BIMHUIS, AMSTERDAM, 14, 15 og 16. APRIL 2017: Det er langfredag. Den stille uke er godt i gang. Klokken er 05:00 da den evindelige vekkeklokken ringer, og det er tid for Ä sprette opp, frisk og rask for Ä komme seg i lufthavnen. Og etter noen timer, og flere heftige forsÞk pÄ Ä fÄ seg noen minutters skjÞnnhetssÞvn ombord i SK-ett eller annet, er man pÄ vei til Ä lande pÄ en av Europas travleste flyplasser, Schiphol i Amsterdam. Og egentlig burde man pÄ dette tidspunktet vÊrt en sur gammel gubbe, da man, nÊrmest i svime, mÄ vente en halv time i billettkÞ for Ä komme seg med tog inn til byen. Men pÄ en eller annen merkelig mÄte er man ikke det. Man er tilbake i en av sine favorittbyer, eller i alle fall pÄ vei til en av sine favorittbyer, sÄ da spiller det ingen rolle om ting tar litt tid.
Og etter Ä ha fÄtt billett, bÊrer det direkte inn pÄ toget, som tar eders utsendte dirkete inn til Amsterdam Centrale. Og derfra er det kun en kort fottur til fergen over kanalen og til mitt husvÊre disse dagene, hjemme hos noen lokale musikere.
Jeg blir tildelt sykkel, hvis man kalle kalle det monstret av en farkost for sykkel, tilhÞrende en annen musiker i nabolaget, og etter strÄlende lunsj og middag, bÊrer det av gÄrde, samme veien som jeg hadde kommet, med ferge over kanalen, og en kort sykkeltur til en av Europas fineste jazzklubber, Bimhuis.
For her skulle man feire ICP (Instant Composers Pool Orchestra) sitt 50-Ă„rsjubileum, samtidig som trommeslageren i bandet, Han Bennink, skulle feire sin 75-Ă„rsdag. Derfor var det kanskje ikke sĂ„ rart man var spent og forventnngsfull …
Dag en (fredag)
Det det hele starter med at fiolinisten Mary Oliver og tapdanseren Marije Nie kommer listende fra bakerst i publikum. Med en enslig og stille fiolinmelodi og smygende dans, beveger de seg ned trappene, pÄ hver sin side av salen i Bimhuis og opp pÄ scenen. Nie smyger seg rundt mens Oliver spiller en smektende og vakker melodi pÄ fiolinen, fÞr vokalisten Gretje Bijma, som det mÄ vÊre minst 20 Är siden sist jeg hÞrte, kommer inn med sin helt spesielle sangstil, en blanding av samtid, jazz, berlinerkabaret og opera.
Etter hvert kommer ogsÄ resten av ICP ruslende. Michael Moore (as, cl), Ab Baars (ts, cl), Tobias Delius (ts, cl), Thomas Heberer (tp), Wolter Wierbos (tb), Guus Janssen (p), Tristan Honsinger (c, v), Ernst Glerum (b, og weekendens konfransier) og Han Bennink (dr), og den store festen er i gang.
De startet med to lÄter gjort av Herbie Nichols, fra platen «The ICP Orchestra performs Herbie Nichols / Thelonious Monk» (ICP026), som er en hyllest til Nichols og Thelonious Monk, og det swinger sÄ man merker det fra hÄrrÞttene og ned i fotsÄlene. Bandet lÄter som en litt vindskjeiv og oppdatert versjon av Duke Ellington eller Cab Calloway fra 30-tallet. Deretter gÄr de over til en hyllest til den sÞr-afrikanske saksofonisten Dudu Pukwana, hvor altsaksofonisten Michael Moore tar ansvar og kjÞrer pÄ. Det koker pÄ scenen, mens noen kanskje synes at de ikke fÄr sÄ mye ut av lÄta. Men det er vi ikke enige i. Vi er i gang, og den typiske sÞr-afrikanske grooven er solid pÄ plass.
Noen av musikerne rusler av scenen, mens den Þsterriske trekkspilleren Otto Lechner og den franske gitaristen Noél Akhote kommer pÄ. Moore blir stÄende, Glerum likesÄ og cellisten Tristan Honsinger. Og bakerst er trommemester og jubilant, Han Bennink i ferd med Ä overta det hele.
Vi fÄr to litt tyngre lÄter, hvor sÊrlig Akhote gir oss spennende spill. Og vi merker at vi sitter i trappa og smiler, og tenker at dette er hvordan man skal tilbringe en langfredag!
Etter en kort vanningspause, fÄr vi stifte bekjentskap med en ny, mindre utgave av ICP. Denne gangen, Tristan Honsinger pÄ cello, Ernst Glerum pÄ bass og Mary Oliver pÄ fiolin og bratsj, sammen med den britske saksofonisten Evan Parker. Og aldri hadde vi kunne tenkt oss at det skulle lÄte sÄ vakkert fra tre forskjellige strykere og en sopransaksofon pÄ full sirkelpust. Honsinger forsÞker seg pÄ et brudd, og tar over med heftig vokal, noe som fÞrer til en heftig krangel mellom han og Evans. Redningen kommer i form av Bijma, og Lethner som etter hvert overtar og gir oss en slags freejazzutgave av noe som godt kunne vÊrt Hans Eisler og Berthold Brecht, nydelig!
Og slik fortsetter det. Med mindre konstellasjoner og innslag av fÞrstekveldens gjester, fÞr de runder av fÞrste kveld med hele ICP, Parker, Bijma og tapdanseren Marje Nie, og vi kunne sykle gjennom styrtregnet tilbake til basecamp og forberede oss pÄ andre dag av festivalen.
Dag 2 (lĂžrdag)
LÞrdag Äpner med barne- og familiekonserten Zing Zang Mengelberg. Her gjÞr ICP Misha Mengelbergs komposisjoner som den gang han skrev dem, faktisk var beregnet pÄ barn. Mengelberg var en av grunnleggerne av ICP, men gikk bort den 3. mars i Är. NÄr ICP denne kvelden fremfÞrer disse komposisjonene, er det umulig Ä skille dem fra ensemblets Þvrige komposisjoner. Vi fÄr den samme galskapen, den samme energien, og den samme humoren som kvelden fÞr.
PÄ denne konserten har de med operasangeren Mattijs van de Woerd, en glimrende tenor, og Gretje Bijma igjen. Alle tekstene er pÄ nederlandsk, og selv om vi ikke forstÄr et ord av hva som synges, sÄ forstÄr vi poenget, pÄ grunn av hvordan det blir spilt og sunget.
I en kort avdeling Äpnes det for spÞrsmÄl fra salen, og det er flere av barna som gjerne vil vite ting om Han Bennink. Hvorfor han spiller trommer osv. Det mest spennende spÞrsmÄlet var nok hvordan Benninks kone reagerte nÄr han satt hjemme og Þvde. Benninks barnebarn (?) kom opp med bursdagsgave til jubilanten (han fylte 75 mandagen etter festivalen), og det var nesten litt rÞrt Bennink som tok imot en stor tegning hun hadde laget.
SÄ bar det av gÄrde igjen med mer ICP «goes opera». Bijma viste sitt enorme stemmeregister, spesielt i lÄten «Opa», fÞr cellist Tristan Honseger overtok styringen og dirigeringen pÄ sin helt egenartede mÄte. SÄ avsluttet de med «Another Day Has Gone», en smektende ballade med van de Woerd i hovedrollen.
Men selvsagt mÄtte de gi et ekstranummer, som en helt sedvanlig voksenkonsert. Og vi fikk en flott wienervals, som nesten kunne erstatte avslutningen pÄ The Bands konsertfilm «The Last Waltz».
Denne konserten var, for meg, det endelige beviset pÄ at det ikke er nÞdvendig Ä lage spesiell musikk for barn. ICPs kommunikasjon med barna var fantastisk, og alle de smÄ satt som tente lys gjennom hele konserten, som varte en drÞy time. SÄ mitt tips til arrangÞrer er Ä engasjere ICP til Ä gjÞre barnekonserter. I stedet for Ä bruke store ressurser pÄ Ä lage spesiell jazz man tror barn kan like, sÄ kan man bruke pengene pÄ Ä leie inn et ensemble som dette, som virkelig kan kommunisere.
SÄ var det ny vanningspause noen timer, fÞr det igjen brakte lÞs med ny konsert med ICP og venner, denne gangen med gitaristen Terrie Ex, den danske pianisten Simon Toldam og den belgiske klarinettisten Joakim Badenhorst i Han Bennink Trio, klarinettisten Joris Roelofs, og, ikke minst, popjazzsaksofonisten Candy Dulfer og vokalisten Camillo Rodriguez. Og det er mulig det var pÄ grunn av de to sistnevnte at Bimhuis var utsolgt denne kvelden.
FÞr konserten startet, fÞlte jeg at hodet allerede begynte Ä bli fylt opp med strÄlende musikk, sÄ jeg hadde litt bange anelser fÞr de startet. Men det var fÞr jeg visste hvem som skulle Äpne kveldskonserten.
All skepsis og labre interesse var som blÄst bort i det Terrie Ex, saksofonisten og klarinettisten Ab Baars og Bennink entret scenen. Terrie Ex er en av de mest sÊregne gitarister i dagens musikk. Han bryr seg katten i hva som er rett og galt, og «kÞler pÄ» med sitt uortodogse spill. Og med Baars som sparringspartner pÄ tenorsaksofon og med Bennink i bakgrunnen, sÄ vÄknet vi opp, som om noen slo pÄ lyset, og alt var som det skulle.
Deretter var det duket for Han Bennink Trio. Her fÄr vi tre musikere som virkelig har funnet hverandre. Toldams fine og originale spill, som jeg mener er altfor undervurdert i Danmark og i resten av Norden, og som en av de mest spennende stemmer i det moderne pianolandskapet. Badenhorst bassklarinettspill som overgÄr det meste, og Bennink i en rolle som den som holder det hele sammen og skaper framgang. Vi fikk tre lÄter fra deres nylig utgitte plate «Adelante» (ICP 056) (anmeldt her), viser mye av hva vi fikk servert denne kvelden.
SÄ var det igjen tid for ICP og et sett som, om mulig, var enda mer utagerende enn de tidligere settene. Tristan Honsiger fremfÞrte en tekst vi ikke forsto et ord av, men som var ytterst sentimental, fÞr trombonisten Wolter Wierbos meldte seg pÄ med en praktfull solo, og de beveget seg sÄpass langt pÄ vei inn i ICP-galskapen der denne gjengen elsker Ä oppholde seg. Badenhorst og klarinettisten Joris Roelofs, representere den unge generasjonen, og fikk virkelig kjÞrt seg i selskapet. De gjorde bandet Ellingtons «Tenderly», med en fin og sÄr klarinettsolo fra Roelofs, og man merket at publikum i det fullsatte Bimhuis trives.
SÄ kom et gedigent skifte i stemning. Pianisten Guus Janssen, bassisten Ernst Glerum og Bennink sammen med Hollands «smooth jazz»-dronning, Candy Dulfer og «smÞr-soul-sangeren» Camillo Rodriguez, en av de store innenfor denne musikkstilen i Holland. De gjÞr en lÄt jeg ikke aner hva heter, men det blir en slags «finn fem feil»-greie, med det kompet og Dulfer og Rodriguez. Men jeg tror vel aldri de to «stjernene» tidligere har hatt et komp som sitter sÄ til de grader som de de fikk mÞte denne kvelden. Morsomt og et solid stilbrudd fra resten.
Andre sett Äpner med Badenhorst og Bennink duo. Badenhorst med inspirasjoner fra blant andre Eric Dolphy, som sammen med Benninks helt spesielle og eksplosive trommespill gir oss noen strÄlende musikalske minutter. Og plutselig er Wierbos og Toldam pÄ scenen og tar oss med inn i et oppjustert Ellington-landskap. De fÄr selskap av Toldams bedre halvdel, Qarin Wickström fra dansk/svenske Sekten og plateaktuelle Shitney (med Maria Faust og Katrine Amsler), og vi fÄr kveldens, og kanskje weekendens vakreste ballade.
SÄ rundes kvelden av med ICP, Dulfer og Terrie Ex, og alt er tilbake pÄ plass, og vi kan sykle fornÞyde hjem gjennom Amsterdam-natten.
SÄ var det de siste krampetrekninger som skulle presses ut. Vi var slitne nÄ, etter to lange kvelder og en ettermiddagskonsert med ICP i selskap med venner.
Dag 3 (sĂžndag)
Den siste kvelden var viet ICP med blant annet et par sekvenser med yngre musikere. Det startet med fiolinisten og bratsjisten Mary Oliver, som ved siden av Han Bennink er selve drivkraften i ensemblet. Her mÞtte hun fÞrst danseren Michael Schumacher (som vi trodde var en tidligere racerbilkjÞrer), i en slags pardans mens hun improviserte pÄ bratsjen. Yndig, fritt og fint, med tillÞp til norsk halling innimellom. Schumaker er en glimrende danser, som smÞg seg rundt Oliver i en improvisert sekvens som gjerne kunne vart enda lenger. Men mens de holdt pÄ, ble de mer eller mindre avbrutt av steppedanseren Marije Nie og cellisten Tristan Honseger. Nie med imponerende stepping og Honsinger i sin karrakteristiske spastiske dansestil, omtrent som nÄr han dirigerer ensemblet. Etter at han hadde satt seg, og fÄtt varmet opp celloen, fÄr vi et flott og originalt sanginnslag som han er alene i verden om Ä gjÞre. Og det hele endte opp med to dansende par som beveget seg pÄ vidt forskjellige musikalske frekvenser.
Deretter kom Bennink pĂ„ scenen og startet en mer be bop-aktig sekvens, fĂžr han inviterte med «ungdommene» Den New York-baserte saksofonisten Ben van Gelder og gitaristen Reiner Baas. – Dette er mine to musikalske barn, sa Bennink i presentasjonen, fĂžr de dro av gĂ„rde med en litt anonym avdeling, hvor Bennink var den store drivkraften.
Da hadde vi kommet sÄpass langt ut i jubileet at vi rett og slett ikke klarte Ä ta inn mer musikk. Derfor trakk vi ut i den flotte baren pÄ Bimhuis, hvor vi ble sittende resten av kvelden med et par flasker Riserva Rudi (Bimhuis mÄ vÊre det eneste stedet i verden som fremdeles har denne vinen, etter at Vestnorsk Jazzsenter destruerte sitt lager for noen Är siden).
Men for den som vil vite hva som skjedde musikalsk resten av kvelden, sÄ kan jeg henvise til Radio Bimhuis som streamet denne kvelden. Opptaket finner du her
SÄ var det Ä runde av en aldeles vidunderlig weekend, med Ä ta fergen over kanalen og sykle trygt hjem, trodde vi. Men siden sykkelkulturen i Amsterdam er enda mer ekstrem enn den i KÞbenhavn, ble undertegnede regelrett meid ned av en som sannsynligvis trodde han var med i Tour de France eller noe. Men vi overlevde sÄpass, at vi kan mer enn gjerne kan anbefale konsertene nÄr Instant Composers Pool Orchestra kommer til Skandinavia senere i Är.
For et band, for noen musikere, og for en utholdenhet. Og selv om trommeslageren Han Bennink, mandagen etter jubileet, fylte 75 Ă„r, var han adskillig mer aktiv og i bedre form enn de fleste andre som hadde benket seg i Bimhuis disse tre dagene,
Tekst og foto: Jan Granlie