Hagenfesten dag 2: At høydepunktene for Hagenfestens dag to skulle være to kvinnelige altsaksofonister er ikke bare politisk korrekt, men det rene faktum. For Hagenfestens andre dag var preget av altsaksofonistene Anna Högberg og Mette Rasmussen. Men vi får ta det kronologisk.
Det hele startet med en matperformance med danseren Takako Suzuki, som helte mel over et 50 meter langt bord, og danset over det etterpå. Visuelt vakkert, siden vinden hadde blusset opp og gjorde dansingen i melet til en visuell opplevelse, men utover det…?
Deretter var det en to timers vokalworksop med vokalisten Sidsel Endresen. Et titalls mer eller mindre profesjonelle vokalister hadde møtt opp for å lære litt av Sidsels måte å jobbe på. Og det ble en ytterst interessant forestilling. Endresen tok vokalistene med seg inn i sin improviserte verden og fikk deltagerne med på hennes improviserte måte å fremføre musikk på som var ytterst interessant å følge med på fra utsiden. Og hvilke talenter som var med! Et par, tre av dem kommer vi garantert til å høre mye mer fra i tiden som kommer.
Deretter satte vi oss godt til rette i Stallet for å høre et av våre svenske favorittband, Se & Hör. Niklas Barnö (tp), Anna Högberg (as) , Emil Skogh (b) og Dennis Egberth (dr). Her får vi servert arven etter Ornette Coleman og Don Cherry i 2014-tapning, med den energiske Niklas Barnö og fenomenet Anna Högberg i front. Barnö er et unikum på trompet som kan hele historien, og som bruker den for alt hva den er verdt. Og Anna Högberg… Hvilken dame! Hvilken saksofonist! Hvilken kreativ kraft! Bassisten Emil Skogh har gjort mange av låtene, og det er ikke tvil om at vi her har å gjøre med et låtskrivertalent av de helt store. 60 og 70-talls amerikansk, akustisk, frilynt jazz med energi, trøkk og vitalitet vi sjelden hører i dagens jazz. En höydare,som man sier her.
Trekkspilleren Antti Paalanen kommer, som man kan høre på navnet, fra Finland med sitt durtrekkspill. Han gjorde en strålende solokonsert i Ladan med veldig finsk trekkspillmusikk uten snev av finsk nostalgi eller tango. En konsert som svingte, og en stor overraskelse.
Den britiske performancekunstneren William Hunt hadde bygd sin egen flåte utepå elven, og derfra gjorde han en litt dyster rockeseanse med mye levende lys inne i et slags telt. Litt langdrygd, men virkningsfullt som det rakk i skumringstimen.
Trioen Dina Kompisars Kompisar er et nytt band på det skandinaviaske jazzlandskapet. Den danske, nå Trondheimsbosatte, altsaksofonisten Mette Rasmussen (bildet), den svenske bassisten Elsa Bergman og den norske trommeslageren Ole Mofjell, er en trio som tar den heftige arven etter Albert Ayler noen skritt videre. Rasmussen må være det største altsaksofontalentet siden Ayler og Ornette Coleman. Hun spiller med en vanvittig energi og en kraft det går år og dag mellom her gang man hører. Bassisten Bergman har mye av salige Jimmy Garrison i sitt spill. Vi kjenner henne best fra den svenske sekstetten Attack!, som for øvrig ledes av Anna Högberg, men i Dina Kompisars Kompisar synes jeg hun kommer enda bedre til sin rett. Trommeslageren Ole Mofjell er en slags arvtager etter Paal Nilssen-Love. Han bruker hele trommesettet hele tiden både med visper, fingRE og alt annet som er tilgjengelig og underbygger de andres enrgiutladninger på en fortreffelig måte. Et band som man må merke seg, for dette er tre musikere som kommer til å drive det langt. Kanskje festivalens høydepunkt til nå!
Da kveldens siste band, Music is the Weapon gikk på, valgte undertegnede å bevege seg gjennom den «ljuva sommarnatten» tilbake til Herrgården. Mest for å være frisk og opplagt til festivalinnspurten lørdag. Da skal man høre solokonserter med Sidsel Endresen, trommeslageren Morten J. Olsen, eksperimentell kirkemusikk med Mattias Risberg, den norske duoen Strifenjunko sammen med Sheriffs of Nottingness (Espen Reinertsen – s, Eivind Lønning – tp, Kari Rønnekleiv – violin og Ole Henrik Moe jr. – bratsj), før det hele avrunds med dans og hurramegrundt med Music is the Weapon.
Tekst og foto: Jan Granlie
