OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 7, LØRDAG 15. AUGUST 2026: Så er siste dag av Oslo jazzfestival 2026 over. Og vi som har vært på dette 40-årsjubileet kan fastslå at festivalsjef Line Juul og staben har gjennomført en, så godt som, prikkfri festival. Musikken har gjennomgående vært preget av jazz i de fleste sjangere, farger, temperaturer og landskap, men med en overvekt av nyere jazzformer. Været har vært slik det skal være i Oslo i august, og det er kun vært fornøyde fjes å se på konsertene rundt om i byen.
Amerikanske pianotrioer kan være noe av det beste
Historisk sett, er det fra Sambandsstatene de store og markante pianotrioene har kommet. Og for den som har hørt for eksempel Bill Evans Trio, eller for den saks skyld, Cecil Taylors mange sammensetninger eller Keith Jarretts trio, glemmer det aldri. De fleste jazzfestivaler med respekt for seg selv, serverer jevnlig en pianotrio fra dette kontinentet. Og selv om pianisten Martha Sánchez opprinnelig kommer fra den spanske hovedstaden, Madrid, har hun hatt base seg i New York i mange år.
Hun omtales som en av de virkelig markante jazzpianistene på New York-scenen de siste 10 årene. Hun har spilt med «alle», og har flere plater som har fått utmerket kritikk i den amerikanske jazzpressen. Og denne ettermiddagen besøkte hun Norge og Nasjonal Jazzscene, Victoria for første gang, sammen med bassisten Kanoa Mendelhall og trommeslageren Mark Whitfield Jr.
Jeg hadde relativt store forventninger til å møte pianisten for første gang. Men etter kort tid, oppdaget jeg at hun og trioen gled relativt ubemerket inn i «min» historie om de amerikanske pianistene. Jo da, hun er en dyktig pianist. Og hun hadde med seg en helt godkjent bassist og trommeslager. Men det føltes som om vi møtte en pianist som skulle vise fram alle de tekniske tingene hun kunne, sammen med en bassist og trommeslager som skulle følge henne i ett og alt, gjennom settet.
I tillegg til det tekniske, var noe med lyden jeg ikke helt fikk til å stemme. Tonene fløy litt for mye i hverandre, og det ble, etter min mening, altfor teknisk. Den unge, kvinnelige bassisten, Kanoa Mendelhall fulgte pianisten fint gjennom de låtene jeg hørte, og Mark Whitfield Jr. spilte akkurat slik en amerikansk trommeslager skal i en slik sammenheng.
Sánchez er nå ute på en lengre turné, og det skal bli spennende om hun klarer å gjennomføre hele turneen før hun må føde. For det er sjelden jeg har sett en mer gravid musiker på en scene, så det blir spennende å se om hun rekker konserten med David Murray Quartet på Blue Note i New York den 10. september, før hun skal føde. (JG)
Som forventet i Kunstnernes Hus
Et nakent Yamaha-flygel – et CF6?, en mann – Kjetil Mulelid, et rom – forhallen i Kunstnernes Hus på branntomta i Wergelandsveien, 36 ibenholt-tangenter + 52 elfenben (syntetisk)-tangenter, 88 hammere. Publikum – ca. 80. Forventninger – høye.
Solo piano må være det ypperste eksemplet på demokrati i musikken. I ett lokale, på det samme klaveret, alle pianister møter det samme fysiske flygelet, med alle sine individuelle karakteristika. Alle pianistene får akkurat de samme arbeidsbetingelsene, og alt er opp til hva hver av dem kan gjøre med akkurat dette individuelle eksemplaret av et Yamaha-klaver i kombinasjon med det samme fysiske rommet. Ingen klaver er like. Ingen rom er like. Alle kombinasjoner har sine individuelle lyse og mørke sider, sine personlige kriker, kroker og kraker.
Eighty-eight tuned drums. Det var visstnok musikkjournalisten Valerie Milner som fikk begrepet på trykk første gangen, på midten av 1970-tallet. I boka As Serious as Your Life – John Coltrane and beyond, skriver hun om Cecil Taylor at «… he rushed all over the keyboard, hitting each note with an intense, percussive touch, as if they were eighty-eight tuned drums …».
Hvordan Cecil Taylor hadde utnyttet dette pianoet, i dette rommet, får vi aldri vite. Men vi kan forestille oss hvordan det ville vært. Mulelid har et uttrykk og en spillestil som er svært forskjellig fra Taylors. Men det de har felles er at de på et klaver, i et rom, kan fylle rommet med vakker musikk.
Fredag 7. august lanserte Mulelid sin nye solopiano-plate, Piano, Unfolding. Jeg har aldri prøvd å brette ut et piano, men jeg vet en ting om det – det er ikke i nærheten av først å brette sammen en origamisk hoppende frosk, og så brette den ut for å studere nettverket av brettelinjer over papiret. Dette andre, det har jeg gjort. Ori-gami, rett og slett bretting av papir, og ori-kata, brette i former, er en fascinerende øvelse. Strengt regulert, tradisjonelt opererer man med seks eller sju basisoperasjoner, det er lett å kalle dem aksiomer.
Origami blir da en uttrykksverden som kan formuleres som et matematisk, aksiomatisk system. Hver form det er mulig å skape med utgangspunkt i disse aksiomene kan da sees på som sanne utsagn eller teoremer, et usant utsagn i dette systemet er en form som ikke kan skapes av et stykke papir uten å ødelegge det.
I et hvert aksiomatisk system over en viss minste kompleksitet, påviste Kurt Gödel i 1931 med sine to ufullstendighetsteoremer, at i slike system finnes det sanne utsagn som ikke kan tilbakeføres til et (endelig) antall steg med bruk av aksiomene. Ikke overraskende er det lett å se en sammenheng mellom Gödels resultat og Alan Turings beskrivelse av ‘computability’ og skapingen av begrepet som i ettertid er benevnt som Turing-maskiner.
Så spørsmålet vi stiller oss er dermed om det finnes slike sanne, romlige former som ikke er mulig å skape med et endelig antall brettinger, basert kun på de origamiske aksiomene. Jeg gjør oppmerksom på at dette er bare et bittelite fnugg av innsikt som reises av Gödels arbeider.
Mulelids utbretting er ikke tilbakeførbar til de origamiske aksiomene, den saken er krystallklar. «Entrance», åpningslåta på trioalbumet Not Nearly Enough to Buy a House, blir etterfulgt av «How the West Was Won» som du også kan høre på den nye plata.
Et stykke Mulelid laget til hundreårsjubileet for Aspheim Pianosenter i 2024 leder videre til en flott hommage til Axel Skalstad. Akkordgangene i en av komposisjonene Mulelid tar utgangspunkt, gir meg assosiasjoner til islandske Sigur Rós, tonefølge for noen av oss til store deler av det første tiåret av det nye tusenåret. Og så er det noe med en B-dur tonalitet, i kontinental form, altså B flat på angloamerikansk. Det dreier tankene mine umiddelbart i retning Keith Jarrett. Uforklarlig? Kanskje?
Uansett, Mulelid bekrefter — som forventet — med denne konserten at han bærer et soloprosjekt, og løfter publikum så høyt at rommet i Kunstnernes Hus’ forhall allikevel blir lite og intimt. Det ble en lang rekke sanne utsagn, men få indikasjoner på at de var aksiomatisk nedbrytbare. (JH)
Da «Skrik» av Munch fikk en mening
Vi har rost Oslo jazzfestival og deres fokus på de «rene» jazzbegrepene. Men jazzkan være et vidt begrep, og det er sikkert mange som mener av trioen med gitaristen og vokalisten Stian Westerhus, saksofonisten Colin Stetson og trommeslageren Erland Dahlen (hivedbildet) befinner seg godt på utsiden av hva man kan regne som jazz.
Jeg vet ikke om festivalen hadde Øya-festivalen i bakhodet da de sammen med Munch-museet, booket denne trioen for festivalen, for jeg er overbevist om at de tre ville ha «veltet» Øya-festivalen om de hadde blitt presentert der. Men Oslo jazzfestival kom Øya-festivalen i forkjøpet, og kunne denne kvelden servere, hva jeg vil påstå er verdens beste rockeband.
Drevne, gamle rockere er av den formening at et skikkelig rockeband skal bestå av tre instrumenter – gitar, bass og trommer. Og selv om Stetson innimellom forlot bass-saksofonen til fordel for altsaksofonen, så låt dette akkurat så rocka som et rockeband av god, gammel kvalitet, skal låte.
Stian Westerhus har vi fulgt siden han studerte på Jazzlinja i Trondheim, og dukket opp i trioen Puma med keyboardisten Øystein Moen og trommeslageren Gard Nilssen. Han spilte en relativt lang periode på duo med Sidsel Endresen, og han har vært innom både Jaga Jazzist og Nils Petter Molvær. Men han er ikke den musikeren i Norge som er mest å se på en scene. Han pukker tydeligvis ut sine prosjekter med omhu, og den trioen vi fikk høre han med i går, var første gang de tre spilte sammen i Norge. Og valget av medmusikanter var, utvilsomt, et godt trekk.
I trioen er det Westerhus som styrer «showet». Hans gitarspill tar seg fra Jimi Hendrix, via de andre, store rockegitaristene innenfor den mer «heavy» avdelingen, og inn i det fire improvisasjonslandskapet, som få andre gjør ham etter. Samtidig er han også en fremragende vokalist, der han fremfører vokalen i et relativt høyt register som kontrasteres utmerket gjennom Stetsons bass-saksofon. Og selv om Stetson i denne sammenhengen spiller «andrefiolin», bidrar han sterkt til det rocka og deilige lydbildet. Og bak holder Dahlen det hele på plass med alle sine trommer, cymbaler og bjeller. Han er den rette og perfekte rytmeholder og kreativiteten i «kjøkkenavdelingen», som han har bevist i en rekke sammenhenger, og her tror jeg ikke Westerhus kunne valgt noen andre for å gjøre trioen fullkommen.
Jeg har en mistanke om at salige Edvard Munch hadde en rekke relativt heftige tanker i hodet da han produserte sine mange mesterverk. Og da han malte «Skrik» fra Ekeberg i nabolaget der Sjømannskolen ligger i dag, etter at han, kanskje, hadde bitt kastet ut fra Ekebergrestauranten (?), og sto ute på «skrenten» med utsikt over Oslofjorden i solnedgangen, og fikk ideen til det verdenskjente maleriet «Skrik». Og konserten i går kveld med Westerhus, Stetson og Dahlen billedliggjorde Munchs mesterverk på en fantastisk måte.
Men en liten kritikk må festivalen og Munch-museet få. Festsalen i det relativt nye museet egner seg ikke til konserter. Om du har fått plass på en av de første radene, fungerer det utmerket. Men blir du sittende lenger bak, fungerer lokalet langt fra godt nok imforhold til god formidling av lyd.
For meg som hadde kapret et sete på første rad, fungerte det derimot perfekt. Og for meg ble dette et soleklart høgdepunkt på festivalen. Og trioen er en konstellasjon som bør forefinnes på en rekke jazz- og rockefestivaler i mange år framover! Perfetto speziale! (JG)
Ungt talent med solide gener
Senere denne lørdagskvelden sto valget mellom å avslutte festivalen på Cosmopolite oppe på Torshov, hvor Nils Petter Molvær med venner, skulle gjøre sin versjon av Miles Davis sitt mesterverk Bitches Brew, eller om jeg skulle bruke min siste energi på å høre på vokalisten Ingeborg Gravem Sollid og hennes kvartett på Herr Nielsen midt i byen.
Jeg valgte det siste, egentlig mest på grunn av at det var enklere å komme meg hjem til «hulen» i en av byens østlige bydeler, etter konserten, selv om jeg hadde sett fram mot nok en mulighet til å høre Molvær «bryne» seg mot Norges nye trompettalent, Kristina Fransson, slik han gjorde under Miles Davis-hyllesten på Nattjazz i Bergen tidligere i år.
I Sollids kvartett fikk vi, i tillegg til Sollid, høre vibrafonisten Amund Stenøien, bassisten Håkon Huldt-Nystrøm og trommeslageren Trym Saugstad Karlsen. I tillegg medvirket den allestedsnærværende trombonisten Jørgen Bjelkerud i siste del av konserten.
Ingeborg Sollid er kraftig, arvelig belastet. Hun er datter av vokalisten Guro Gravem Johansen og trommeslageren, trompetisten og bandlederen Torgrim Sollid, så her er de riktige genene godt plassert. Hun lager fine komposisjoner, hvor hun, i stor grad kombinerer 1960-tallsjazzen, særlig den coole utgaven, med et fint og moderne uttrykk. Hennes første soloutgivelse, The Aftermath (Fjordgata Records), fikk utmerket omtale her på salt peanuts*, da den kom ut for en stund siden, og tidligere har hun fått like god omtale for platen Blue Room, en duo-utgivelse med pianisten Isak Austnes Brekken, og også for sin medvirkning på farens utgivelse Meson på Roselyd.
Musikken vi fikk høre denne kvelden, på en overfylt Herr Nielsen var, i stor grad, hentet fra hennes soloutgivelse, men også litt nytt stoff. Vi fikk komposisjonene i en løsere ramme enn på platen, noe som gjorde klubbopplevelsen enda bedre. Og da Bjelkerud entret scenen på de siste låtene, fikk bandet et «løft», med Bjelkeruds eminente trombonespill.
Konserten ble en fin avslutning på en utmerket jazzfestival for min del. Så får vi se om kollega Hauknes var like fornøyd med 40-årsjubilanten. (JG)
Riv meg ikkje Sund
Sund Folkehøgskole på Røra i Inderøy kommune er blitt et bemerkelsesverdig tonalt senter for ung norsk jazz. De siste årene har jazzelevenes årlige turné i februar vært et sterkt signal på den gullalderen i norsk improvisert musikk vi lever midt i. Det store omfanget av talenter som søker seg dit 19-20 år gamle, og som etter ett år på Sund søker seg til det nå betydelige antall høyere utdanningstilbud der de kan videreutvikle sine evner og ferdigheter, demonstrerer til fulle styrken i den gullbølgen vi nå opplever.
Dette skjer etter mange års iherdig innsats med utvikling av tilbud rettet mot barn og ungdom, som Barnas jazzhus, ungdomsstorband som Midtnorsk og AOJO, sommerkurs i jazzimprovisasjon for ungdommer, samt en stor skare improviserende musikere som sørger for kvalitetsundervisning og veiledning i videregående skoler, kulturskoler og andre sammenhenger.
Spesielt gledelig fra mitt ståsted er at nå synes endelig jentene å komme for fullt. Antall kvinnelige studentmedlemmer i Norsk jazzforum, som er et godt mål – og antakeligvis det beste – på omfanget av kvinner i norsk jazz i disse aldersgruppene, har i løpet av få år steget raskt og nådde i 2025 36%. Vi er altså på god vei til å få rettet opp det store relative bortfallet av jenter i organisert musikkutøvende barne- og ungdomsaktiviteter, som skole- og ungdomskorpsene, i aldersgruppe 12-19 år, og dermed en rekrutteringsskjevhet inn i de profesjonsdannende skoletilbudene.
Tjue elever får plass på jazzlinja hvert år, og søknadsantallet er stort. Våren 2025 opplevde vi det dyptpløyende prosjektet Sunderknust fra elevene som gikk ut sommeren 2025. I vinter var årets elever på turné med prosjektet Sundtopi.
Dessverre hadde jeg ikke mulighet til å få konserten med meg da Sundtopi spilte på Cosmopolite i februar i år. Derfor var jeg ikke vanskelig å be, da Oslo jazzfestival hyret prosjektet til årets festival på festivalukas aller siste dag. Så i år, lørdag 15. august 2026, sto for aller første gang ett av Sundprosjektene på scena under en av de store jazzfestivalene i Norge (de har også spilt på Vossa Jazz de senere årene, også i år. red.anm.) . En annen nyhet som ble avslørt på konsertdagen var at prosjektet Sundtopi er på vei ut på plate. Dette er dog ikke første gang – minst ett tidligere jazzkull på Sund Folkehøgskole er dokumentert på plate. For over tjue år siden kom albumet Sofa Days, som nok ikke var en kommentar til studiefrekvensen under året på Sund. Bak dette albumet sto Sundkullet fra 2003-04.
Men det er historie, om enn Sund-historie. For nå er det kullet 2025-26 som står på scenen. Eller 19 av dem er på scenen i kveld, en har gyldig forfall. Og for et smell, for en formidlingsglede, for et driv!
Med er vokalistene Sarah Maria Gil Hjartholm, Liva Åsnes Skjerdal og Ada Evita Ludvigsen Tornes. Blåsere: Evelina Innervik, fløyte, Adrian Hofseide Molvær på trompet, Jørgen Granly Jørgensen, altsaksofon, Jørund Solli Os, tenorsaksofon, samt Fabian Valverde Mæhlum på trombone.
Det var Lavrans Lein på keyboards, Leo Haugen Wyller på piano, med fire gitarister: Sverre Valdemar Berbom, Simen Bretten Brunland, Erlend André Dahl og Alvin Sekkingstad. To bassister: Silas Johan Solberg Bakke, el-bass, og Une Myklebost Gran, kontrabass. Midt i sentrum av dem alle, tre trommeslagere, fra venstre: Einar Øyen, Jørgen Nordseth Karlsen og Linnea Kierulf.
Så langt fra en reglementert storbandbesetning som det går an å komme, kanskje, men de får det til å fungere, ikke minst gjennom sin entusiasme, gå-på-mot og iver, og et (svært) høyt energinivå. Musikken er lettilgjengelig, og pakket inn i den samme slags friske og uredde, swingende ‘funkyness’ som det som gjorde Isaac Hayes til den heftigste, rammeste, mest drivende, dansende, svettende, prustende eimen av et asfaltliv i New York i årene etter 1970. Men nå er det byttet ut med en ivrig, hjertevarm, leikent dansende duft av livet ved den gamle amtmannsgården sør for Steinkjer. Kanskje ikke like urbant i utgangspunktet, men genuint menneskelig og sosialt orientert musikk.
Det er vanskelig å sitte avmålt med en intellektuell nikking på hodet til de rette passasjer, til å markere strofestrukturer og skifter i musikken, til å notere seg rytmiske (feil)trinn. Men ikke noe av det betyr noe, ikke noe av det har noen mening her. Om det er store muligheter for å kunne ha utviklet dette materialet bedre, og for å kunne ha strukturert det slik at det framstår som mer talende, fortellende, betyr nada.
For alt dette er ikke relevant i kveld: Sundtopi er ikke et intellektuelt produkt, Sundtopi plasserer seg midt mellom utopier og dystopier. I dette rommet befinner også livet selv seg. Og det peker mot det kanskje viktigste budskapet som Sundtopi formidler: På sitt beste er livet — og Sundtopi — en feiring av sosialt fellesskap, av gjensidig læring, av kjærlighet og glede. En feiring av det å være menneske i 2026. Akkurat det samme som Sundtopi forteller oss, en avsluttende kveld av en sjudagers stor jazzfestival i lille Oslo. På vår favorittscene, Nasjonal jazzscene.
Men nå er Sundtopi historie, og de tjue elevene spres over det ganske land og utenland, men en ting vet vi: Noen av disse unge musikantene vil de neste tiårene være aktivt med å forme ny improvisert samtidsmusikk for nye publikum. Mens andre vil styrke og fornye utdanningssystemer for nye generasjoner av musikkutøvende ungdommer som ønsker å søke seg til Sund Folkehøgskole, eller til en av de andre folkehøgskolene som tilbyr ett års studium i utøvelse av improvisert musikk. Det er bare å glede seg. (JH)
Tekst: Jan Granlie (JG) og Johan Hauknes (JH)
Foto: Jan Granlie
Foto Kjetil Mulelid: Oslo jazzfestival/Elizabeth Stephenson
Martha Sánchez
Kanoa Mendelhall
Mark Whitfield Jr.
Kjetil Mulelid. Foto: Oslo jazzfestival/Elizabeth Stephenson.
Stian Westerhus
Colin Stetson
Erland Dahlen
Ingeborg Sollid kvartett
Sundtopi
