OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 6, FREDAG 16. AUGUST 2024: Ola Kvernberg, altså! Steampunk III: Beyond the Edge på Sentrum Scene er stort, overveldende, påtrengende. Det er som et høyfjellsmassiv, for å få oversikt må du så høyt at du mister pusten.
Historien om Steamdome
Steampunk vokste fram som en litterær genre, som en ramme for litterær behandling av samtidens teknologiske verden, over en lang periode som startet tidlig på 1970-tallet. Som all god science fiction er ikke litteraturens beste verker forsøk på å beskrive en teknologisk framtid, kvalitativt god science fiction er ikke forsøk på å forutsi ny teknologi.
Som jazz har science fiction en lang historie, en fortid som strekker seg langt tilbake. Og som jazzmusikken hadde også denne litteraturen forløpere der de folkelige fordommene om hva det er, en gang var en rimelig god, kortfattet beskrivelse. Men med start rundt ti-femten år etter den andre verdenskrigens avslutning, og midt i en periode i den vestlige verden der man opplever den raskeste og mest intensive vekst og endring i levevilkår, noensinne i menneskehetens historie, endrer alt seg. Denne timingen er antakeligvis ikke tilfeldig! Men det er en problemstilling vi får komme tilbake til en annen gang.
Denne perioden forandrer begge kulturfenomenene – science fiction og jazz – grunnleggende og uopprettelig. Ikke bare dreier de i nye retninger, men de gamle fordommene om hva de er, holder ikke lenger stikk for å beskrive den nye kunsten som oppstår. Nye katter slippes ut av sekken, og uansett hvor mye noen prøver å stappe kattene tilbake, er de umulige å fange. Både jazzen og science fiction endret seg fra å være et hva, en sjanger, et fenomen som kunne avgrenses på bakgrunn av stilistiske karakteristika, til å være et hvordan.
De to ble narrative verktøy for å framføre, framlegge musikk og litteratur på: All slags musikk, all slags litteratur. Noen grunnleggende kjennemerker besto, som i jazzen at improvisasjonen var det sentral kunstneriske uttrykket, improvisasjonen som selvstendig kunstnerisk faktor. Innenfor det litterære uttrykket som ble betegnet som science fiction oppsto det snart feministisk og annen radikal science fiction, post-apokalyptiske framstillinger og alternative tidslinjer ble verktøy for å frigjøre seg fra samtidas tvangstrøyer til å fortelle en dypere historie om samtida. Jon Bing og Tor-Åge Bringsværd ble den nye litteraturens fremste talsmenn i Norge. I 1966 startet de og andre frender studentklubben som ble gitt navn etter Harry Martinssons apokalyptiske epos fra 1950-tallet, Aniara, om konsekvensene av menneskehetens fremmedgjøring fra verden rundt seg og seg selv.
Er Steamdome steampunk music? I 2016 lanserte Ola Kvernberg prosjektet som ikke bare luktet intenst som en tåkete, mørk jernbanestasjon i en svart-hvitt film noir-setting; av olje, kullstøv og menneskesvette. Lyden av damp som slippes ut av trykkregulatorene, og av dampdrevne fløyter, lydene av menneskenes moderne liv, midt i perioden da modernismen blir født, er overveldende. Det smakte også av vakre maskiner på full speed ahead over blankslitte skinner; veloljet, smurt, med skinnende nye, strømlinjeformet skjønnhet. På vei mot evigheten. Steamdome kom ut av en mørk tunnel, med en hastighet slik at lyden av stemplets perioder gikk over i en kraftfull, sammenhengende sang over et underliggende, livgivende groove.
Kvernberg-toget Steamdome tok av sted fra startblokkene, 8. mai og 19. juli 2016, den siste ved midnatt, det året Ola Kvernberg var residerende artist ved Moldejazz. Hans Mechanical Fair var i 2013 tilsvaret til at han fikk musikerprisen ved Kongsberg jazzfestival. Steamdome var et bestillingsverk fra Moldejazz og Trondheim jazzfestival som førte steampunken til Ola Kvernberg videre. Dette er filmmusikk, ikke som musikk til film, men som musikk som er film. Musikk som skaper en symbiose med bildene. Bildene musikken skaper, musikkens effekter på deg, er minst like viktige som musikkens innhold.
Kvernberg tok det videre: I 2021 var han tilbake på Moldejazz med Steamdome II: The Hypogean. Steamdome gikk under jorda: hypo – under, gea – jord. Var det inn i tunnelen igjen? En utvidelse av instrument- og lydspekterparken, men fremdeles umiskjennelig, drivende, fortellende, smakende, luktende. Mørkere, dypere. Men også med tydeligere regissering og stramhet. Der Steamdome I var mer punk enn steam, var det mer steam enn punk i Steamdome II. Tankene går lett til Ennio Morricones bruk av lydkulisser, av den umiskjennelige x-faktoren som morriconiserer det. Og så uendelig mye lenger enn de ubikitøse henvisningene til spaghettiwesterns.
Douglas Adams forklarer i bokserien Hitchhiker’s Guide to the Galaxy at «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy notes that Disaster Area, a plutonium rock band from the Gagrakacka Mind Zones, are generally held to be not only the loudest rock band in the Galaxy, but in fact the loudest noise of any kind at all. Regular concert goers judge that the best sound balance is usually to be heard from within large concrete bunkers some thirty-seven miles from the stage …».
Kvernberg er ikke helt der ennå, men det nærmer seg. Men det tar kanskje noe lenger før han er der hvor Disaster Area og dets leder, Hotblack Desiato, hadde kommet, ifølge Douglas Adams, i 1979-80: Desiato «was incredibly rich, occasionally buying star systems, and once spent a year dead for tax reasons». Bandets «…earnings [are] pushing back the boundaries of hypermathematics»! Det er antatt at det samtidige Pink Floyd var kilden for Adams idé.
Over kanten med Steamdome III
Så tar Kvernberg neste skritt: Stort, større, størst. Til Olavsfest, 3. august 2023, midt i Borggården ved Nidarosdomen og Erkebispegården, skriver Ola Kvernberg ny musikk for Steamdome, denne gangen med Trondheim Symfoniorkester. Rytmisk som et oljet lyn av et damplokomotiv. Den som har sett verdensrekordholderen The Mallard – stokkanda – på nært hold, glemmer det aldri, sier et gammelt jernbaneordtak. Selv om versjon III er enda strammere enn versjon II, er det fremdeles plass til punk.
I juni i år lanserte Kvernberg albumet – en gedigen dobbelt-LP – med tittelen Beyond the End. Det ligger langt bortenfor Douglas Adams’ plass i restauranten Milliways, der du kan sitte og nyte utsynet til at verden går under, fra ditt eget bord. Etter å ha fortært hovedrettene, kan du oppleve Gnab Gib før desserten serveres. Da Gunther Schuller, John Lewis og andre lanserte ideene om Third Stream-musikk rundt 1955, var det knapt musikk som Steamdome III: Beyond the End de tenkte på.
Third Stream skulle være en ny samtidsmusikk der jazzens improvisatoriske dynamikk skulle knyttes sammen med den komponerte samtidsmusikken. Riktignok sier mange av formuleringene fra den gangen jazz and classical music, men det er uttrykk for en amerikansk pekuliaritet i det musikalske språket. Begrepet classical music ble også brukt til å betegne komponert samtidsmusikk. Morton Gould var for dem et uttrykk for American classical music, mens i et europeisk perspektiv ville vi karakterisere det som samtidsmusikk, som historisk adskilt fra den klassiske musikken.
Men jeg er allikevel overbevist om at Schuller og hans kumpaner ville ha hatt sans for Kvernbergs store Steamdome III. Med et litt redusert symfoniorkester, er det flust av referanser til både komponert musikk, sfærisk og galaktisk musikk, Ravel, Penderecki, minimal maksimalitet. Eller maksimal minimalitet. Beistet «blir enda større, mektigere og tøffere enn noen gang!»
I forbindelse med uroppførelsen av Steamdome III i Trondheim beskrev Kvernberg Steamdome I som et uttrykk for en midtlivskrise, den unge snart middelaldrendes lengsel etter ungdommens frihet.
– I starten skulle det bare være et isolert prosjekt [ikke et band] … Men det gikk etter hvert opp for meg at Steamdome var en slags kulminasjon – … et musikalsk prosjekt der alt får lov til å ta plass. Da den erkjennelsen kom, var Steamdome blitt meg, på en måte, sier Kvernberg.
Det betyr at prosjektet ikke er en strengt dogmatisk øvelse, men noen grunnpilarer står fast gjennom alle de tre inkarnasjonene av prosjektet:
– Framdrifta, feelingen og grooven – det må gå framover! Men det kan løses på så utrolig mange måter, forklarer han. – Jeg har jo en megaloman ambisjon om å skape bakoversveis og hakeslepp. Med stort orkester er det en helt vanvittig mulighet.
Til Sentrum Scene har Ola Kvernberg med seg Kristiansand symfoniorkester, under ledelse av Nick Davies, samt outfiten Steamdome. Kvernberg på fiolin, bratsj, ståopp-piano, orgel, synth, og masse mer, sammen med Daniel Formo på enda flere tangenter, samt elektroniske remedier, også noen hjemmesnekrede, Nikolai Hængsle på el-bass og 12-strengs-gitar, Petter Vågan på gitarer, lap steel og diverse syntetiske tangenter med annen elektronikk, og Olaf Olsen og Erik Nylander på trommer, elektronikk og perkusjon. Og ikke minst, Torsken som Kvernberg alltid kaller ham, Tor Breivik, med ansvaret for lyd. Nevn meg ett større Kvernberg-prosjekt de siste ti årene uten Breivik på lyd. … Tenkte meg det, ja!
Høyt trykk på Sentrum Scene
Det store ensemblet på scenen, i alt rundt 70 musikere, kom hit til Oslo rett fra Kristiansand i natt. På torsdagen hadde de framført verket i Kilden teater, natten ble brukt til å frakte et hav av utstyr langsetter E18 til Oslo. Breivik forteller meg at de ankom Oslo kl. 03.30 morgenen før konserten. Get-in på Sentrum Scene var kl. 09.00. Til dørene skulle åpnes litt etter kl. 20.00, gikk det i ett.
Tenk deg oppsettet som må til for å reprodusere det hele for et så godt som fullstappet lokale i den gamle kinoen; rundt 15 fioliner, nesten samme antall bratsjer, et par, tre celli, messingrekke med seks-sju, ditto i treblåsrekke, pauker, glockenspiel og annen perkusjon, og fem musikanter med tre-ti punkter pr utøver. Og så Kvernbergs oppsats, nesten som en omreisende tivolimusiker i omfang, variasjonsbredde og antall tilknytningspunkter. Galskap spør du meg. På alle måter: Logistisk, økonomisk, musikalske ambisjoner, … Men så blir det da også, mildt sagt, usedvanlig mye moro for innsatsen!
Hvordan skal jeg begynne å beskrive verket? Konsert for jazzorkester? … for rockeorkester? Symfonisk dikt? Mnnnjaaa…neeeeiii…. Ikke vet jeg. At det er strykere som dominerer er klart. Selv som multiinstrumentalist har Kvernberg en forkjærlighet for gruppen av instrumenter med fire strenger og bue. Siden albumet ble utgitt i juni har jeg fått gjort meg litt kjent med verket. Så jeg er forberedt på at dette krever konsentrasjon og oppmerksomhet.
Første sats – The Purple Jack – utgjør hoveddelen av verket. Innledet med en solo fiolintone, som spiller et tema som brenner seg fast. Kvernbergs datter mente at siden det ikke var noen som sang på verket, så kunne det ikke være musikk å framføre. Men Kvernbergs fiolin synger. Purple Jack, en krysning av Jack Herer og en afghan-hindu-variant som betegnes som Purple kush. Dens virkning er blitt beskrevet som «a buzz that walks somewhere between mental energy and a full-body calm». Åpningen setter denne stemningen fort. En jubilantisk stigende kvintol i kvartære sprang starter på en F, og ender en oktav opp, før et tonalt tema med to celler legger deg B♭ og C på minnet.
En heftig infralyd som plata ikke har forberedt meg på, er nesten ubehagelig sterk. Dypt nede i sub-subkontrabassregisteret, rundt et knapt hørlig 20 hertz. Klubben er nær. Den nærmest hypnotiske gjentakelsen av et tonekluster, et kort tema, som gjentas, vendes ut og inn, frakter deg et sted, der Reviver – livsfornyeren – snus rundt gjennom en Rallartando og ender med en Largo Terminale – og vi skjønner vi er med på en ordleik, ved siden av den musikalske leiken. Det musikalske uttrykket rallentando innebærer at tempoet stadig skal reduseres, en largo-sats er langsom, dvelende adstadig. Satsen ender med reviveR, og setter et slags palindromisk preg på satsen.
Steamdome er som et enormt tog, en lang kjede som glir fra stasjon til stasjon. Enkelte stasjonsopphold, der Ola og hans kvintett fører an, lar seg strekke ut, modulere, modellere, modalere, som varm kitt i følsomme fingre. Heftig prustende, der gliset til Kvernberg utvider seg for hver takt sommer passerer. Og det er vanskelig ikke å se Ennio M sveve over vannene.
Før det toner ut i en C, og andresatsen Intermezzo innledes med en svingende dans inn i en Soirée. Her skinner Kvernbergs bratsj-spill. En trojansk hest vet vi hva er, og det er ikke en hest. Kvernberg viser oss hva en trojansk tokkata er, Trojan Toccata, en syntetisk tokkata? Det toner ut i og leder til Quietude, en lap steel/piano-studie som lar oss henge der opp før den avsluttende satsen, Monolith.
Når det toner ut av The Cairn, varden, er vi så fylt opp, og overveldet, at da Ola Kvernberg introduserer et ekstranummer, med et utdrag fra Steamdome II: The Hypogean, er jeg så utmattet og overveldet, at det nesten blir for mye. Mentalt overbelastet går jeg ut i natten – det var mer enn nok med bare denne konserten i dag.
Det er et overveldende verk – eller beist – Kvernberg har skapt. Nå er det sjøsatt, sendt ut av beddingen, og seilsatt i Trondheim, i Kristiansand og i Oslo. Blir det flytende videre, kan det bli en sentral del av kongens marine. Eller går det med Steamdome III: Beyond the End som det gjorde med regalskipet Vasa? Overbelastet og overdimensjonert taklet ikke skipet den første reale vindrossa. Det var en katastrofe for Gustav II Adolf, men var lykkelig for oss, som kan nyte historiene rundt skipet, og skipet selv, snart 400 år etter at det ble sjøsatt, 10. august 1628.
Steamdome III kom lenger enn til jomfrureisen, og jeg var en av de som opplevde verket framført på Sentrum Scene i Oslo.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Stein Hødnebø (om ikke annet er angitt i bildeteksten)
Ola Kvernberg.
Nick Davies.
Daniel Formo.
Ola Kvernberg, Petter Vågan, Nikolai Hængsle. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Erik Nylander, Olaf Olsen.
Alex Robson, konsertmester. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
