VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 12. MARS 2025: Det er én måned for seint: Zoh Amba er kommet til byen. Det er gått to år: Vi hørte henne første gang i Oslo 1. februar 2023. Den gangen kom hun hit med sin faste pianist, Micah Thomas, og trommeslageren Chris Corsano. Etterpå publiserte vi denne konsertomtalen.
Andre gangen var i London, på Café Oto, i februar 2024. For Amba var selvfølgelig med da menigheten ble samlet for å gi en hyllest til Peter Brötzmann over tre dager. Keiseren er død: Brötz is dead! Men der Kaiser lever: Brötz lives!
Denne gangen, ikke i februar, men i mars, reiser hun rundt i Europa med Corsano og bassisten Nick Dunston. Corsano har vi hørt flere ganger, og altså også med Amba. Nick Dunston er nok et mer ubeskrevet blad for en del av de alt for få som fant fram til Victoria i den sure vinden utenfor. Han har vært hørt ikke minst med Mary Halvorson, men også andre. I kveld er hun i Oslo, en drøy uke ut i Europa-turneen i mars 2025.
Livets mening og tilværelsens letthet
Det er vel en slags grunnleggende menneskelig forsvarsmekanisme i møtet med en ellers menings- og formålsløs verden å finne fram til forklaringer som overstiger – transcenderer – det lokale, det individuelle, det spesifikke, …, det jordiske, og ser etter allmenngyldige, generelle, …, himmelske svar og prinsipper.
– Hvorfor er jeg her?
– Hva er meningen med livet, universet, og altet?
At vi som selverkjennende vesener ikke er noe annet enn en fysisk-biologisk tilfeldighet, en randomisert kopling av forbindelser av organisk kjemi, er vanskelig å slå seg til ro med. Tanken om at vi er en fullstendig tilfeldig konsekvens av at noen tilfeldige molekyler av organisk kjemi etter lang tid, millioner av år, møtte noen andre molekyler, og sammen med dem gjennom tilfeldige, virrevandrende koplinger, endte etter nye millioner av år, med å kunne replisere seg selv – det er bare menneskelig å forsvare seg mot dette.
Noen av oss søker kanskje tilflukt i svaret til en superduperdatamaskin som ble skapt av en art utenomjordiske – ekstra-terrestriale –vesener. Disse vesenene er i litteraturen beskrevet som pan-dimensjonale, de lever i en verden, en tilstand, som er i alle mulige dimensjoner. Altså er de i motsetning til oss med vår opplevelse av vår tilværelse som i en firedimensjonal eksistens, uendelig-dimensjonale.
I vår ‘lille’ verden framtrer de som mus. Vi opplever kanskje at det er vi som gjør eksperimenter med mus, men det er egentlig omvendt, det er de som gjør eksperimenter med oss. Musene bygget datamaskinen Deep Thought for å finne svaret på spørsmålet om meningen med livet, universet og altet. Etter nye millioner av år, kom Deep Thought opp med svaret: «42»! Det vi opplever som jorda, er ikke annet enn en stor hypersuperduperdatamaskin, bygget for å finne spørsmålet til hvilket dette var svaret.
Andre, som dadaistene og fluxusianere, finner kanskje meningen i meningsløsheten selv. Livet er for alvorlig til ikke å le seg i hjel av det!
Zoh Amba valgte en annen vei. Hun kaller sitt prosjekt Bhakti, fra sanskrit भक्ति, bhakti, og betegner en kjærlighet og hengivelse til altet. Innenfor Advaita Vedanta som Amba oppdaget i ung alder, er en hinduistisk tradisjon som oppfatter selvet, jeg-et, som et udelelig hele, som en rein bevissthet. Det er ikke noe dele mellom kropp og sjel, mellom følelser og intellekt. Alt er del av en enhet, det selvrealiserende jeg-et, jivatman, som så igjen er uadskillelig knyttet til Atman og Brahman, det høyeste, universelle prinsippet for eksistens.
Fortellingenes mor
Det var der hun fant musikken, sier hun, «… but also, the music is that, you see? It’s both things: The music is God; God is the music. Hand in hand». Det var også der hun fant sitt navn. Det er lett å assosiere til Albert Ayler, til Coltrane, til Peter Brötzmann og til hennes mentor David Murray når du lytter til hennes musikk. Det er mye av disses tradisjoner i hennes musikalske verden. Ikke minst en slags pan-religiøs spiritualisme, en overbevisning om noe større enn oss selv, noe som går ut over selvet og opp i noe renere, høyere, mer grunnleggende.
Men det gir også en kopling til John McLaughlins ideer om musikken, tilværelsen og altet. Shakti var ett av hans prosjekter. Shakti – शक्ति – er den universelle drivkraften, kjernen og uuttømmelige springfjæra som driver all eksistens – altet – framover. Men McLaughlin har også utgitt Love Devotion Surrender, der han og Carlos Santana ikke bare gjør «Acknowledgement» fra A Love Supreme, men også spiller John Coltranes – og verdens vakreste – kjærlighetsballade, Naima. Og hva er bhakti om ikke love, devotion og surrender?
Og det var i veda-skriftene Zoh Amba fant sitt musikernavn – अम्बा, amba – med betydningen mor. En rishis datter, en datter av et orakel, bør gifte seg med en rishi, er angitt – dette i en kultur der det er hun selv som velger sin ektemake. For da blir hun Vedas amba, mor. En rishi – ऋषि – er en som kjenner Veda-skriftene, og som selv bidrar til disse. I bunn og grunn ikke annet enn en opplyst, en som søker sannheten. En vitebegjærlig nysgjerrig-Per, en forsker. Amba er altså fortellingenes mor.
Zoh Ambas musikk er overveldende, til tider vanskelig å trenge inn i, i stor grad basert på bruk av teknikker som instrumentmakerfamilien Sax i Brüssel ikke hadde tenkt seg – den gangen da Adolphe utviklet saksofonen. Det veksler med folketoneaktige sekvenser, sangene mødrene sang for sine barn, før vi i neste nå er plassert i ei kirke, med åpenbare religiøse overtoner.
Det er en urkraft i hennes musikk som også beveger reptilet i deg, den eldste delen, dypest liggende delen av hjernen. Nå er vel ikke lenger hypotesen fra 1960-tallet eller deromkring, om at hjernen består av tre lag som gjenspeiler den evolusjonære historien til livet på jorden, fra de første landdyr, via tidlige pattedyr, til mennesket og andre moderne pattedyr, forskningsmessig comme il faut, men den kan fortsatt fungere som en folkelig metafor.
Idioter og andre praktiske menn
– Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist.
skrev John Meynard Keynes i vedlegget til sin store og banebrytende bok, The General Theory of Employment, Interest and Money i 1936. En samfunnsøkonom utgått på dato er gjerne også en død økonom, om ikke nødvendigvis fysisk, så i det minste intellektuelt. Dette er en påstand så i dag klinger nesten profetisk, selv om det vel kan sies at verken Elon eller Donald synes å ha studert tankene til en eller flere samfunnsøkonomer, nålevende eller døde, au courant eller defunct. For det er vel det som er den store faren, at total fåkunne, fåvit, kombineres med forenklede barnefortellinger og myter om den fysiske, sosiale, økonomiske og kulturelle virkeligheten.
Keynes’ advarsel fungerer derfor like godt på alle fagområder, og understreker igjen dette; den viktigste kritiske holdningen det er viktig å innta, er ikke kritisk holdning til andres påstander, hypoteser og argumenter. Det er en våken kritisk holdning til dine egne fordommer – til det du tror at du vet.
Da Karl Popper fikk utgitt en revidert utgave av sin banebrytende doktorgradsavhandling, førti år seinere, Logik der Forschung, forskningens logikk, skrev han et nytt forord som burde henge på veggen i alle klasserom, forelesningssaler og studérkammere. Der redegjør han for bakgrunnen for sin interesse for problematikken, og indikerer at hans egentlige siktemål var hverdagsspråket, vår individuelle egenerkjennelse og refleksjoner, og utviklingen av dem. Temaet skulle altså egentlig være vår individuelle og kollektive prosess for utvikling av erkjennelse og forståelse. Da er vi jo tilbake til spørsmålet om hvordan vi i våre daglige liv forstår den virkeligheten vi er en del av.
Men dette ble så komplisert og vanskelig å strukturere, at Karl Popper dreiet interessen over til forskning, der erkjennelsesprosessene, i hvert fall på papiret er betydelig mer strukturert, og forståelige. Både i forhold til hva vi vet – epistemologi – og til hvordan vi vet det – ontologi. I det arbeidet er det at Popper ender opp med at all kunnskap er foreløpig. Det er essensen i det allmenngyldige kravet om at all kunnskap skal være mulig å falsifisere. Men det gjelder like mye i vårt daglige virke, vårt hverdagsliv, som i forskningen og vitenskapene.
Men uansett hvor kritiske vi er til våre egne og andres fordommer, kommer vi ikke unna det følgende poenget: Slike ‘fordommer’, det som vanligvis oppfattes som common sense, det vi alle trodde vi visste, lever videre i språket og vårt forhold til kommunikasjon. De er en del av vårt dagligspråk, og en aktiv bruk av dem, er med og skaper gjensidig forståelse. Som referansen til reptil-hjernen over.
Reptilhjernen er en del av vårt felles språklige arvegods, den er en del av det som gjør kommunikasjon mulig. Det er betydelig vanskeligere å få en mislykket såkalt forretningsmann til å innse at hans perspektiv og kunnskapsgrunnlag ikke er common sense. For common sense er å innse holdningen om at desto mer jeg vet, jo mer vet jeg at jeg ikke vet. For meg er dette allmenne utsagnet knyttet til en av de aller størst fysikere verden har sett, Max Planck. Plancks ydmyke holdning for ‘annerledes tenkende’ og hans åpne holdning til at han ikke vet alt, er et forbilde som vi all bør strekke oss etter. Men man trenger vel minst en ny Muhammed for å kunne flytte det berget av ignoranse, løgn, hevnlyst og maktsyke som nå regjerer langsetter Constitution og Independence Avenues.
Kjærlighetens fjelljazz
I følge mytologien omkring Zoh Amba, skal hennes uttrykk komme fra bruken av skogene og fjellene som var rammen rundt hennes oppvekst i Tennessee som øvingsrom. Hun vokste opp i Kingsport, ‘in the middle of nowhere’ som hun selv beskriver det, helt øst i Tennessee, ved foten av Appalachene.
Det skaper jo en slags norsk forbindelse: Appalachene er den sørlige delen av fjellkjeden som reiste seg i den kaledonske fjellfoldingen. Denne utspant seg for ca. 4-500 millioner år siden da kontinentene Laurentia (dagens Grønland og Nord-Amerika) og Baltika (Nord-Europa) braket sammen på rundt 40 grader sørlig bredde. Fjellformasjonen som ble skapt, strakk seg til mange tusen høydemeter, og strakk seg mange tusen mil, over tre av dagens kontinenter. Det var muligens den aller største fjellformasjonen verden noen sinne har sett. Restene av den finner du i dag i Afrika, i Nord-Amerika, i Skottland og i den norske fjellheimen. Det er altså ekkoet av en slags norsk fjelljazz vi hører.
Samspillet med Corsano er upåklagelig, en instantan reaksjon på hverandres ut- og innspill, jeg er noe mer i stuss om basspillet til Dunston. Hans spill med bue – arco – er strålende, men pizzicato-spillet får jeg ikke helt tak på. Det griper ikke inn i og blir en enhetlig og udelelig del(!) av musikken.
Vi får fire vakre strekk, der også Amba trakterer pianoet underveis, men mer for å lede, influere, poengtere og kommentere en kollektiv musikalsk utvikling, enn for den solistiske funksjonen.
«Something as intense as the music led me to Advaita Vedanta,», sa hun til New York Times for et par år siden. Hun fortsatt med «… the music is that, you see? It’s both things: The music is God; God is the music. Hand in hand». Som før sagt; det er rett ut av boka etter John Coltrane, ikke sant?
Love is all you need!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Zoh Amba.
Chris Corsano.
Nick Dunston.
