Anjas Mitchell-hyllest toppet torsdagen

NATTJAZZ, BERGEN, DAG 7, 30. MAI 2019: Så begynner vi å se enden på en lang Nattjazz. Så nå er det bare å knipe sammen det som kan knipes sammen, å holde ut de siste to dagene av denne marathon-festivalen.

Jeg har tidligere skrevet om min store skepsis til musikere som på død og liv skal covre låter laget av «dronning» Joni Mitchell. Det finnes en rekke relativt mislykkede forsøk på å hylle Mitchell, blant annet har Herbie Hancock laget platen «River – The Joni Letters», hvor han, i tillegg til et stjerneband, hadde alliert seg med vokalistene Leonard Cohen, Tina Turner, Norah Jones, Connie Bailey Rae, Luciana Souza og Mitchell selv. I tillegg finnes det et uttall ugivelser hvor kvinnelige artister blant annet gjør en av Mitchells hitlåter «All I Want» med svært vekslende resultat.

Under fjorårets Oslo Jazzfestival, hadde festivalen gitt pianisten og keyboardisten Anja Lauvdal (hovedbildet) utfordringen om å sette sammen et band for å hylle Joni Mitchell i forbindelse med hennes 75-årsdag, i selveste Den norske Opera og Ballett i hovedstaden.

Jeg mente selvsagt, at dette var reneste galemattias, og at selv ikke en såpass dyktig musiker som Lauvdal kunne mestre dette noe særlig bedre enn selveste Herbie Hancock, og at det ville bli nok en av mange litt håpløse forsøk å å lage noe nytt ut av Mitchells svært rikholdige låtproduksjon.

Festivalsjef Jon Skjerdal i Nattjazz var tilstede i Den norske Opera og Ballett i fjor, og etter endte konsert bestemte han sporenstreks at dette prosjektet skulle til Bergen.

Jeg hadde egentlig tenkt å holde meg borte fra konserten i går, og i stedet sitte ute i solen på Verftet og ta meg et glass i påvente av neste konsert. Men siden solen, igjen glimtet med sitt fravær, og nordavinden slet i utemøblementet, fant jeg ut at det var best å holde seg innendørs. Og samtidig var jeg også spent på hva dyktige Lauvdal hadde klart å få ut av Mitchells musikk, så, sammen med alt som kunne krype og gå av Joni Mitchell-fans på Vestlandet, fikk jeg elget meg til en plass i fotosonen på Røkeriet.

Jeg tror aldri tidligere jeg har opplevd så mye folk på Nattjazz. Det var fylt opp med forventningsfulle publikummere i hver krik og krok, og logistikkproblemene var bokstavelig til å ta og føle på, når alle skulle inn (og ut) av Røkeriet.

En grunn til at Nattjazz var fylt til randen, kan også ha noe å gjøre med at de senere på kvelden presenterte Bergensfavorittene Fliflet/Hamre med gitaristen Knut Reiersrud, og å få denne trioen på samme billett som Mitchell-hyllesten, var det mange som lot seg friste av.

Perfekt hyllest
Etter at en svært entusiastisk Jon Skjerdal, hadde introdusert det stor hyllestbandet med, i følge han, unge musikere, kom de ruslene inn på scenen: vokalistene Frida Ånnevik, Susanna Wallumrød, Rohey Taalah og, Bergens store sønn, Sondre Lerche. Tubaist Heida Mobeck, saksofonist Hanna Paulsberg, trompeter Torstein Lavik Larsen, gitarist Christian Winther, bassist Magnus Nergard, trommeslager Hans Hulbækmo og, sjefen sjøl, Anja Lauvdal.

Det starter med trompeten, i en låt jeg ikke kjendte igjen, før vi fikk en perlerad av Mitchells låter, mest hentet fra hennes nyere katalog, men også med noen av de «gamle» perlene. Vi fikk Rohey Taalah i en strålende versjon av «Cherokee Louise», som om det var Mitchell selv som sang den, og med fint og originalt arrangement, «The Hissing of Summer Lawns», «Both Sides Now» (som vi også fikk en nydelig instrumentalversjon av for noen dager siden av Arve Henriksen og hans band) ble nydelig fremført av Ånnevik i norsk oversettelse, slik vi liker Ånnevik best, og «All I Want» kom instrumentalt med Hanna Paulsbergs nydelige tenorsaksofonspill. Pluss ei røys av andre godbiter.

Alle vokalistene bidro med flotte fremførelser, og selvsagt kokte det i salen når Sondre Lerche fikk god plass til sin vokal og gitar i en av de nyere låtene. Men det forringer ikke innsatsen til de andre vokalistene. Taalah og Ånnevik er allerede nevnt, men vi skal ikke forbigå Susanna Wallumrøds fine innsats i noen strålende versjoner. Hennes stemme passer godt inn i dette stoffet, særlig de litt eldre låtene, og med sin behagelig stemme gjorde hun en strålende innsats denne kvelden. Og duettet med Lerche og Taalah var omtrent så sjarmerende som det var mulig å få det.

Men det som gjorde konserten til noe ekstraordinært og mye mer enn en rekke coverversjoner av Joni Mitchells komposisjoner, var hvordan Lauvdal hadde arrangert og satt sammen låtene. For eksempel hennes bruk av tuba, (noe Mitchell også godt kunne ha gjort), og sammen med de andre blåserne fyldte de ut lydbildet på en fremragende måte. Det var også spennende å høre gitaristen Christian Winther i denne sammenhengen. Jeg er ikke vant til å høre ham i slike sammensetninger, men han fikset det typiske Mitchell-gitarspillet på en perfekt måte, uten å bli noen kopi.

Og bak det hele regjerte «kompet» med Nergard og Hulbækmo som om de ikke hadde gjort noe annet i sine unge liv. Distingt, løst, fast og drivende akkurat der det passet inn.

Og ytterst på venstre flanke, med et stort smil gjennom hele konserten, kapellmester, keyboardist, igangsetter, arrangør og kreativ yppersteprestinne, Anja Lauvdal! For en arrangør! For en tilrettelegger! Og for en bandleder! Strålende!

Det er nesten så jeg stiller krav til Norsk jazzforum, Utenriksdepartementet, plateselskaper og alle andre gode krefter med penger på bok i olje-Norge, at dette MÅ ut på plate, gjerne et liveopptak, og at man må sende bandet på en omfattende turné i Sambandstatene, for å vise amerikanerne hvordan det skal gjøres, og få slutt på alle tulleinnspillingene av «dronningens» musikk. Og det haster, for Joni Mitchell er ingen ungdom lenger, og å spille dette i USA med Joni Mitchell i salen, burde være en gest til Mitchell (og det amerikanske folk) som ville satt spor etter seg!

Resten av kvelden
Da konserten i Røkeriet, ville jeg forsøke å få med mest mulig av konserten med den amerikanske anisten Aaron Parks og hans Little Big. Men på grunn av total trengsel i utgangen av Røkeriet, hvor folk stoppet opp for å prate, noen forsøkte å overvinne strømmen av publikum på utgang og i stedet ville inn i lokalet …, var det ikke så altfor mye jeg rakk å få med meg av Aaron Parks Little big.

Parks er en relativt ung pianist, som debuterte med platen «The Promise» på Keynote i 1999, men ble raskt oppdaget Blue Note-labelen, som utga andrealbumet «Invisible Cinema». Han debuterte på ECM i 2013 med albumet «Arborescene», som ble fulgt opp med «Find the Way» i 2017, og med bandet Little Big kom «Little Big» på Ropeadope i 2018. Han har besøkt Danmark flere ganger, og gjort platen «Groovements» med blant andre Karsten Bagge og Thomas Fonnesbæk, og han har spilt med bandet James Farm, med Terence Blanchard, Christian Scott, Wynton Marsalis, Gretchen Porlato, Kurt Rosenwinkel, Lage Lund og en rekke andre.

I bandet Little Big har han med gitaristen Greg Tuohey, bassisten DJ Ginyard og trommeslageren Tommy Crane, å det var med en viss spenning jeg fikk lurt meg inn til en liten plass til høyre for scenen for å få med meg litt av konserten.

Nå har det seg nok slik, at skal du ha et konsert- og klubbnavn i USA, hvor du har mulighet for å tjene til «smør på brødskiva», så kan du ikke spille eksperimentell eller streit jazz lenger, hvis man ikke får lurt seg til et lant engasjement på en av «turist»-klubbene på Manhattan. Derfor har Parks dessverre gått i den store fella, og lagt seg etter hva radiostasjonene og det kommersielle, amerikanske markedet ønsker. Så musikken vi fikk var dødskjedelig, radiovennlig jazz-pop-rock uten hode eller hale. Og selv om musikerne hver for seg var dyktige, var helheten så «booring» at jeg var glad jeg ikke hadde kuttet i forrige konsert for å få med hele denne.

Så var det tid for andre höydare på kveldens program, nemlig de lokale heltene Gabriel Fliflet på vokal og accordeon og trommeslageren Ole Hamre. Disse to hadde fått med seg gitaristen Knut Reiersrud i et program som garantert ble både publikumsvennlig, morsomt og underholdende. Men det hadde også ca. 1000 andre som var på Verftet denne kvelden tenkt, så det var umulig for en rødslig kar fra salt-peanuts.eu å komme seg inn.

Derfor fant vi oss et bord inne på Sardinen, for å få med oss kveldens siste konsert der inne. Denne gangen med en verdensdebut. Den svenske pedalsteel-gitaristen Johan Lindström, som alle skal spille med om dagen, har gått i kompaniskap med keyboardisten David Wallumrød og trommeslageren Gard Nilssen i bandet Ruby. Tre musikere som på hver sin kant, nærmest dekker behovet for orgel, keyboards, trommer og pedelsteel-gitar i spennende konstellasjoner i Sverige og Norge om dagen.

Dette var deres første konsert noensinne, og, dessverre, hørtes det også slik ut. Trioen har mange gode ideer å komme med i orgeltrioformatet, som både Jon Scofield, Elephant9 og, ikke minst, danske Ibrahim Electric har hatt stor suksess med. Og kanskje vil også denne trioen bli en «hit», bare de får tid på seg. Jeg regner med at de dukker opp på Moldejazz i sommer, hvor Nilssen er «Artist in Resindence», og da kan det nok komme til å låte mer helhetlig enn denne sene kvelden.

Det virket på mange måter som at man ikke hadde snakket nok sammen før jobben, og,særlig Lindström slet med å finne sin rette plass i trioen, både på pedalsteel og alminnelig gitar. Det var tydelig at både Wallumrød og Nilssen gjorde så godt de kunne for å få det til å henge sammen, men til litt for liten nytte. Men jeg skal sjekke ut trioen senere, så får vi håpe de har funnet et felles multiplum for hvordan de skal løse utfordringene.

Denne kvelden var det Joni Mitchell-hyllesten som var høydepunktet. Men jeg vet ikke hvordan konserten medlokale Orions belte, eller den danske bassisten Richard Andersson og hans trio NOR var, for den foregikk samtidig med Mitchell-hyllesten. Men at det var fullt hus og stormende jubel, tviler jeg på.

I kveld starter avslutningen på Nattjazz 2019, med publikumsfrieri og «løs jakke» i konsertsaler, ganger og korridorer. Da får man mulighet til å høre og sikkert også tråkke trinn til bassisten Richard Bona & Mandekan Cubano, 47Soul og Angola 70, mens jeg ikke aner hva slags musikk Moonpedro and the Goldfish kommer med. Men jeg vet at jeg ikke skal tråkke trinn til Tor Yttredal Impression Quartet. Den konserten skal jeg sitte godt plassert i en stol og få med seg. Det samme gjelder også for det nye, norske bandet Mosambique.

Så høres vi igjen i morgen, siste dag for årets Nattjazz. Jeg forsøker å puste med magen i innspurten.

Tekst og foto: Jan Granlie

Frida Ånnevik i Joni Mitchell-hyllesten