VOSSA JAZZ, VOSS, DAG 1, 31. MARS 2023: Så fyller en av våre favorittfestivaler 50 år. Og helt siden starten i 1974 (festivalen ble grunnlagt den 9. desember 1973) har fokus vært jazz og kreativ folkemusikk. Og de fleste «store» navnene har vært på Vossevangen denne førpåskehelga, som siden 1986 har vært arrangert i de tre første dagene av påskeferien.

Og i år har festivalsjef Trude Storheim og hennes flittige medarbeidere virkelig tatt jubileet «helt ut». Og særlig gjaldt det fredagen, som man måtte være rimelig «dobbeltsporet» for å få med seg alle godbitene.

Vi i salt peanuts* er selvsagt på plass med en stab på tre journalister. Og vi skal i de neste dagene forsøke å rekke over mest mulig av konsertene, og gi vårt beste til at dere som ikke har hatt muligheten til å være på Voss disse dagene skal få et visst overblikk over hva dere har gått glipp av.

Og hele startet med en litt spesiell åpning. Allerede i inngangspartiet i Voss Idrettshall forsto vi at noe spesielt var i gjære. For allerede der møtte vi Dale Mannskor, som sang oss inn i hallen som alltid har vært beste for innendørs idrettsaktiviteter, og, som i likhet med alle andre idrettshaller man tyr til som konsertlokale, egentlig ikke passer særlig godt til musikk. Men med en såpass dyktig lydmann som Sven Persson bak «spakene», og Tord Knutsen som lydansvarlig, blir (nesten) alltid den «kalde» idrettshallen plutselig omgjort til en fin konsertsal.

Etter et fyldig bidrag fra Dale Mannskor foran scenen, og nesten på fanget på pressekorpset, fikk vi den velkjente «Heime på Steinane» av Per Inderhus, eller «Vossahymnen» som vi velger å kalle den, fremført av Jørn Styve på lur og Jørund Inderhus på keyboards. Og hvert år når vi hører den, merker vi på kroppen og at nå er vi endelig i gang. I år var det forfatteren og poeten Cecilie Løveid som åpnet festivalen med «stuntpoesi» med litt mimring tilbake i tid og med innspill på dagens verdenssituasjon. Og etter at festivalsjef Trude Storheim, på sedvanlig, fornøyd måte, ønskes oss velkommen til festival, var det klart for åpningskonserten.

Litt flere kilo og litt mer skjegg, men like spennende som sist
Så var det duket for et gjenhør med «tingingsverket» fra 1996, Labyrinter med Nils Petter Molvær i spissen. Dette er verket som for alvor åpnet opp for den norske jazzen ute i Europa og verden, da verket, i noe bearbeidet form, kom ut på plate på ECM under navnet Khmer i 1997.

Nils Petter Molvær (tp), Eivind Aarset (g), Jan Bang (live samp), DJ Strangefruit (dj), Audun Erlien (b), Rune Arnesen (dr) og Per Lindvall (dr). Og nå som den gang i 1996, ble lyden styrt av Sven Persson og lysdesignet av Tord Knudsen. Den gangen, i 1996, var det med Morten Mølster på gitar, men han forlot denne verden i 2013 (og skulle ha hatt bursdag denne dagen), men Aarset er aldri noen dårlig «vikar» i slike tilfeller.

Her fikk vi Khmer (eller Labyrinter) i en litt oppdatert versjon, men med de fleste av ingrediensene fra urpremieren på plass. Ett par nye låter var lagt til, men uten at de skilte seg nevneverdig ut fra originalen (både urframføringa og plata). I dette «verket» kombinerte Molvær den elektriske jazzen etter Miles Davis med tidsriktige «grooves» slik vi husker det da Molvær tok den norske jazzen ut i verden på midten av 90-tallet sammen med Bugge Wesseltoft. Musikerne er blitt eldre, «Airbagene» større, håret kortene og skjegget lengre, men med denne gjengen musikeres erfaring gjennom alle disse årene som «ekstrabonus», ble dette akkurat så bra som vi hadde håpet.

Molværs trompetspill har vokst i takt med «magemålet», og hans særpregede spillemåte og tone er blitt utviklet videre fra 1996, og sammen med de andre musikernes «spillekåthet» og glede over å få gjøre dette på ny, gjorde dette til en strålende åpningskonsert. Og det er faktisk nesten ingen som kan legge et trommespill som Arnesen og Lindvall. Tøffere enn toget!

Svensk vokal koblet med vestlandske musikere
Under Sildajazz i Haugesund i fjor, hørte vi debuten til den svenske vokalisten Mariam Wallentin og Vestnorsk Jazzensemble. I min rapport fra Sildajazz konkluderte jeg med: «Jeg håper virkelig at dette ikke blir et engangsprosjekt, men at mange flere enn de som hadde benket oss i Høvleriet denne kvelden får muligheten til å høre dette originale og fine prosjektet ved en senere anledning. For her er det nedlagt mye tid og arbeid, både fra musikerne og Vestnorsk jazzsenter, og resultatet ble en utmerket konsert mange arrangører i alle fall rundt om i Norge og Sverige bør «gribbe» fatt i». Og nå satt vi altså her – i den fine Gamlekinoen (som om alt går som det skal, vil få en oppgradering i nærmeste framtid). Fra venstre mot høyre (sett fra salen), Gro Austgulen på fiolin, Carmen Boveda på cello og Julie Rokseth på harpe bak fant vi Anders Hana på gitar, Arne Toivo på bass og de to trommeslagerne Børge Fjordheim og Terje Isungset som også trakterte munnharpe og alskens perkusjon, og foran Hidegunn Øiseth på trompet og Kjetil Møster på saksofoner og klarinett. Og i midten av «flokken» styrte Mariam Wallentin det hele med korte blikk og rimelig god kontroll.

Vestnorsk Jazzensemble er en samling av noen av de mest spennende musikerne fra Vestlandet, gjerne innenfor den nyere jazzen. Prosjektbandet skifter «ledere» fra prosjekt til prosjekt, og første prosjekt ut var med bassisten Per Zanussi, og det andre med Wallentin. Og på konsert med Wallentin i ledende passisjon, gjør de original musikk med hennes låter som «base» og utgangspunkt. Wallentin kjenner vi fra prosjekter som Mariam the Believer (hennes mest rocka prosjekt), Fire! Orchestra! (hvor friheten får råde) og duoprosjektet Wildbirds & Peacedrums (med trommeslageren Andreas Werlin). Og det er fra det første og siste prosjektet, pluss flere nye låter, vi får høre denne kvelden. I forhold til konserten på Sildajazz synes jeg denne gangen at musikken låt «flatere» og litt mindre inspirert. Wallentin er den klare «sjefen» i front, men hun trenger ikke styre resten av ensemblet som en dirigent, for dette er musikere som vet hvor de skal komme inn og bidra. Jeg hadde kanskje ønsket enda mer «trøkk» i avleveringene, for her er det musikere som sitter på en masse «trøkkgener», men som jeg synes ble litt «holdt nede» av Wallentins komposisjoner, som litt for ofte ble for forutsigbare. Wallentins glede over den rytmiske musikken og r&b kommer tydelig fram, og med denne gjengen med ytterst dyktige ensemblemusikere og solister, kan det nesten ikke gå galt. Men det var egentlig i de sekvensene hvor Fjordheim «tok grep», at det virkelig svingte slik vi husket fra Sildajazz. Det ble rett og slett for lite plass til at en musiker som Kjetil Møster fikk vise fram alt det trøkket som ligger skjult i den bergenske kroppen, men det fikk man oppleve senere på kvelden med bandet The End).

Alice Coltrane hyllet av de beste
Den amerikanske trommeslageren Hamid Drake har, det seneste året, reist land og strand rundt med sin hyllest til komponisten, pianisten og harpisten Alice Coltrane, i et slags multimediakonsept, med danseren og oppleseren Noho Ange, trompeteren Sheila Maurice Grey, pianisten og keyboardisten Jamie Saft, vibrafonisten Pasquale Mirra (som denne kvelden måtte se det hele fra sidelinjen på grunn av en ødelagt skulder), bassisten Joshua Abrams og norske Jan Bang på live elektronikk, får vi en hyllest til Coltrane som både er følsom, spirituell og fri, slik Alice Coltranes musikk var. Bandet har en besetning av de beste fra Sambandsstatene og fjellstroka innaførr, og leverer hver gang nydelige hyllester til fru Coltrane. Innimellom føler jeg også de også beveger seg tett på Don Cherry og andre som brukte den afrikanske musikken som grunnlag for sine komposisjoner, og med fine solier fra blant andre Sheila Maurice Grey og Jamie Saft, pluss Drakes fine reggae-aktige trommespill, og den sensuelle dansen fra Ange, ble dette nok en deilig stund med en av våre absolutte favoritt-trommeslagere (og når skal vi få høre han med «svirebroren» William Parker på Vossa Jazz).

Jeg har hørt prosjektet to ganger tidligere, og for hver gang synes jeg musikken vokser. Musikerne føler seg mer i samspill med hverandre, og med Drakes strålende trommespill som anker, blir dette alltid et høydepunkt. Men jeg følte kanskje at savnet av vibrafonisten Pasquale Mirra ble litt stort i enkelte sekvenser. (JG)

Mari Kvien Brunvoll & Stein Urheim med Moskus: Branches & Limits
I år har Vossa Jazz tinga musikk til fire ulike konsertar. Mari Kvien Brunvoll (v, elec, perc) og Stein Urheim (g, v, fl, elec) har i mange år med ujamne mellomrom jobba saman. Å be desse to gjera noko i lag er difor heilt naturleg. At Kvien Brunvoll og Urheim valde å samarbeida med trioen Moskus (Anja Lauvdal (p, synth, trøorgel, elec), Fredrik Luhr Dietrichson (b, c), Hans Hulbækmo (dr, perc, harm, recorder), pluss Thorolf Thuestad, lyddesign. er ikkje overraskande i det heile. Branches & Limits (Greiner og grenser) er ein tidelt suite med ein gjentakande struktur der tema og tekstar er eit dreiemoment i eit musikalsk univers som består av ein myriade av idear og innspel. Noko av verket er organisert slik at trioen og duoen svarar kvarandre, men oftast inngå dei i ein kvintett der den einskilde medlem stig fram i rampeljoset gjennom introar, kontrasterande mellomspel og solistiske ytringar.

Det er vanskeleg å setja musikken i ein sjangerbås. Britisk artpop blandar seg med musikkformer henta frå Japan eller Kina. I ein blindebukk-test ville det å identifisera denne musikken vore blant dei enklare oppgåvene. Saman har dei to også skrive tekstane med eitt unnatak – stadnamna i Holbergs sci-fi-roman Nils Klims reise til den underjordiske verden

er sett saman i ein fiffig kollasj. Sistnemnde blei faktisk eit høgdepunkt. Den kantete reggaen var musikalsk ramme rundt Holbergs namneleik med eit aldeles fabelaktig komp av Lauvdal. Forløpet tok oss med til ein menuett-liknande sekvens med trioen og Hulbækmo på blokkfløyte før ensemblet vende attende til  hovudtemaet. Eit anna høgdepunkt kom i nummeret før som byrja med ein intrikat groove av Hulbækmo som resten hengde seg på. Luhr Dietrichson hadde bytta til cello og etterkvart blei eit tema med referansar til Japan/Kina introdusert av Lauvdal på synth og Urheim på fløyte. Finalenummeret byrja med kalimbalyd og eit «gamelansk» ostinat før Kvien Brunvoll og Urheim introduserte vokaltemaet og så blei repetert på gitar. Vokalsekvensen kom attende og utvikla seg til «ein kanon» der også Hulbækmo og Luhr Dietrichson blei med på. Fraseringa til Kvien Brunvoll på avslutninga var eit verdig punktum på ein skilsetjande konsert.

fjellstøtt telemarknedslag!
Team Hegdal spelte på same stad som Dexter Gordon og Joe Henderson gjorde i 1977. «Grillen» var arena for mange legendariske konsertar før hotellet bygde om lokalet midt på 80-talet. Stationen er framleis eit godt klubblokale, og konserten til Team Hegdal (Eirik Hegdal (s, cl), André Roligheten (s, cl), Ole Morten Vågan, (b), Gard Nilssen (dr) føyer seg inn i rekkja av legendariske konsertar. I møte med denne kvartetten blir ein overvelda av trøkket og vitaliteten frå ensemblet, men ein blir heile tida dregen mot detaljane – kor i hel … får dei det til? Bandet hadde ein klar strategi, gå hardt ut frå start og berre auka på. Mesteparten av repertoaret henta dei frå den siste plata Vol. 5. I tillegg spelte dei ein nyskriven låt som ei hylling til Wayne Shorter som gjekk bort 2. mars i år, 89 år gamal. «Mr. Gone» er ein tittel med dobbel botn. Shorter er definitivt borte, men i arbeidet med den åttande studioplata til Weather Report så var ikkje Shorter så mykje til stades. Dermed fekk plata tittelen Mr. Gone, men komposisjonen får fram endå fleire aspekt ved Shorter og stod fram som kanskje den mest interessante komposisjonen i tillegg til «Sun Ravel». «Brubakken» var ei dobbel hylling, både til bandet The Source og til Vossa Jazz (med det innleiande sitatet frå «Bamses fødselsdag»). Konserten slutta som han byrja – i eit halsbrekkande tempo, med fjellstøtt telemarknedslag!

Roberto Ottaviano Eternal Love

Roberto Ottaviano (s), Marco Colonna (bcl), Alexander Hawkins (p), Giovanni Maier (b), Zeno De Rossi (dr)

Bandet blei offer for tidsklemma. Denne meldaren greidde ikkje riva seg laus frå Team Hegdal. Eg kom først ned att i «Jazzklubben» etter at Ottaviano & Co hadde fullført tre-fire låtar. Ottaviano har «spesialisert» seg på hyllingar til dei store amerikanske jazz-ikona, men har også funne plass til sørafrikanske Abdullah Ibrahim. I den bolken eg høyrde, var m.a. Coltrane, Shorter og Monk inne i bilete. Ottaviano har laga fine arrangement, og Colonna og Hawkins er fine solistar, men det var først i ekstranummeret dei frigjorde seg frå «hyllingssyndromet» og kom ut or skåpet og stod fram som reinhekla italienarar. Symptomatisk nok leverte både Colonna og Hawkins sine beste solistiske bidrag på denne låten. Me var mange som gjekk smilande ut i natta! (LM)

Men vi er bare i startfasen med fredagen. Vi rakk ikke over alt som vi hadde håpet, så konserten med Large Unit EthioBrazz (som du under kan lese om i Johan Hauknes’ nylig publiserte «tredagers»-rapport, fra bandets 10-årsjubileum på Victoria i Oslo forrige uke), Mari Kvien Brunvoll & Sten Urheim spesialprosjekt i samarbeid med trioen Moskus, Stian Carstensen solo, Kari Bremnes, The End og trompeteren Philip Lassiter, overlater vi til andre å bedømme. Da klokken tippet midnatt, var det på tide å finne sengen, og prøve å fordøye inntrykkene fra den første dagen av jubileumsfestivalen, hvor det var mange publikummere til stede på alle spillestedene, og hvor stemningen bare ble bedre og bedre utover kvelden og natta, selv om de to konsertene i Gamlekinoen, begge ble utsatt på grunn av at brannalarmen ble utløst.

Tekst: Lars Mossefinn (LM) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie

Mariam Wallentin

Team Hegdal

Hamid Dake, Noho Ange og Joshua Abrams

Hamid Drake

Roberto Ottaviano

Marco Colonna

Alexander Hawkins