SILDAJAZZ, 12. AUGUST 2023, DAG 4: Så er salt peanuts* i ferd med å avrunde sitt besøk på årets utgave av Sildajazz, en utgave av jazzfestivalen som går inn som en av de beste, på tross av litt mye utenomjazzige konserter, som fire utekonserter med Vamp (det skulle vært fem, men den første måtte avlyses på grunn av værforholdene), Sondre Lerche, Ane Brun og Øystein Sunde, som de største, pluss en rekke lokale band av de fleste kategorier av musikk man kan drikke øl til uten at det krever særlig mye lytting fra publikum.
Lørdagens street parade ble unnagjort med stil, med en svært dårlig tilpasset festivalsjef i spissen for en rekke entusiastiske musikere og dansere. Men dette er en tradisjon i Sildajazz, som gjennomføres hvert år til stor begeistring for allmuen, og det skal man ha respekt for.
Formiddagen denne lørdagen var preget av å vise folket at den egentlige jazzen er den som kommer fra New Orleans, så salt peanuts* kunne ta en relativt rolig formiddag med kvartfinale i fotball-VM for damer på hotellfjernsynet, og en rolig vandring gjennom byen.
Så det ble ettermiddag med et kort besøk innom spisesalen på hotellet for å få med litt av string swing-trioen bestående av den fantastiske gitaristen Ole Erlien, sammen med medgitarist Gustav Skaret og bassist Jørgen Vikborg. Men det var ikke nok tid til at jeg kunne vurdere konserten som helhet, men kun konstatere at de to gitaristene er unikum på den akustiske gitaren.
Original og fin singer/songwriter
Selma French er en vokalist, fiolinist, gitarist og låtskriver som har vært et hett navn i noen år, og gjort seg bemerket med bandene Frøkedal og Familien og i bandet til Sondre Lerche. I fjor slapp hun debutalbumet Changes like the weather in the mountain, en plate som har blitt hyllet av musikkanmeldere som en av 2022s beste og French som en av de mest spennende artistene å følge med på i 2023. Grunnen til at jeg mente denne konserten, på det fine spillestedet Vangen Pling Plong (et spillested som skulle ligget på Voss dette), var at vår anmelder Eyal Hareuveni ga platen positiv anmeldelse.
Denne ettermiddagen kom hun for å gi en intim konsert med fullt band, bestående av Anne Ueland, på Fender Rhodes og Corg CX3, gitaristen Christian Winther og trommeslageren Andreas Winther. Selv trakterte hun akustisk gitar denne kvelden, samtidig som hun var en ytterst god vokalist.
Musikken var i stor grad hentet fra hennes plate, med noen nye komposisjoner i tillegg, som hun håper kommer med på neste plate. Og det er en ytterst dyktig singer/songwriter vi fikk møte. Hun er en helt ok gitarist, men det er vokalen som fascinerer mest. Hun har en slags amerikansk 70-tallsstemme, hvor assosiasjonene fort gikk til en ung Joni Mitchell og flere av hennes «søstre» fra USA på 70-tallet. Hun skriver fine låter, og har en sjarmerende og ujålete framtoning på scenen. Så det var bare sjarmerende da hun var glad for å være i Ålesund i stedet for Haugesund.
Men det som gjør konserten til noe mer enn en singer/songwriter-forestilling, er musikerne hun har med seg. Og særlig er Christian Winthers gitarspill med på å gjøre musikken original, tidvis litt rå og hele veien spennende. Fint var det også å høre keyboardspillet til Ueland, som også koret på en fremragende måte. Og trommespillet til Andreas Winther passer fint inn i sammenhengen.
Den største etiopiske stjernen
Verdensmusikeren og legenden Mulatu Astatke spiller for utsolgte hus hver gang han gjester Norge. I disse dager er han på en liten Norges-turné, hvor han og bandet har vært i Bodø, før de reiser videre fra Haugesund for spillejobb på Oslo jazzfestival. Og det er første gang han er i Haugesund og på Sildajazz.
Både Elvis Castello og Robert Plant har erklært seg som store fans av Astatke. Han har inspirert såpass forskjellige musikere som Nas, Damien Marley, K’naan, Kanye West, Fleetwood Mac og årets festivalmusiker Paal Nilssen-Love og Terrie Ex, for å nevne noen — med sin innovative ethio-jazz. Musikken er en unik fusjonering av tradisjonell etiopisk musikk med jazz, afro-funk, soul og latinske rytmer! Han ble kjent for et stort publikum i 2006, da flere av komposisjonene hans ble benyttet i filmen Broken Flowers, regissert av Jim Jarmusch, men også ved at et utvalg låter ble gjenutgitt i CD-serien Ethiopiques på 1990- og 2000-tallet på det franske selskapet Buda Musique.
76 år gammel er Astatke like aktiv, og spiller gnistrende konserter rundt om i verden. Han har i nyere tid samarbeidet med både Either/Orchestra i USA og The Heilocentrics i England, og ga i 2010 ut det kritikerroste albumet Mulatu Steps Ahead, som er en original blanding av afrikanske rytmer, funky blåsere, følsomme jazzelementer og et nesten hypnotisk storband-sound.
På Norgesturneen samarbeider han med, i hovedsak, britiske musikere, og om vår research-avdeling ikke tar altfor mye feil, besto bandet i Festiviteten denne kvelden av pianisten Alexander Hawkins (en av våre pianofavoritter), James Arben på saksofon og fløyte, Byron Wallen på trumpet, Danny Keane på cello, John Edwards (en annen favoritt fra den britiske frijazzen) på bass, Jonathan Scott på trommer og Richard Olatunde Baker på perkusjon. Selv trakterte Astatke vibrafon, wulitzer, timbales og annen perkusjon.
Jeg har alltid vært litt skeptisk til slike konserter på de store scenene. Her samles byens borgere for å vise at de er ute og «jazzer», og jeg er usikker på om så veldig mange i publikum egentlig visste hva de gikk til. Det blir på mange måter litt fjernt fra «grunnlaget» å legge slike konserter inn i store konsertlokaler som egentlig ikke er beregnet på denne type musikk.
Men denne kvelden ble det meste av min skepsis kastet over bord. For det bandet Astatke hadde med seg besto av «fagfolk» på alle felt, og fikk virkelig sparket i gang den store stjernen. Når man har John Edwards som bassist, så vet man at alt er i trygge hender, selv om denne musikken ligger noen sjømil fra det han sysler med til daglig. Men han slapp til med en frittgående solo, som svei i veggene. Det samme gjorde Hawkins, som avleverte et solid bidrag i elitedivisjonen til frijazz-landslaget, som holdt herfra til månen. I tillegg var det trøkk og stor entusiasme hos både trompeteren og saksofonisten, så Astatke kunne styre bandet med sine instrumenter sikker på at det håndverksmessige var i trygge hender.
Jeg fikk ikke hørt hele konserten, for i dag var dagen da man måtte løpe fra konsert til konsert for å få med seg det mest spennende.
Hollansk gitar-harving og energisk Stavanger-tromming
Så var planen at jeg skulle avslutte festivalen med å være med på en energi-utblåsing av de sjeldne, med den nederlandske gitaristen Terrie Ex og trommemagikeren Paal Nilssen-Love (hovedbildet). En bedre avslutning på en glimrende festival skal man lete lenge etter! I andre etasje på Høvleriet lå svettelukten igjen etter gårsdagens fantastiske konsert med Andreas Røysum og gjengen. Og det så ut til å inspirere de to råtassene til å gi noe ekstra.
En konsert med Ex og Nilssen-Love er nesten nytteløst å anmelde. For i løpet av den timen de holdt energinivået helt opp under taket, skjedde det så mye, at det vanskelig kan beskrives. Det startet med Ex som gikk løs på mursteinsveggen med halsen på gitaren, mens han føk vegg-i-mellom som en tennisball på speed, mens Nilssen-Love bygget opp energinivået med varierende intensitet bak trommene. Og i løpet av settet hadde Ex vridd og vrengt på gitaren, røket strenger, dunket gitaren i gulv og tak, og plaget og tynt gitaren til det ytterste for å få fram de lydene og den energien han var ute etter. Og med Nilssen-Love som den perfekte sparringspartner, ble dette et brak av en avslutning for Paal Nilssen-Loves «jobb» som festivalmusiker. Og mens Ex lager hylende toner ved at han drar en stol over parketten, er på mange måter ringen sluttet for Nilssen-Loves festivalmusikergjerning, for lydene liigner mistenkeliig på de lydene Nilssen-Love skapte på siin første konsert, hvor han dro to store gonger rundt på parketten oppe i Bystyresalen.
Fra Stavanger med originalt bandnavn og Fela Kuti i bagasjen
Men vi ga oss ikke med det! For skal man følge instruksjonene i festivalprogrammet, så skal lørdagskvelden under Sildajazz avsluttes med god musikk og en skikkelig fest (som om ikke møtet med Terrie Ex og Paal Nilssen-Love var fest nok?) Fra andre siden av Boknafjorden kommer dans- og spellaget Blåsenborg Rekreasjonslag «for å tute og hamre inn de hippeste og fjongeste riffene. Det er en brokete forsamling musikere som framfører dansemusikk smidd over den Vest-Afrikanske lesten (a la Fela Kuti). Her blir den akademiske musikeren lagt til side, og erstattet av den impulsive reptilhjerne-tenkende og selvrealiserende utøveren i affekt og med patos», som det sto i festivalprogrammet.
Bandet består av bassisten Jens Borge (som fungerer som en slags leder i bandet), gitaristen Gaute Granli, vokalisten Signe Irene Time, saksofonistene Harald Lassen, Kristoffer Alberts og Petter Frost Fadnes, trompeteren Simen Kiil Halvorsen, organisten Nils Henrik Asheim, perkusjonisten Erlend Lygren og trommeslagerne Børge Fjordheim og Ivar Asheim. Og utover i konserten lovte man gjester på scenen. Og mens jeg var til stede (jeg måtte returnere til hotellrommet før de avsluttet på grunn av smerter i ryggen etter all for mye ståing og vandring på brostein, som denne byen er full av på gater og streder), hoppet den allestedsværende festivalmusikeren Paal Nilssen-Love opp på scenen for å utvide rytmeseksjonen. Og ryktene ville ha det til at også vokalisten Pål Jackmann skulle dukke opp.
Bandet tar musikken fra Vest-Afrika på høyeste alvor. De tre saksofonistene var hele tiden hovedsolister, og både Harald Lassen og Kristoffer Alberts leverte solide solier. Det samme gjorde trompeteren Simen Kiil Halvorsen, og med Frost Fadnes sin barytonsaksofon i bunn over den heftige rytmegruppen, ble dette en solid seier for Stavanger-bandet. Og med en løssluppen Nils Henrik Asheim på orgel fra 70-tallet, ble det vest-Afrikanske fullendt på utmerket vis.
……….
Og så var det slutt for meg og Sildajazz for i år. Svett og utslitt kunne jeg for siste gang i år, brøyte meg vei gjennom folkehavet på kaia for å komme meg til hotellet. Et folkehav som ikke hele veien var like sjarmerende. Og vi kan tenke tilbake på en rekke strålende konserter disse dagene i Haugesund. Og hva som skjer med festivalen framover, når Andreas Risanger Meland slipper tømmene, og overlater ledelsen av festivalen til noen andre, gjenstår å se. Men jeg må innrømme at jeg er spent på hvilken vei festivalen nå vil ta. For Andreas Risanger Meland har gjort Sildajazz til en av de absolutt mest spennende jazzfestivalene i landet, og det på svært kort tid. Og det skal han ha all mulig takk for. For som Paal Nilssen-Love sa det, så har han stått i spissen for en festival som tar sjanser og som på fremragende måte tar seg av musikerne. Og et bedre skussmål kan nok ikke en festivalsjef få fra en musiker. Takk Andreas, og takk Haugesund. Så håper jeg vi møtes om nesten ett år.
(Hotellrom for salt peanuts* ble betalt av Sildajazz)
Tekst og foto: Jan Granlie
Selma French
Mulatu Astatke
Mulatu Astatke med strålende band
Blåsenborg Rekreasjonslag
