NATTJAZZ, BERGEN, DAG 7, 30. MAI 2019: SÄ begynner vi Ä se enden pÄ en lang Nattjazz. SÄ nÄ er det bare Ä knipe sammen det som kan knipes sammen, Ä holde ut de siste to dagene av denne marathon-festivalen.
Jeg har tidligere skrevet om min store skepsis til musikere som pĂ„ dĂžd og liv skal covre lĂ„ter laget av «dronning» Joni Mitchell. Det finnes en rekke relativt mislykkede forsĂžk pĂ„ Ă„ hylle Mitchell, blant annet har Herbie Hancock laget platen «River â The Joni Letters», hvor han, i tillegg til et stjerneband, hadde alliert seg med vokalistene Leonard Cohen, Tina Turner, Norah Jones, Connie Bailey Rae, Luciana Souza og Mitchell selv. I tillegg finnes det et uttall ugivelser hvor kvinnelige artister blant annet gjĂžr en av Mitchells hitlĂ„ter «All I Want» med svĂŠrt vekslende resultat.
Under fjorÄrets Oslo Jazzfestival, hadde festivalen gitt pianisten og keyboardisten Anja Lauvdal (hovedbildet) utfordringen om Ä sette sammen et band for Ä hylle Joni Mitchell i forbindelse med hennes 75-Ärsdag, i selveste Den norske Opera og Ballett i hovedstaden.
Jeg mente selvsagt, at dette var reneste galemattias, og at selv ikke en sÄpass dyktig musiker som Lauvdal kunne mestre dette noe sÊrlig bedre enn selveste Herbie Hancock, og at det ville bli nok en av mange litt hÄplÞse forsÞk Ä Ä lage noe nytt ut av Mitchells svÊrt rikholdige lÄtproduksjon.
Festivalsjef Jon Skjerdal i Nattjazz var tilstede i Den norske Opera og Ballett i fjor, og etter endte konsert bestemte han sporenstreks at dette prosjektet skulle til Bergen.
Jeg hadde egentlig tenkt Ä holde meg borte fra konserten i gÄr, og i stedet sitte ute i solen pÄ Verftet og ta meg et glass i pÄvente av neste konsert. Men siden solen, igjen glimtet med sitt fravÊr, og nordavinden slet i utemÞblementet, fant jeg ut at det var best Ä holde seg innendÞrs. Og samtidig var jeg ogsÄ spent pÄ hva dyktige Lauvdal hadde klart Ä fÄ ut av Mitchells musikk, sÄ, sammen med alt som kunne krype og gÄ av Joni Mitchell-fans pÄ Vestlandet, fikk jeg elget meg til en plass i fotosonen pÄ RÞkeriet.
Jeg tror aldri tidligere jeg har opplevd sÄ mye folk pÄ Nattjazz. Det var fylt opp med forventningsfulle publikummere i hver krik og krok, og logistikkproblemene var bokstavelig til Ä ta og fÞle pÄ, nÄr alle skulle inn (og ut) av RÞkeriet.
En grunn til at Nattjazz var fylt til randen, kan ogsÄ ha noe Ä gjÞre med at de senere pÄ kvelden presenterte Bergensfavorittene Fliflet/Hamre med gitaristen Knut Reiersrud, og Ä fÄ denne trioen pÄ samme billett som Mitchell-hyllesten, var det mange som lot seg friste av.
Perfekt hyllest
Etter at en svĂŠrt entusiastisk Jon Skjerdal, hadde introdusert det stor hyllestbandet med, i fĂžlge han, unge musikere, kom de ruslene inn pĂ„ scenen: vokalistene Frida Ă
nnevik, Susanna WallumrĂžd, Rohey Taalah og, Bergens store sĂžnn, Sondre Lerche. Tubaist Heida Mobeck, saksofonist Hanna Paulsberg, trompeter Torstein Lavik Larsen, gitarist Christian Winther, bassist Magnus Nergard, trommeslager Hans HulbĂŠkmo og, sjefen sjĂžl, Anja Lauvdal.
Det starter med trompeten, i en lÄt jeg ikke kjendte igjen, fÞr vi fikk en perlerad av Mitchells lÄter, mest hentet fra hennes nyere katalog, men ogsÄ med noen av de «gamle» perlene. Vi fikk Rohey Taalah i en strÄlende versjon av «Cherokee Louise», som om det var Mitchell selv som sang den, og med fint og originalt arrangement, «The Hissing of Summer Lawns», «Both Sides Now» (som vi ogsÄ fikk en nydelig instrumentalversjon av for noen dager siden av Arve Henriksen og hans band) ble nydelig fremfÞrt av à nnevik i norsk oversettelse, slik vi liker à nnevik best, og «All I Want» kom instrumentalt med Hanna Paulsbergs nydelige tenorsaksofonspill. Pluss ei rÞys av andre godbiter.
Alle vokalistene bidro med flotte fremfÞrelser, og selvsagt kokte det i salen nÄr Sondre Lerche fikk god plass til sin vokal og gitar i en av de nyere lÄtene. Men det forringer ikke innsatsen til de andre vokalistene. Taalah og à nnevik er allerede nevnt, men vi skal ikke forbigÄ Susanna WallumrÞds fine innsats i noen strÄlende versjoner. Hennes stemme passer godt inn i dette stoffet, sÊrlig de litt eldre lÄtene, og med sin behagelig stemme gjorde hun en strÄlende innsats denne kvelden. Og duettet med Lerche og Taalah var omtrent sÄ sjarmerende som det var mulig Ä fÄ det.
Men det som gjorde konserten til noe ekstraordinÊrt og mye mer enn en rekke coverversjoner av Joni Mitchells komposisjoner, var hvordan Lauvdal hadde arrangert og satt sammen lÄtene. For eksempel hennes bruk av tuba, (noe Mitchell ogsÄ godt kunne ha gjort), og sammen med de andre blÄserne fyldte de ut lydbildet pÄ en fremragende mÄte. Det var ogsÄ spennende Ä hÞre gitaristen Christian Winther i denne sammenhengen. Jeg er ikke vant til Ä hÞre ham i slike sammensetninger, men han fikset det typiske Mitchell-gitarspillet pÄ en perfekt mÄte, uten Ä bli noen kopi.
Og bak det hele regjerte «kompet» med Nergard og HulbÊkmo som om de ikke hadde gjort noe annet i sine unge liv. Distingt, lÞst, fast og drivende akkurat der det passet inn.
Og ytterst pÄ venstre flanke, med et stort smil gjennom hele konserten, kapellmester, keyboardist, igangsetter, arrangÞr og kreativ yppersteprestinne, Anja Lauvdal! For en arrangÞr! For en tilrettelegger! Og for en bandleder! StrÄlende!
Det er nesten sÄ jeg stiller krav til Norsk jazzforum, Utenriksdepartementet, plateselskaper og alle andre gode krefter med penger pÄ bok i olje-Norge, at dette Mà ut pÄ plate, gjerne et liveopptak, og at man mÄ sende bandet pÄ en omfattende turné i Sambandstatene, for Ä vise amerikanerne hvordan det skal gjÞres, og fÄ slutt pÄ alle tulleinnspillingene av «dronningens» musikk. Og det haster, for Joni Mitchell er ingen ungdom lenger, og Ä spille dette i USA med Joni Mitchell i salen, burde vÊre en gest til Mitchell (og det amerikanske folk) som ville satt spor etter seg!
Resten av kvelden
Da konserten i RĂžkeriet, ville jeg forsĂžke Ă„ fĂ„ med mest mulig av konserten med den amerikanske anisten Aaron Parks og hans Little Big. Men pĂ„ grunn av total trengsel i utgangen av RĂžkeriet, hvor folk stoppet opp for Ă„ prate, noen forsĂžkte Ă„ overvinne strĂžmmen av publikum pĂ„ utgang og i stedet ville inn i lokalet …, var det ikke sĂ„ altfor mye jeg rakk Ă„ fĂ„ med meg av Aaron Parks Little big.
Parks er en relativt ung pianist, som debuterte med platen «The Promise» pÄ Keynote i 1999, men ble raskt oppdaget Blue Note-labelen, som utga andrealbumet «Invisible Cinema». Han debuterte pÄ ECM i 2013 med albumet «Arborescene», som ble fulgt opp med «Find the Way» i 2017, og med bandet Little Big kom «Little Big» pÄ Ropeadope i 2018. Han har besÞkt Danmark flere ganger, og gjort platen «Groovements» med blant andre Karsten Bagge og Thomas FonnesbÊk, og han har spilt med bandet James Farm, med Terence Blanchard, Christian Scott, Wynton Marsalis, Gretchen Porlato, Kurt Rosenwinkel, Lage Lund og en rekke andre.
I bandet Little Big har han med gitaristen Greg Tuohey, bassisten DJ Ginyard og trommeslageren Tommy Crane, Ä det var med en viss spenning jeg fikk lurt meg inn til en liten plass til hÞyre for scenen for Ä fÄ med meg litt av konserten.
NÄ har det seg nok slik, at skal du ha et konsert- og klubbnavn i USA, hvor du har mulighet for Ä tjene til «smÞr pÄ brÞdskiva», sÄ kan du ikke spille eksperimentell eller streit jazz lenger, hvis man ikke fÄr lurt seg til et lant engasjement pÄ en av «turist»-klubbene pÄ Manhattan. Derfor har Parks dessverre gÄtt i den store fella, og lagt seg etter hva radiostasjonene og det kommersielle, amerikanske markedet Þnsker. SÄ musikken vi fikk var dÞdskjedelig, radiovennlig jazz-pop-rock uten hode eller hale. Og selv om musikerne hver for seg var dyktige, var helheten sÄ «booring» at jeg var glad jeg ikke hadde kuttet i forrige konsert for Ä fÄ med hele denne.
SÄ var det tid for andre höydare pÄ kveldens program, nemlig de lokale heltene Gabriel Fliflet pÄ vokal og accordeon og trommeslageren Ole Hamre. Disse to hadde fÄtt med seg gitaristen Knut Reiersrud i et program som garantert ble bÄde publikumsvennlig, morsomt og underholdende. Men det hadde ogsÄ ca. 1000 andre som var pÄ Verftet denne kvelden tenkt, sÄ det var umulig for en rÞdslig kar fra salt-peanuts.eu Ä komme seg inn.
Derfor fant vi oss et bord inne pÄ Sardinen, for Ä fÄ med oss kveldens siste konsert der inne. Denne gangen med en verdensdebut. Den svenske pedalsteel-gitaristen Johan Lindström, som alle skal spille med om dagen, har gÄtt i kompaniskap med keyboardisten David WallumrÞd og trommeslageren Gard Nilssen i bandet Ruby. Tre musikere som pÄ hver sin kant, nÊrmest dekker behovet for orgel, keyboards, trommer og pedelsteel-gitar i spennende konstellasjoner i Sverige og Norge om dagen.
Dette var deres fÞrste konsert noensinne, og, dessverre, hÞrtes det ogsÄ slik ut. Trioen har mange gode ideer Ä komme med i orgeltrioformatet, som bÄde Jon Scofield, Elephant9 og, ikke minst, danske Ibrahim Electric har hatt stor suksess med. Og kanskje vil ogsÄ denne trioen bli en «hit», bare de fÄr tid pÄ seg. Jeg regner med at de dukker opp pÄ Moldejazz i sommer, hvor Nilssen er «Artist in Resindence», og da kan det nok komme til Ä lÄte mer helhetlig enn denne sene kvelden.
Det virket pÄ mange mÄter som at man ikke hadde snakket nok sammen fÞr jobben, og,sÊrlig Lindström slet med Ä finne sin rette plass i trioen, bÄde pÄ pedalsteel og alminnelig gitar. Det var tydelig at bÄde WallumrÞd og Nilssen gjorde sÄ godt de kunne for Ä fÄ det til Ä henge sammen, men til litt for liten nytte. Men jeg skal sjekke ut trioen senere, sÄ fÄr vi hÄpe de har funnet et felles multiplum for hvordan de skal lÞse utfordringene.
Denne kvelden var det Joni Mitchell-hyllesten som var hÞydepunktet. Men jeg vet ikke hvordan konserten medlokale Orions belte, eller den danske bassisten Richard Andersson og hans trio NOR var, for den foregikk samtidig med Mitchell-hyllesten. Men at det var fullt hus og stormende jubel, tviler jeg pÄ.
I kveld starter avslutningen pÄ Nattjazz 2019, med publikumsfrieri og «lÞs jakke» i konsertsaler, ganger og korridorer. Da fÄr man mulighet til Ä hÞre og sikkert ogsÄ trÄkke trinn til bassisten Richard Bona & Mandekan Cubano, 47Soul og Angola 70, mens jeg ikke aner hva slags musikk Moonpedro and the Goldfish kommer med. Men jeg vet at jeg ikke skal trÄkke trinn til Tor Yttredal Impression Quartet. Den konserten skal jeg sitte godt plassert i en stol og fÄ med seg. Det samme gjelder ogsÄ for det nye, norske bandet Mosambique.
SĂ„ hĂžres vi igjen i morgen, siste dag for Ă„rets Nattjazz. Jeg forsĂžker Ă„ puste med magen i innspurten.
Tekst og foto: Jan Granlie
Frida Ă
nnevik i Joni Mitchell-hyllesten
Susanna WallumrĂžd i Joni Mitchell-hyllesten
Rohey Taalah i Joni Mitchell-hyllesten
Sondre Lerche i Joni Mitchell-hyllesten
Hanna Paulsberg i Joni Mitchell-hyllesten
Torstein Lavik Larsen i Joni Mitchell-hyllesten
Heida Mobeck i Joni Mitchell-hyllesten
Christian Winther og Magnus Nergard i Joni Mitchell-hyllesten
Hans HulbĂŠkmo i Joni Mitchell-hyllesten
Kapellmester, tilrettelegger og arrangĂžr Anja Lauvdal i Joni Mitchell-hyllesten