Altsaksofonisten Hugo Costa og trommeslageren Philipp Ernsting hat lenge samarbeidet fra sin base i Rotterdam. Og for deres nyeste plateprosjekt valgte de å invitere med den amerikanske bass-giganten William Parker til en fritt improvisert session i Codarts i Rotterdam den 11. oktober 2023.
Vi har hørt Parker i en rekke triosettinger opp gjennom årene. Den seneste med gitaristen Ava Mendoza og trommeslageren Gerald Cleaver, som gjorde en strålende konsert på Vossa Jazz tidligere i år.
Nå møter vi mesterbassist Parker i tre lange improvisasjoner, som går inn i den lange rekken av utmerkede frittgående innspillinger hvor Parker er involvert. Det jeg kanskje mest vil sammenligne dette samarbeidet med, er kanskje Parkers samarbeid med Frode Gjerstad på flere tidligere skiver, med Hamid Drake på trommer. Sammenligningen kommer først av at altsaksofonspillet til Costa, ikke befinner seg altfor langt fra Gjerstad. Spillet er energisk og fritt, og Costa er nok litt yngre enn Gjerstad, og har kanskje mer energi i spillet, men allikevel er det noe med de to som kan sammenlignes. I uttrykket syness jeg Costa har mye av det samme som Arthur Blythe hadde i sine glansdager, selv om tonen ikke er like «skarp» og «skjærende». Og mye av inspirasjonen kan strekkes tilbake til både Ornette Coleman og Albert Ayler.
Ernsting er en drivende god trommeslager, som har mye energi i spillet. Han er ikke like energisk som for eksempel Pall Nilssen-Love, men han er på god vei i de «strekkene» hvor det kreves «handling». Og bak regjerer Parker som om han aldri har gjort noe annet.
Han er en av våre absolutte favorittbassister, og med sin litt «tørre» og «tunge» lyd i instrumentet, blir han en slags moderne kloning av Charles Mingus og Charlie Haden. Og her merker vi spesielt hans fine spill i andresporet, den roligere, i alle fall i starten, «Fogo em Escalada», hvor han «styrer» inledningen til improvisasjonen med tyngde, før de andre kommer inn, og vi er over i det «sprelske» frijazzlandskapet.
Jeg synes dette er en utgivelse som går fint inn i rekken av utmerkede utgivelser fra William Parker, og for meg, i en helt ny sammenheng. Jeg er overbevist om at man nesten kan sette Parker inn i hvilken som helst jazzikal sammenheng, og man vil høre han som en ytterst viktig bidragsyter. Og med Costa og Ernsting som «sparringspartnere», møter han to kreative musikere som kjenner hverandre svært godt gjennom mange års samarbeid, og da kan det nesten ikke gå helt galt.
Jan Granlie
Hugo Costa (alto saxophone), William Parker (double bass), Philipp Ernsting (drums)
