Min gode venn, Bobby Bradford, fyller 90 år i dag!
Det får meg til å minnes tilbake til 1986. Da spilte jeg med John Stevens og Johnny Mbizo Dyani i trioen Detail. John nevnte mange ganger at vi skulle forsøke å få Bobby over fra LA til Europa. Han mente Bobby ville tilføre oss noe nytt. Jeg husker jeg ringte ham i 1994 og snakket med ham. Han var en vennlig person som absolutt ville komme over. Han hadde vært i England et par ganger tidligere og spilt med John´s Spontaneous Music Ensemble. De spilte bl.a. inn plata Love´s Dream i 1975, der Kent Carter spilte bass og Trevor Watts var på sax.
På den tiden var det neste ingen mulighet til å få noen støttepenger. Jeg synes å huske at jeg fikk penger til Bobbys billett av Foreningen Norske Jazzmusikere, slik at vi kunne møtes i London i 1986. Jeg forsøkte å få Kongsberg jazzfestival interessert, men de svarte ikke engang på min henvendelse….
John hadde fått en jobb for oss på Bracknell Jazzfestival og i tillegg hadde han organisert 5-6 jobber rundt London. Bobby beroliget meg før første jobben. Det gikk ganske greit, selv om min innsats var preget av nervøsitet i begynnelsen. Ettersom det i London var en stor kontingent sør-afrikanere, var det mange av dem som kom på våre konserter for å hylle Johnny Dyani. De skapte en spesiell atmosfære med mange tilrop og høy stemning som inspirerte meg til å ta i! Vi spilte noen flere jobber før vi dro til Bracknell. Der møtte jeg ved Dyanis hjelp Chris McGregor, Louis Moholo-Moholo, Evan Parker og flere andre.
Konserten vi skulle spille på Bracknell-festivalen, var i et teater og da vi kom på scenen, oppdaget jeg at huset var stapp fullt. Og jeg ble virkelig nervøs! Bobby, Dyani og John begynte å spille og jeg husker jeg håpet de skulle holde på en stund slik at jeg fikk roet meg, men plutselig stoppet Bobby og snudde seg mot meg. Da visste jeg at jeg måtte komme i gang. Den første tonen var som en rap. Og det gjorde meg enda mer usikker, men jeg fortsatte og i løpet av et par sekunder var alt under kontroll. I løpet av konserten, var det flere ganger at jeg ble så eksaltert at jeg neste gikk i transe. Da kom Bobby inn og sendte meg noen toner slik at jeg kom tilbake på sporet. Og nettopp denne «omsorgen» er noe som kjennetegner denne mannen.
Han er en gentleman som ikke bryr seg om hvor du kommer fra og som alltid ønsker godt for alle som han spiller sammen med. Han er den musikeren som er minst opptatt av egotripper og som alltid tenker på helheten. Han spilte med Eric Dolphy, og underviste David Murray og var med i Murrays oktett. Han spilte med Ornette før og etter Don Cherry. Og han er aktiv fremdeles: jeg var på besøk hos ham i 2022 og vi laget en ny plate som er på vei ut i disse dager. Han lager podkaster med tubaisten William Roper der de synger, forteller historier og spiller.
Dette ble noen hurtige ord fordi jeg ville hedre ham idag. En mer omfattende artikkel om Bobby Bradford vil følge litt senere.
Tekst og foto: Frode Gjerstad
Hovedbildet, fra venstre Bobby Bradford, Frode Gjerstad, Alex Cline og William Roper.
Fra turneen i anledning Bobby Bradfords 80 års-dag i 2014. Fra venstre: Frode Gjerstad, Frank Rosaly, Bobby Bradford og Ingebrigt Håker Flaten.
