SARDINEN, BERGEN JAZZFORUM, 17. MARS 2023: Det kan ikke være enkelt å være hverken musiker, arrangør eller publikum i perioden når vinter går over til vår her i «furet værbitt», og man vet aldri om det blir en solrik og vakker dag eller snøstorm med ras, stengte veier og innstilt kollektivtrafikk som resultat. Og akkurat det siste opplevde vi i går, da den amerikanske gitaristen Mary Halvorson (hovedbildet) og hennes band, Amaryllis, skulle spille i Bergen.
De hadde gjort Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo på torsdag, men så var det å komme seg fra Oslo til Bergen fredagen. Alle fjelloverganger var stengt på grunn av snøstorm, Bergen International Airport, Flesland, var tidvis stengt på grunn av storm i kastene, og vi, som skulle ta oss med tog fra Voss og ned til «bydn», var usikre på om vi ville komme fram med livet i behold. Det ble meldt om minst sju ras og stengte veier i fylket, så om man kom seg til Bergen var ytterst usikkert. Og om musikerne kom seg fra øst til vest i uværet var vi enda usikrere på.
Men, miraklenes tid er ikke forbi. salt peanuts* sin utskremte kom seg med tog til Bergen, og da vi startet vandringen utover mot Verftet og Bergen jazzforums utmerkede spillested, Sardinen, var det «opplett», som de kaller det her. Det vil si opphold og nesten vårstemning.
På scenen, fra venstre mot høyre, vibrafonisten Patricia Brennan, gitaristen og bandlederen Mary Halvorson, bassisten Nick Dunston, trommeslageren, og mange års «parhest» med kapellmesteren, Tomas Fujiwara, trompeteren Adam O’Farrill og trombonisten Jacob Garchik.
Og de starter med en av låtene fra den kritikerroste innspillingen Amaryllis, som var en av fjorårets mest spennende plater (sammen med hennes Belladonna, som ble sluppet omtrent samtidig med litt utvidet besetning). Jeg husker (selvsagt) ikke hvilken låt, men det spiller ingen rolle. Brennans vibrafonspill innleder med en drivende intro, før resten av bandet kommer «snikende». Og herfra og ut, er dette, etter min mening, en solid triumfferd i Mary Halvorsons originale, musikalske univers. Vi får to låter fra Amaryllis-albumet, mens resten er nyskrevet, som de skal i studio å spille inn etter at denne turneen er avsluttet. Og gjett om vi gleder oss til resultatet!
Vihar fulgt Halvorson gjennom mange år. Vi har hørt henne i en fantastisk konsert med blant andre Anthony Braxton på Jazz em Agusto i Lisboa. Vi hadde stor glede av hennes konsert på Cafe Stasjonen på Vossa Jazz med det glitrende Code Girl-prosjektet (hvor også O’Farrill og Fujiwara inngikk) og vi har hørt hennes fantastiske og særegne spill på en særdeles dårlig besøkt konsert på Jazzhus Montmartre i København under Copenhagen Jazz Festival med trioen Thumbscrew (en utsøkt trio med Fujiwara og bassisten Michael Formanek), og vi har hørt en rekke plater med henne, blant annet i duo med pianisten Sylvie Courvoisier, i duo med Bill Frisell, i tett samarbeid med læremesteren Jim Morris, og med en rekke egne prosjekter. Og, kanskje med unntak av prosjektet med Braxton, er det Halvorsons originale komposisjoner som har dominert i de forskjellige settingene.
Og denne konserten ble intet unntak. Rapportene fra konserten på Victoria kvelden før, fortalte at man fikk høre litt for lite av Halvorson. Men i går kveld var det, uten tvil, hun som sto i fokus. Hun ledet bandet med smil til venstre og høyre, og hennes særdeles originale og spennende spill var hele tiden det som styrte de andre musikerne. Og for noen musikere! Vibrafonisten Brennan er en frapperende vibrafonist, trompeteren O’Farrill spiller med en skarp tone, og som man kanskje i utgangspunktet ikke ville tro ville passe inn i Halvorsons musikalske ideer, men han leverte strålende solier, og sammen med den glimrende trombonisten Garchik, leverte de utmerkede innspill i ensemblespillet, som var som skapt for denne versjonen av Halvorsons musikk. Garchik leverte ett par fantastiske solier, som beviste at vi hadde rett da vi skrøt han til himmels etter å ha hørt hans utsøkte album Assembly fra 2022. Og samspillet mellom Fujiwara og Dunston var strålende, presist, samtidig som det var løst og fint, og hvor Dunston, som var et relativt nytt bekjentskap, briljerte med sitt tøffe bass-spill. Og Fujiwara kjenner Halvorsons spillestil godt, og vet akkurat hvilke «knapper han skal trykke på» for å få musikken til å fungere.
Når man hører Halvorson i alle hennes forskjellige settinger, blir det som å oppleve hennes originale komposisjoner og gitarspill fra forskjellige «vinkler», hvor hennes ytterst fantastiske gitarspill inviterer musikerne inn i hennes originale, musikalske univers. Hennes giarspill er et kapittel for seg. Vi får utmerket fingerteknikk, hun er innom hawaii-musikk, enkelt og nesten litt «falskt» spill, men hele tiden viser hun en originalitet som fasinerer. Og når det er den «streitere» jazzen som gjelder, viser hun utrolige innspill og riff, som drar de andre musikerne med inn i himmelen. Og med denne gjengen av utrolig dyktige musikere, leverer de strålende og original musikk i skjæringspunktet mellom «Brooklyn»-jazz, americano og frittgående improvisasjon, som vi ikke hører fra så veldig mange andre band.
Denne kvelden på Sardinen vil gå inn i historien som en av de mest spennende vi har hørt med Halvorson. Lyden var perfekt, med fin dynamikk i lydbildet og mellom musikerne, og etter et ettertenksomt ekstranummer var publikum i den relativt godt besøkte klubben veldig fornøyd med kvelden.
Så nå er det bare å vente på den nye plata, og tipse alle nordiske jazzfestivaler om å booke bandet for neste års festivalprogram. For dette var intens, energisk, vakker og drømmende musikk av beste merke. Og Mary Halvorson befestet sin stilling som undertegnedes favorittgitarist.
Tekst og foto: Jan Granlie
Patricia Brennan
Adam O’Ferrill
Jaco Garchik
Nick Dunston
Tomas Fujiwara
