BIMHUIS, AMSTERDAM, 14, 15 og 16. APRIL 2017: Det er langfredag. Den stille uke er godt i gang. Klokken er 05:00 da den evindelige vekkeklokken ringer, og det er tid for å sprette opp, frisk og rask for å komme seg i lufthavnen. Og etter noen timer, og flere heftige forsøk på å få seg noen minutters skjønnhetssøvn ombord i SK-ett eller annet, er man på vei til å lande på en av Europas travleste flyplasser, Schiphol i Amsterdam. Og egentlig burde man på dette tidspunktet vært en sur gammel gubbe, da man, nærmest i svime, må vente en halv time i billettkø for å komme seg med tog inn til byen. Men på en eller annen merkelig måte er man ikke det. Man er tilbake i en av sine favorittbyer, eller i alle fall på vei til en av sine favorittbyer, så da spiller det ingen rolle om ting tar litt tid.
Og etter å ha fått billett, bærer det direkte inn på toget, som tar eders utsendte dirkete inn til Amsterdam Centrale. Og derfra er det kun en kort fottur til fergen over kanalen og til mitt husvære disse dagene, hjemme hos noen lokale musikere.
Jeg blir tildelt sykkel, hvis man kalle kalle det monstret av en farkost for sykkel, tilhørende en annen musiker i nabolaget, og etter strålende lunsj og middag, bærer det av gårde, samme veien som jeg hadde kommet, med ferge over kanalen, og en kort sykkeltur til en av Europas fineste jazzklubber, Bimhuis.
For her skulle man feire ICP (Instant Composers Pool Orchestra) sitt 50-årsjubileum, samtidig som trommeslageren i bandet, Han Bennink, skulle feire sin 75-årsdag. Derfor var det kanskje ikke så rart man var spent og forventnngsfull …
Dag en (fredag)
Det det hele starter med at fiolinisten Mary Oliver og tapdanseren Marije Nie kommer listende fra bakerst i publikum. Med en enslig og stille fiolinmelodi og smygende dans, beveger de seg ned trappene, på hver sin side av salen i Bimhuis og opp på scenen. Nie smyger seg rundt mens Oliver spiller en smektende og vakker melodi på fiolinen, før vokalisten Gretje Bijma, som det må være minst 20 år siden sist jeg hørte, kommer inn med sin helt spesielle sangstil, en blanding av samtid, jazz, berlinerkabaret og opera.
Etter hvert kommer også resten av ICP ruslende. Michael Moore (as, cl), Ab Baars (ts, cl), Tobias Delius (ts, cl), Thomas Heberer (tp), Wolter Wierbos (tb), Guus Janssen (p), Tristan Honsinger (c, v), Ernst Glerum (b, og weekendens konfransier) og Han Bennink (dr), og den store festen er i gang.
De startet med to låter gjort av Herbie Nichols, fra platen «The ICP Orchestra performs Herbie Nichols / Thelonious Monk» (ICP026), som er en hyllest til Nichols og Thelonious Monk, og det swinger så man merker det fra hårrøttene og ned i fotsålene. Bandet låter som en litt vindskjeiv og oppdatert versjon av Duke Ellington eller Cab Calloway fra 30-tallet. Deretter går de over til en hyllest til den sør-afrikanske saksofonisten Dudu Pukwana, hvor altsaksofonisten Michael Moore tar ansvar og kjører på. Det koker på scenen, mens noen kanskje synes at de ikke får så mye ut av låta. Men det er vi ikke enige i. Vi er i gang, og den typiske sør-afrikanske grooven er solid på plass.
Noen av musikerne rusler av scenen, mens den østerriske trekkspilleren Otto Lechner og den franske gitaristen Noél Akhote kommer på. Moore blir stående, Glerum likeså og cellisten Tristan Honsinger. Og bakerst er trommemester og jubilant, Han Bennink i ferd med å overta det hele.
Vi får to litt tyngre låter, hvor særlig Akhote gir oss spennende spill. Og vi merker at vi sitter i trappa og smiler, og tenker at dette er hvordan man skal tilbringe en langfredag!
Etter en kort vanningspause, får vi stifte bekjentskap med en ny, mindre utgave av ICP. Denne gangen, Tristan Honsinger på cello, Ernst Glerum på bass og Mary Oliver på fiolin og bratsj, sammen med den britske saksofonisten Evan Parker. Og aldri hadde vi kunne tenkt oss at det skulle låte så vakkert fra tre forskjellige strykere og en sopransaksofon på full sirkelpust. Honsinger forsøker seg på et brudd, og tar over med heftig vokal, noe som fører til en heftig krangel mellom han og Evans. Redningen kommer i form av Bijma, og Lethner som etter hvert overtar og gir oss en slags freejazzutgave av noe som godt kunne vært Hans Eisler og Berthold Brecht, nydelig!
Og slik fortsetter det. Med mindre konstellasjoner og innslag av førstekveldens gjester, før de runder av første kveld med hele ICP, Parker, Bijma og tapdanseren Marje Nie, og vi kunne sykle gjennom styrtregnet tilbake til basecamp og forberede oss på andre dag av festivalen.
Dag 2 (lørdag)
Lørdag åpner med barne- og familiekonserten Zing Zang Mengelberg. Her gjør ICP Misha Mengelbergs komposisjoner som den gang han skrev dem, faktisk var beregnet på barn. Mengelberg var en av grunnleggerne av ICP, men gikk bort den 3. mars i år. Når ICP denne kvelden fremfører disse komposisjonene, er det umulig å skille dem fra ensemblets øvrige komposisjoner. Vi får den samme galskapen, den samme energien, og den samme humoren som kvelden før.
På denne konserten har de med operasangeren Mattijs van de Woerd, en glimrende tenor, og Gretje Bijma igjen. Alle tekstene er på nederlandsk, og selv om vi ikke forstår et ord av hva som synges, så forstår vi poenget, på grunn av hvordan det blir spilt og sunget.
I en kort avdeling åpnes det for spørsmål fra salen, og det er flere av barna som gjerne vil vite ting om Han Bennink. Hvorfor han spiller trommer osv. Det mest spennende spørsmålet var nok hvordan Benninks kone reagerte når han satt hjemme og øvde. Benninks barnebarn (?) kom opp med bursdagsgave til jubilanten (han fylte 75 mandagen etter festivalen), og det var nesten litt rørt Bennink som tok imot en stor tegning hun hadde laget.
Så bar det av gårde igjen med mer ICP «goes opera». Bijma viste sitt enorme stemmeregister, spesielt i låten «Opa», før cellist Tristan Honseger overtok styringen og dirigeringen på sin helt egenartede måte. Så avsluttet de med «Another Day Has Gone», en smektende ballade med van de Woerd i hovedrollen.
Men selvsagt måtte de gi et ekstranummer, som en helt sedvanlig voksenkonsert. Og vi fikk en flott wienervals, som nesten kunne erstatte avslutningen på The Bands konsertfilm «The Last Waltz».
Denne konserten var, for meg, det endelige beviset på at det ikke er nødvendig å lage spesiell musikk for barn. ICPs kommunikasjon med barna var fantastisk, og alle de små satt som tente lys gjennom hele konserten, som varte en drøy time. Så mitt tips til arrangører er å engasjere ICP til å gjøre barnekonserter. I stedet for å bruke store ressurser på å lage spesiell jazz man tror barn kan like, så kan man bruke pengene på å leie inn et ensemble som dette, som virkelig kan kommunisere.
Så var det ny vanningspause noen timer, før det igjen brakte løs med ny konsert med ICP og venner, denne gangen med gitaristen Terrie Ex, den danske pianisten Simon Toldam og den belgiske klarinettisten Joakim Badenhorst i Han Bennink Trio, klarinettisten Joris Roelofs, og, ikke minst, popjazzsaksofonisten Candy Dulfer og vokalisten Camillo Rodriguez. Og det er mulig det var på grunn av de to sistnevnte at Bimhuis var utsolgt denne kvelden.
Før konserten startet, følte jeg at hodet allerede begynte å bli fylt opp med strålende musikk, så jeg hadde litt bange anelser før de startet. Men det var før jeg visste hvem som skulle åpne kveldskonserten.
All skepsis og labre interesse var som blåst bort i det Terrie Ex, saksofonisten og klarinettisten Ab Baars og Bennink entret scenen. Terrie Ex er en av de mest særegne gitarister i dagens musikk. Han bryr seg katten i hva som er rett og galt, og «køler på» med sitt uortodogse spill. Og med Baars som sparringspartner på tenorsaksofon og med Bennink i bakgrunnen, så våknet vi opp, som om noen slo på lyset, og alt var som det skulle.
Deretter var det duket for Han Bennink Trio. Her får vi tre musikere som virkelig har funnet hverandre. Toldams fine og originale spill, som jeg mener er altfor undervurdert i Danmark og i resten av Norden, og som en av de mest spennende stemmer i det moderne pianolandskapet. Badenhorst bassklarinettspill som overgår det meste, og Bennink i en rolle som den som holder det hele sammen og skaper framgang. Vi fikk tre låter fra deres nylig utgitte plate «Adelante» (ICP 056) (anmeldt her), viser mye av hva vi fikk servert denne kvelden.
Så var det igjen tid for ICP og et sett som, om mulig, var enda mer utagerende enn de tidligere settene. Tristan Honsiger fremførte en tekst vi ikke forsto et ord av, men som var ytterst sentimental, før trombonisten Wolter Wierbos meldte seg på med en praktfull solo, og de beveget seg såpass langt på vei inn i ICP-galskapen der denne gjengen elsker å oppholde seg. Badenhorst og klarinettisten Joris Roelofs, representere den unge generasjonen, og fikk virkelig kjørt seg i selskapet. De gjorde bandet Ellingtons «Tenderly», med en fin og sår klarinettsolo fra Roelofs, og man merket at publikum i det fullsatte Bimhuis trives.
Så kom et gedigent skifte i stemning. Pianisten Guus Janssen, bassisten Ernst Glerum og Bennink sammen med Hollands «smooth jazz»-dronning, Candy Dulfer og «smør-soul-sangeren» Camillo Rodriguez, en av de store innenfor denne musikkstilen i Holland. De gjør en låt jeg ikke aner hva heter, men det blir en slags «finn fem feil»-greie, med det kompet og Dulfer og Rodriguez. Men jeg tror vel aldri de to «stjernene» tidligere har hatt et komp som sitter så til de grader som de de fikk møte denne kvelden. Morsomt og et solid stilbrudd fra resten.
Andre sett åpner med Badenhorst og Bennink duo. Badenhorst med inspirasjoner fra blant andre Eric Dolphy, som sammen med Benninks helt spesielle og eksplosive trommespill gir oss noen strålende musikalske minutter. Og plutselig er Wierbos og Toldam på scenen og tar oss med inn i et oppjustert Ellington-landskap. De får selskap av Toldams bedre halvdel, Qarin Wickström fra dansk/svenske Sekten og plateaktuelle Shitney (med Maria Faust og Katrine Amsler), og vi får kveldens, og kanskje weekendens vakreste ballade.
Så rundes kvelden av med ICP, Dulfer og Terrie Ex, og alt er tilbake på plass, og vi kan sykle fornøyde hjem gjennom Amsterdam-natten.
Så var det de siste krampetrekninger som skulle presses ut. Vi var slitne nå, etter to lange kvelder og en ettermiddagskonsert med ICP i selskap med venner.
Dag 3 (søndag)
Den siste kvelden var viet ICP med blant annet et par sekvenser med yngre musikere. Det startet med fiolinisten og bratsjisten Mary Oliver, som ved siden av Han Bennink er selve drivkraften i ensemblet. Her møtte hun først danseren Michael Schumacher (som vi trodde var en tidligere racerbilkjører), i en slags pardans mens hun improviserte på bratsjen. Yndig, fritt og fint, med tilløp til norsk halling innimellom. Schumaker er en glimrende danser, som smøg seg rundt Oliver i en improvisert sekvens som gjerne kunne vart enda lenger. Men mens de holdt på, ble de mer eller mindre avbrutt av steppedanseren Marije Nie og cellisten Tristan Honseger. Nie med imponerende stepping og Honsinger i sin karrakteristiske spastiske dansestil, omtrent som når han dirigerer ensemblet. Etter at han hadde satt seg, og fått varmet opp celloen, får vi et flott og originalt sanginnslag som han er alene i verden om å gjøre. Og det hele endte opp med to dansende par som beveget seg på vidt forskjellige musikalske frekvenser.
Deretter kom Bennink på scenen og startet en mer be bop-aktig sekvens, før han inviterte med «ungdommene» Den New York-baserte saksofonisten Ben van Gelder og gitaristen Reiner Baas. – Dette er mine to musikalske barn, sa Bennink i presentasjonen, før de dro av gårde med en litt anonym avdeling, hvor Bennink var den store drivkraften.
Da hadde vi kommet såpass langt ut i jubileet at vi rett og slett ikke klarte å ta inn mer musikk. Derfor trakk vi ut i den flotte baren på Bimhuis, hvor vi ble sittende resten av kvelden med et par flasker Riserva Rudi (Bimhuis må være det eneste stedet i verden som fremdeles har denne vinen, etter at Vestnorsk Jazzsenter destruerte sitt lager for noen år siden).
Men for den som vil vite hva som skjedde musikalsk resten av kvelden, så kan jeg henvise til Radio Bimhuis som streamet denne kvelden. Opptaket finner du her
Så var det å runde av en aldeles vidunderlig weekend, med å ta fergen over kanalen og sykle trygt hjem, trodde vi. Men siden sykkelkulturen i Amsterdam er enda mer ekstrem enn den i København, ble undertegnede regelrett meid ned av en som sannsynligvis trodde han var med i Tour de France eller noe. Men vi overlevde såpass, at vi kan mer enn gjerne kan anbefale konsertene når Instant Composers Pool Orchestra kommer til Skandinavia senere i år.
For et band, for noen musikere, og for en utholdenhet. Og selv om trommeslageren Han Bennink, mandagen etter jubileet, fylte 75 år, var han adskillig mer aktiv og i bedre form enn de fleste andre som hadde benket seg i Bimhuis disse tre dagene,
Tekst og foto: Jan Granlie
