom instrumenter og elektronikk. «For å utvide den opprinnelige ideen om akustisk påvirkning, befinner trioen seg nå i et elektronisk miljø i det som er en refleksjon over vårt forhold til teknologi», som Karlsen skriver på Bandcamp.
Vi får servert sju «hovedlåter», som alle er inndelt i forskjellige sekvenser, noen av sekvensene er med Tremblay og en av trioens musikere, og det hele er blitt en vakker og spennende seanse.
Det hele starter litt dystert og mørkt med «Shadow Figures Pt. 1 og Pt.2», med dyp elektronikk og fingerspill på fiolinen, og da jeg ser i coveret at åpningen er tilegnet den japanske forfatteren Jun’ichirö Tanizaki, så forstår vi det. For dette kunne like gjerne vært gjort av fritt improviserende musikere fra «solens land». Fløyte og trommer kommer inn, og vi blir dratt inn i en slags eventyrverden hvor de fire utforsker et musikalsk landskap som ligger et godt stykke fra de britiske øyer, hvor trioen holder til.
Og etter hvert som vi blir konfrontert med de 11 «strekkene», blir vi egentlig sittende og beundre den tette, men samtidig, åpne kommunikasjonen mellom de fire. Og særlig legger vi merke til det kreative trommespillet til Karlsen, som ligger langt framme i lydbildet. Det forundrer meg litt at Karlsen ikke er hentet hjem til «furet værbitt» for å berike samtidas- og den moderne, frie jazzmusikken i Norge med sitt ytterst kreative og spennende spill. For spillet hans her er både kreativt, spennende og ytterst interessant.
Nå har jeg aldri vært en stor fan av fløytespill i jazzen (med noen hederlige unntak). Men spillet til Metcalfe i denne settingen er ytterst spennende (så er det heller ikke «jazz-jazz» vi får servert). Og Wachsmann er en mester i denne formen for musikk, og hans fiolinspill her er fremragende og spennende. Han legger ytterst interessante innspill inn i helheten, som, innimellom, gjør dette til en slags musikalsk «jordomseiling» det bare er å nyte. Og med Tremblays elektronikk får trioen et utvidet lydbilde som skaper en ny dybde i opplevelsen som er berikende.
Dette er et band og et prosjekt man aller helst skulle ha hørt på konsert i et kunstgalleri eller noe lignende. Og innspillingen fra universitetet i Huddersfield den 21. desember i 2023, serverer musikken i et fint landskap hvor vi kan drømme oss bort i en samtidsmusikalsk og fri-impro-setting som fascinerer.
Jan Granlie
Neil Metcalfe (flute), Philipp Wachsmann (violin), Emil Karlsen (drums), Pierre Alexandre Tremblay (electronics)
