KUNSTNERNES JUR, KUNSTNERNES HUS, OSLO, TIRSDAG 12. MAI 2026: Altså! Finurlig, utkropen, kunnskapsrik, signalsterk og underfundig musikk som får deg til å danse jazzballett i de underligste taktarter og med de rareste bevegelser vest for … ja, vest for hva? Jo, kanskje vest for Bolshoj-teatret? Hva vet jeg? Ikke stort. Men jeg lærer, til stadighet og alltid. Alt nytt du møter er en kilde til ny innsikt. Som Håvard Wiik og alle hans kompiser.

Det Wiikske prinsipp
Wiiksk musikk er fascinerende, en slags kulturhistorisk gjennomgang av europeisk filosofi- og kunsthistorie i og etter modernismens store gjennombrudd tidlig på 1900-tallet. Ja, det er en leik med referanser, som kan gi humoristiske innblikk i det Wiikske univers, men det er også musikk – som musikk – som er sprelsk levende, pirrende dansante, men aldri cantabile. Eller kanskje ikke? Kanskje kunne en tekst til en Wiik-komposisjon være akkurat det verden trenger i disse tider der galskapen rår, og der fåkunne, rasisme, manglende allmennkunnskap og rett og slett reaksjonære holdninger får lov til fritt å stå fram i all sin idioti.

Det vi ser i dag er en perversjon av ytringsfriheten, der friheten til å framsi sine meninger, også er friheten til å blamere seg med sin egen kunnskapsløshet og manglende refleksjonsevne. Men vi lever også i en tid der vi har glemt – eller skyver vekk – vårt eget ansvar for å renske opp i denne galskapen. Vårt ansvar for å si fra, for å stoppe den språklige forskyvingen. FrP og andre ekstremhøyrepartier har vært vellykket over flere tiår på ett område; de har drevet fram en forflytning av grenseposter for hva det er akseptabelt å uttale i en offentlighet. I en politisk debatt kan det i dag framføres påstander og holdninger som for bare 10-15 år siden ville vært totalt uakseptable. Som for ti år siden ville vært hat-tale, ville vært vurdert mot straffelovens bestemmelser.

Kombiner så dette med at vi har stilltiende akseptert at det er det brune gørret som velter opp, som har fått sette premissene for hvor grensene mellom ytringsfriheten og straffelovene skal gå. Vi synes å ha glemt at ytringsfrihet kommer med to vesentlige begrensinger. Retten til ytre seg betyr ikke at du kan gjøre det hvor som helst eller når som helst. Du har ingen rett til å tvinge deg inn på enhver arena, enhver plattform eller ethvert lokale. Du har plikt til å respektere de regler som eier/forvalter av arenaen setter. Bryter du med dette, er bortvisning eller utestengelse ikke en begrensing av din ytringsfrihet. Og sånn går no’ dagan’.

Vil du gå rett til konsertomtalen, klikk her.

Ytringsfrihetens grenser
Dessuten: Retten til å hevde din mening, uansett hvor kunnskapsløs, radikal, reaksjonær eller vanvittig den enn måtte være, medfører ikke retten til å framføre hat, medfører ikke noen som helst rett til å kreve at den andre – den du er uenig med – skal mene det samme, gjøre det samme, eller straffes for ikke å gjøre dette. Det gir deg ingen rett til å karakterisere den andre, uansett hvor mye du måtte mene det. Husk at en viktig del av retten til frie ytringer er kravet til å lytte.

Disse grensene er absolutte, og bryter man dem, skal man, og må man, stilles til ansvar. I første omgang verbalt. Calling (them) out er et uttrykk på internasjonal, brukket engelsk. Dra trollene ut i lyset, der de sprekker. Rop det ut! Når marinerte idioter vifter med flagget og en ekstrem form for nasjonalisme, call them out! Når ukyndige imbesiler påstår seg å vite, og krever av deg at du skal akseptere det, hvor grensen mellom oss og dem går, call them out! Når kunnskapsløse tomhoder insisterer på at det bare er to kjønn, enten argumentet er at det står i en viss bok, at det er enkel biologi, eller at det på andre måter er «åpenbart», call them out! Når tåkelagte kjøtthoder påstår seg å vite hva «norsk kultur» er, og hva som ikke er norsk, call them out! Når tette badehetter framsetter løgner om verden rundt oss før og nå, call them out! Call them all out!

Dessuten dette: Ytringsfrihet har alltid hatt et viktig premiss, du skal alltid respektere den andres likerett til å framføre sine ytringer, uansett hvor politisk uakseptable du måtte mene de er. Du skal dessuten aldri framføre dine vurderende ytringer og posisjoner som fakta og udiskutable sannheter. Du skal alltid være forberedt på å endre dine posisjoner. Du har dessuten et selvstendig eget ansvar for å underbygge dine posisjoner og meninger. Og du skal på forespørsel, umiddelbart kunne vise fram eller angi hva dette underlaget er.

Hvorfor er dette så viktig? Fordi denne ytringsfriheten har et vesentlig formål. Et formål som tjener oss alle. Det er en del av det kontinuerlige arbeidet med å bygge samfunn der alle, uansett klasse, bakgrunn, hvor man er født, når man vokste opp, skal ha likeverdige muligheter til å realisere sine egne mentale og fysiske ressurser, interesser, evner, ønsker og mål for sitt eget liv.

Din frihet er min frihet
Dette krever en ukrenkelig frihet over eget liv. Ingen, absolutt ingen, har noen som helst rett til å begrense denne friheten, så lenge den ikke går ut over ‘den andre’, eller begrenser denne andres rett til å realisere sine ønsker og mål for deres liv. Friheten begrenses kun gjennom en samlet, felles overenskomst om hvor disse grensene går. Du kan aldri kreve særskilte grenser du måtte mene skulle gjelde for den andre. Du kan aldri påtvinge eller kreve ytringer, holdninger, adferd eller andre sosiale handlinger fra den andre, uansett hvem det måtte være. Og du kan aldri kreve mer av ‘den andre’ enn det du krever av deg selv.

Dette gjelder uansett størrelsen på hytta di på fjellet eller bankkontoen din, uansett om far eller mor var vaskehjelp eller statsminister, fugl eller fisk, narkoman eller alkoholiker. Uansett om du er predikant for det ene eller andre, med eller uten uniform, uansett hvor «norsk» du måtte føle deg.

Habeas corpus. Vi alle lærte dette på skolen. Mange av oss lærte også – feilaktig – at begrepet ble introdusert i 1215 i Magna Carta da kong Johan – han som ble sagt å være uten land, hvilket heller ikke er sant – ble tvunget til å inngå en avtale med adelskapet og grunneierne i England. Avtalen sikret «frie mennesker» – homo liber, i dag ville vi vel tilført et mulier libera her, for å feie all tvil til side – grunnleggende rettigheter. Den viktigste retten var forsvaret mot ubegrunnet frihetsberøvelse. Prinsippet som etter hvert ble benevnt med kortformen habeas corpus – var ikke et prinsipp om at man så å si «eide» sin egen person. Du «har» din egen kropp, som noen av oss lærte av lærere som ikke hadde  forstått det.

Nei, det er ikke noe av dette. Det er et juridisk prosedyreprinsipp sikrer alle et vern mot ubegrunnet fengsling eller annen frihetsberøvelse. Det er primært en referanse til en gruppe med rettslige prosedyreprinsipp, spesielt om habeas corpus ad subjiciendum – adressert til den frihetsberøvende myndigheten, ofte da tenkt på Kongen: Enhver som er berøvet for sin frihet skal få juridisk prøvet sin sak foran en uavhengig dommer: Du skal sørge for at den frihetsberøvede er fysisk tilstede for retten, for å få prøvet sin sak.

Ordene brukes ikke i Magna Carta, men opphavet til dette prinsippet finnes riktignok igjen i paragrafene 38 og 39 i den opprinnelige formuleringen. Den opprinnelige versjonen fra 1215 ble justert og endret, etter at paven hadde protestert og nullet dokumentet. Johans sønn Henrik sluttførte en revisjon av avtalen der disse punktene var nå nummer 28 og 29. I teksten er 1225-revisjonene i de opprinnelige 1215-punktene angitt med understreking:

28 (38). Nullus ballivus ponat de cetero aliquem ad legem manifestam vel ad juramentum simplici loquela sua, sine testibus fidelibus ad hoc inductis.

29 (39). Nullus liber homo de cetero capiatur vel imprisonetur aut dissaisiatur de aliquo libero tenemento suo vel libertatibus vel liberis consuetudinibus suis, aut utlagetur, aut exuletur aut aliquo alio modo destruatur, nec super eum ibimus, nec super eum mittemus, nisi per legale judicium parium suorum, vel per legem terre.

Det britiske nasjonalarkivet presenterer denne oversettelsen:

28. No bailiff shall put anyone to manifest trial or to oath upon his own bare word without reliable witnesses produced for this purpose.

29. No free man shall in future be arrested or imprisoned or disseised of his freehold, liberties or free customs, or outlawed or exiled or victimised in any other way, neither will we attack him or send anyone to attack him, except by the lawful judgment of his peers or by the law of the land.

Dette var det som ble engelsk lov i 1297, og seinere ble et sentralt prinsipp i både den britiske og amerikanske konstitusjonen. Når man i amerikansk politikk peker på retten til due process for alle som blir pågrepet og frihetsberøvet av ICE, så har denne retten sitt opphav i et 800 år gammelt dokument. Men sånn har no’ dagan’ gått.

Homines liberi, liberae et libera
Når de nye stormtroppene til Donald Duck Prump tar fart og sperrer tusenvis av uskyldige inne, og også deporterer dem, er det et eklatant og provokativt brudd med disse gamle rettsprinsippene, rettsprinsipper som er innskrevet i lov og rett i både UK og USA. Når de isbelagte vandalene dreper og terroriserer på oppdrag fra toppen, når enkeltpersoner frarøves sine rettigheter, bare fordi de er den de er, så er det en latterliggjøring av århundrelange institusjoner som ble bygget opp for å sikre befolkningen mot den styrendes tilfeldige og ubegrunnede angrep på disse rettighetene. Når Krump bryter de aller fleste konstitusjonelle reguleringer, lover og beskyttelser av individet, bare han åpner en kroppsåpning, og så får lov til å fortsette å gjøre det, er det ikke lenger bare latterlig.

Når selv norske redaktører av meningspåvirkende organer og sentrale representanter for store politiske partier, her og i våre naboland, kaller ham tøff, og heier ham fram, så er det et tegn på hvor svakt befolkningens forståelse for rettssamfunnet og demokratiet vårt, står. Og dermed hvor utsatt disse institusjonene er. Dette undergraver ikke bare samfunnet, det heier fram en adferd som i dag tyter ut av alle brune, mørke kroker. Det heier fram en samtaleform som undergraver ethvert forsøk på å forbedre våre samfunn, å arbeide for at vi kommer enda litt nærmere det ultimate idealet om frihet, likhet og søster-/bror-skap.

Frihet kommer til oss alle med et stort ansvar, og det ansvaret må vi ta. Ellers ender vi raskt opp i et samfunn der at have kroppen med er et tomt vern mot kaprisiøse lederes ulike inn- og utfall. Ingen fri mann eller kvinne skal noen gang få sin frihet berøvet, sine eiendeler frarøvet, sine friheter og frie sedvaner krenket, eller være offer for begrensninger i utøvelsen av sine rettigheter av andre, på noen andre måter enn etter lovlige domssettelser av hennes eller hans likepersoner, eller av landets rettsmessige lover. Homines liberi, liberae et libera i alle land, foren eder! Habeamus corpora ad subjiciendum. Dere skal ikke (for)dømme uten å ha lyttet, herredømmefritt og åpent, til den dere anklager. Når noen vil begrense din rett til å hevde dine meninger på en offentlig arena, forutsatt at ytringene er innenfor lovens og etikkens rammer, berøver de deg frihet, og de bryter dermed dette grunnleggende prinsippet.

Into the great wide open
Noen ganger blir man sittende og undre seg over hvor den ble av, den anarkistiske gleden og framtidstroa som vi hadde på internettets framtid da det tok det store steget ut av universitetsverdenens åpne og undersøkende, samfunnsbyggende trygghet og ut i det vide åpne landskapet utenfor. Into the great wide open het den tjukke lefseboka fra Uninett alle som ansatte i universitetssektoren i Oslo fikk stukket i handa og posthylla rundt 1990-95. I dag er denne verden vidåpen og kvantitativt stor, men langt fra stor i kvalitativ forstand.

Bak alt finnes fortsatt den nysjerrighetsvekkende, interaktive intergenererte, komplekse informasjonsverden vi drømte om. Noen av oss bruker den til stadighet og med stort utbytte. Men det du først møter er internettet som en sosial møteplass, der det er fritt fram for alle til slå opp veggaviser. Praten rundt kaffebordet på jobben er flyttet ut i offentligheten, uten av aktørene har fått noen opplæring i hva dette ‘offentlige’ innebærer. En offentlig møteplass som av mange fortsatt oppfattes som å være et privat kaffebord.

Det er en offentlig møteplass der vi har latt kloakken tyte fram, der vi har tillatt at grensene for akseptabel adferd og utsagnspraksis, grensene for hva som er hatefulle utsagn, flyttes igjen og igjen. Mye av dette er et resultat av noe positivt, et ønske om å verne om ytringsfriheten som den grunnleggende liberale friheten. Ytringsfriheten er der alle andre friheter starter. Og sånn går no’ dagan’.

Veien videre
Men friheten til å ytre ønsker om andres ufrihet er ikke en del av ytringsfriheten. Å kreve eller argumentere for at noen skal berøves for sine liberale rettigheter fordi de er den de er, er ikke en del av ytringsretten. Å hevde at noen ikke er den de opplever seg selv som, er ikke en beskyttet ytring. Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil, sa politimester Bastian i Torbjørn Egners Kardemomme by. Det er et enkelt og flott ideal, naivt, men godt.

Det som mangler er at de som tjener penger på disse møteplassene blir stilt systematisk til ansvar for det som publiseres på deres plattformer. Så vidt jeg skjønner er det, langt om lenge, regulering på gang i Brussel som vil stille tekgigantene til ansvar. Vi må tørre å kreve at våre hardt opparbeidede rettigheter og samfunnsstrukturer ikke undergraves, verken av skjulte aktører med onde hensikter eller av en flom av brun kaffegrut. Å sette grenser for, å forby, hatefulle, destruktive, inhumane ytringer og pålegge en kvalitetssikring og merking av informasjon som publiseres, er ikke å begrense ytringsfriheten. Det er å verne om den langsiktige ytringsfriheten. Det er å gi våre barnebarnsbarn en mulighet til å oppleve et samfunn der man strever mot, og forhåpentligvis er enda nærmere et ideal om et samfunn der alle, uansett klasse, bakgrunn, hvor man er født, når man vokste opp, skal ha likeverdige muligheter til å realisere sine egne mentale og fysiske ressurser, interesser, evner, ønsker og mål for sitt eget liv.

Wiikske kumpaner
Slike tanker vekker Håvard Wiik Trio med Håvard Wiik og hans kompanjonger: Ole Morten Vågan på kontrabass og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Dette er folk som har kjent hverandre siden tidenes morgen, en gang på seint 1990-tall. Og som møtes igjen og igjen. Hver seg dukker de opp i egne band, andres band og hverandres band. Historien om angrepet på Marstrand og Karlstens festning og de mange soldatene til en viss kontreadmiral fra Trondheim da den store nordiske krig gikk mot slutten i 1719, og ryktet som han fikk satt ut i den lille svenske kystbyen, er velkjent. Men det er en strukturell metafor som i stor grad også passer på norsk og skandinavisk jazz.

I 2007 kom albumet The Arcades Project med Håvard Wiik Trio, med navn etter den engelske tittelen på Walter Benjamins ufullførte verk Das Passagen-Werk om Paris. Min anmeldelse av plata ble publisert i februar/marsutgaven av Jazznytt i 2008, side 61. For øvrig samme nummeret som min presentasjon av Shannon Mowday for norske lesere, og publisering av et resultat av en minneverdig samtale med pianisten Uri Caine. Tiden går. Dagan’ går.

Det skulle gå elleve år til neste plate fra trioen, med Ceci n’est pas une Valse som tittellåt, eller som plata altså ble hetende; This is not a Waltz. Referansen tør være kjent. Redaktørens anmeldelse av albumet kan du lese her. Nå skulle det gå fem år til den neste og siste gangen med trioen så langt. Sist hørte jeg trioen på Nasjonal jazzscene, ca. 800 meter herfra. Det var i midten av april og det er tre år siden vi opplevde tre magier – tre magimusici – som serverte oss en kunnskapsrik buffet, servert med medfølelse, forståelse og kontroll av modne herrer, som bygde broer mellom det hin- og hitsidige.

Dagens tallserie er altså 11, 5 og 3. Hvor ender det? Summen er 19, men noen 19-taktere fikk vi ikke, så langt som jeg kunne lytte meg til. Hvor mange ulike underdeler kan man dele en 19-takt i? Hvor mange ulike variasjoner kan man ha? Selv om man ser bort fra permutasjoner … 3-3-3-3-3-2-2 eller 5·3 + 2·2, det var en. Og dagan’ går. Slik kan man også undre, etter en konsert med Wiikske krumspring.

Kan du jurisk?
Etter at jur-ist Thomas Horne har ønsket velkommen og introdusert bandet, får vi dette: Først ut; «Pentimento». Tittelen har ingenting med penta, fem, å gjøre. Det peker heller ikke til painture, selv om sporet blir varmere. Opphavet går (selvfølgelig) tilbake latin, til verbet paeniteō, jeg angrer, jeg straffer (meg selv), i infinitivsformen paenitēre. På italiensk ble dette omformet til verbet pentirsi i infinitiv. Ved å henge på -mento blir det et substantiv, pentimento. Omtrent som i memento, et minnestykke.

Ordet blir brukt om malerier: Når en maler har satt et bilde på et lerret der han eller hun tidligere har laget et annet maleri. De deler av det første bildet som viser seg i svake gjenskinn, små rester som skinner gjennom, er et pentimento. Leonardo da Vincis Mona Lisa gikk gjennom flere endringer, rester av disse er oppdaget etter detaljerte studier av bildet, også av hennes smil. Pentimento. I Pablo Picassos Den gamle gitaristen fra hans blå periode (ca. 1901-04) framtrer en stående kvinne ved nærmere studier. Alt dette er pentimentos, angrestykker, eller botstykker, på norsk, kanskje? Skal det være noen pimientos?

Minner om en fortid, et pentimento setter standarden. Wiik & compadres er som UV-lyset som avdekker disse underliggende strukturene, de viser fram mønstrene i dem. Vi skjønner raskt at dette blir en stor kveld. En ny plate kommer til høsten, tallserien er altså nå 11, 5, 3, ½! Konvergerer det? Eller skal vi som Zenos hare for alltid måtte springe etter for å prøve å komme i kapp med skilpadda?

«Parliament of Owls», uglene huter og tuter, uglene er jo blitt et symbol på kunnskap, på visdom. Ofte uutgrunnelig sådan. Det henspiller jo selvfølgelig på Minervas ugle, eller i den greske kulturkretsen, Athenes ugle. Men denne uglas visdom er tilbakeskuende, Minervas ugle tar til vingene når nattens skygger samler seg, mente den godeste Georg W. F. Hegel. Filosofien kan kun forstå verden og mennesket i det som har vært. Aldri i det som kommer. Jeg vil påstå at det står i motsetning til kunstneren Håvard Wiik. I hans verden går ikke visdommen til ro når den nye dagens stråler kommer ut av alle huler og kriker, før sola igjen sprer lys og forståelse over en ny verden.

«Rain Dark». Men det kan være mørkt når styrtregnet kommer. Mørke skyer kan være tjukke nok til å gjøre dag til natt. Da er visdommens ugle en viktig faktor, som en fakkel kan den lyse opp og vise vei selv når alt håp er ute. En dobbelt-time som får oss, og alle uglene, til å sitte rett i ryggen, og følge hvert tikk og takk, bamm og boom. Hvert løp på D- og A-strenger.

Kunstnernes rom og tid
Vit dette: Rommet dette utfolder seg i er et stort allrom, det første du kommer inn i når du entrer Kunstnernes Hus. En forhall er det omtalt som. Huset er et bygg som straks vil feire 100 år. Ideen om et kunstnernes hus med utstillingslokaler hadde vært diskutert og under utvikling i mange år. I 1925 var en av konfliktlinjene om Huset skulle legges til Slottsparken – på platået mot Fredriks gate – eller til områdene rundt Observatoriet, nedenfor dagens Nasjonalbiblioteket. Men også plassering på Kontraskjæret langsetter Rådhusgata var også et alternativ som var oppe, sammen med andre alternativer på Ruseløkka og omegn, Bestefarstomta, Auroratomta, mange muligheter. Men så:

Kunstnerne grep sjansen. Branntomta ble 8. november samme år kjøpt av foreningen Bildende Kunstneres Styre – BKS – av tomteeierne for omtrent 100 000 kroner. Kunstnernes hus hadde en plass. Før dagan’ ha’ gått.

Ting skjedde raskt nå. Det ble utlyst arkitektkonkurranse i januar 1928, med frist 30. april 1928. Da arkitektfirmaet til Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas vant førsteprisen med prosjektet de kalte Felix, var den nye funksjonalismen kommet til Norge. De vant dessuten også tredjeprisen i konkurransen med Nu.

I 1925 hadde arkitektene Blakstad/Munthe-Kaas på oppdrag tegnet et utkast til huset, da i en monumental nyklassisk stil. Samme stil som prosjektet, St. Hans, som de i 1922 vant konkurransen om det nye rådhuset i Haugesund, med. Haugesunds staselige rådhus fra 1931 troner som en løve på sin klippe med utsyn over parken foran og ned til leden gjennom Smeasundet. Etter utsettelser og forsinkelser i byggeprosessen ble det endelige bygget dratt i en mer funksjonalistisk retning enn de opprinnelige planene. Som sagt, dette er midt i perioden med funksjonalismens  gjennombrudd i norsk arkitektur. Fascinerende.

Huset ble bygget basert på resultatene fra arkitektkonkurransen, der vinnerne innarbeidet elementer fra de andre innkjøpte forslagene. En sammenlikning av Kunstnernes Hus, da det sto ferdig, med modellen av det endelige forslaget arkitektene og BKS fikk laget, viser at fasaden er gjort lettere og luftig. Et flott bygg, et monumento, et minnestykke. Bare synd at bygningens tre ‘andre’ sider er så godt som usynlige der de  ligger klemt inn mot nabotomtene.

Etter justeringer og innarbeidinger av elementer fra de andre innkjøpte forslagene, sto man klar til å utlyse Statens kunstutstilling i Wergelandsveien i oktober 1930. For meg som har trådt mine studentsko i Fysikkbygningen på Blindern er det som å komme hjem igjen å se Per Kroghs takmalerier her.

Men med 10-15(?) meter under taket, stort rom med harde vegger, er det ikke et rom som er skredderskapt eller for akustiske aktiviteter. Det er et rom der ethvert forsøk på forsterking ville vekke fantombølger, resonanser og refleksjoner i langt utover musikken. Bandet har derfor valgt å spille helt tørt, uten noen form for forsterking. Vi er plassert i den ene enden av dette rommet mot byggets vestside, og med profesjonelle musikere, sammen med et (for anledning og ukedag) stort publikum, blir det, i det minste fra mitt sittested, meget god lyd. Detaljert, krisp, krusp, freidig lyd.

Kromatikk-takk
En tittel med detaljer som ble borte – jeg prøver meg med «From the Hat-Trick to the Optic(k)». «Aporia», ugjennomtrengelig, uforståelig. Men musikken til Wiik er ikke uforståelig. Den er kompleks, med mange lag, det er et rebusløp, men aldri uforståelig. Dansende, freidig og morsom. Kromatisk solo i alle farger. Både regnbuens farger, og alle de andre. Hvor mange farger er det? Hvor mange engler er det plass til på spissen av en knappenål? Et kontinuum lar seg ikke, i seg selv, diskretisere, oppstykkingen er vår, menneskeskapt, en tilnærmende fortolkning. For å gjøre det uendelige forståelig, gripbart. Akkurat som Wiik gjør i sine vandringer opp og ned. Før Vågan og Mjåset Johansen smeller til og er med på fargetellingen.

Den neste beskriver katten til Charles Baudelaire forteller Wiik. Siden Wiik bruker kattisk entall, peker han oss derfor antakeligvis til Baudelaires «Le Chat», og ikke til samme forfatters «Les Chats», tipper jeg. Men så, Baudelaire har to dikt med denne tittelen, her snakker vi seriøs katteorientering:

«Viens, mon beau chat, sur mon coeur amoureux; / Retiens les griffes de ta patte, / Et laisse-moi plonger dans tes beaux yeux, / Mêlés de métal et d’agate. …»

eller

«… Non, il n’est pas d’archet qui morde / Sur mon cœur, parfait instrument, / Et fasse plus royalement / Chanter sa plus vibrante corde,

Que ta voix, chat mystérieux, / Chat séraphique, chat étrange, / En qui tout est, comme en un ange, / Aussi subtil qu’harmonieux! …»

I engelsk oversettelse av William F. Aggeler, om skolefransken ikke skulle strekke til,

«Come, my beautiful cat, to my loving heart; / Hold back the claws of your paw, / And let me dive into your beautiful eyes, / Mixed with metal and agate. …»

eller

«… No, there’s no bow that plays upon / My heart, that perfect instrument, / And makes its most vibrant chord / Sing more gloriously,

Than your voice, mysterious cat, / Seraphic cat, singular cat, / In whom, as in angels, all is / As subtle as harmonious! …»

for å gi noen smakebiter av poetens tekster.

Det er som små regndråper som faller på vann. Har du hørt det? Som syngende glass. Mens katten danser. Kanskje er det kanskje slik at de mysteriøse pandimensjonale vesenene som har bygget Jorden som en gigantisk kalkulator for å finne svaret på det ultimate spørsmålet, spørsmålet om Livet, Verden, og Altet, viser seg i vår verden som mus, så viser de ypperste englene, serafene, seg i vår verden som katter? «Nyyydelig», for å sitere skribenten som satt der da det skjedde, med rable, skrible, skrableblokka parat. Mens dagan’ går no, ja.

Kunsten er å gjøre det uendelige
«The Ballad of Toshi and Yoko», hyllesten til den japanske komponisten Toshi Ichiyanagi. Det er både diskret og indiskret sjarm, det er sturm und drang, det er stille ro. Kan du høre knappenåla falle? Vi sitter ytterst på stolen og/eller gulvet. Strekker ørene ut for å fange opp hver minste detalj. Vågan plukker overtoner på sine fire strenger. Minimum bow force, MBF, tett på stolen, der er det en uendelighet av dem, tellbare denne gangen.

Kan vi forstå det uendelige? Og hvor mange typer uendelig er det? Det er uendelig mange. Georg Cantor var vel den første som viste at all vår intuisjon – som er fullt og helt basert på vårt møte med endelige sett – er tvilsom, og som oftest fullstendig feil, når det kommer til uendelige sett. Det klassiske eksemplet er spørsmålet om hvor mange partall finnes? 0, 2, 4, 8, osv. Er det færre enn antall naturlige tall? 0, 1, 2, 3, 4, 5, osv. Partallene svarer jo til annethvert tall i settet av de naturlige tallene. Så selvfølgelig, sier vi med vår hverdagslige erfaring, er det færre partall enn naturlige tall. Det er jo akkurat halvparten så mange!

Og med det har vi allerede feilet. Det er faktisk like mange tall i begge settene, og det skyldes akkurat at de er uendelige sett. Svaret vårt gjelder for endelige sett, men ikke for uendelige sett. Og det verste er at beviset for at det slik, er så enkelt at du kan forklare det til et barn. Og barnet vil forstå beviset. Hva det beviset er, kan du tenke over selv. Jeg skal gi deg et hint: Finner du ikke vei, kan det hjelpe deg å leite opp det som er kjent som Hilberts Grand Hotell. Når du har løst resepsjonistens problem, så er du på god vei.

For alle slike tall, partall, naturlige tall, tall av formen m·n, for alle endelige verdier av m, alt dette er én uendelighet. Antallet reelle tall, rasjonelle og irrasjonelle tall, er derimot en helt annen type uendelig. Tellbare og ikke-tellbare mengder. Og slik går no dagan’.

Det er dette som gjør matematikk så vakkert. Det å se uendeligheten. Det å forstå å ikke forstå disse og uendelig mange andre uendeligheter. Dette er det som gjør musikk så viktig, så vakkert, så gripende, å se uendeligheten i uendeligheten. Alt dette mens Mjåset Johansen spiller 4 mot 7, n mot m, så det sitter i veggene rundt oss. Håkon visper/ Håkon visker med sense for time/ det visler ømt / du har ikke drømt. Det er kromatiske øvelser, utfordringer, etyder, studier.

Alt og alle overalt til alle tider
«Omnistrain» (eller er det «Omnistrane). Omni, omnis, er ikke om NIS. Alt og alle, overalt og hvert et sted. For hvert et steg. Vi danser ikke på skolevei, det er lenge siden. Men livet er en utforsking, en læringsprosess. Trane ville vært 100 år i år. Jeg undrer om John Coltrane ville forstått denne musikken? Jeg tror det, fordi han skjønte av noen ganger er musikk bare musikk. Noen ganger er musikken livet selv. Vi føler oss som omnisciente, som allvitende, serafelige katter – eller er det kattlige serafer?

Og så: Mjåset Johansen i fri utfoldelse. Med impekkabel time, og beat. Pust inn, pust ut. Pust-i-pust-i-pust-i-pust-i-…. Bomber og granater! Smellet på stortromma, det blir sittende som Jimmy Cobbs cymbalslag på slaget når Miles landet på den første dype D-en, før han fløy av gårde på «So What» i mars 1959. Og dette er det som …

«STOPP!» Hva var det? Brenner det noe sted? … Nei … Er dette et avtalt spill? … Nei, de tre foran meg ser ut som akkurat samme spørsmålstegnet som vi andre. Bandet stopper. En tilfeldig publikummer har tydeligvis fått nok. Jeg blir sparket tilbake til performative kunstopplevelser – performances – på 1970-tallet. Interaktiv kunst, deltakar, ikkje tilskodar. Hurra!

Etter at vi har fått roet oss ned igjen, kommer bandet opp igjen, eller vel det som er mer korrekt, fram igjen. Same procedure, osv. … og ekstranummeret er … selvfølgelig, «What Reason Could I Give» av Ornette Coleman. Harmolodica og harmolodicb, -c, …. Hele veien til harmolodics. Musikken er som et kjærlig harmolodikt, som sniker seg inn i øregangene, og blir der. …

Til neste gang! For til høsten kommer det plate med Wiik og hans kumpaner. Vi begynner å glede oss. Nei, vi begynner ikke, vi har startet med å glede oss for lenge siden.

Ceci n’était pas une concert. Det var ikke engang en gjengivelse av en konsert.

Det var så uendelig mye mer …

Tekst og foto: Johan Hauknes

Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen.