VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 13. MARS 2025: Man kan jo undre seg: Karl Bjorå slipper i dag sitt tredje album i eget navn. Det første, The Most Obvious Solution, med hans band Aperture, ble sluppet i 2019. Det andre albumet, Whimsical Giant, kom i 2021. Og nå slipper han I Would Have Made It. Anmeldelsen kan du etter publisering, lese her.
Den siste tittelen indikerer en slags ikke-start, hadde jeg startet, hadde jeg fikset det. Når Bjorå så er fotografert på øvingsrommet, henslengt sovende over en polstret sofa eller seng, hører i hvert fall jeg, fortsettelsen, slik, «… om jeg hadde hatt krefter!». Men det er ingenting i musikken som gjenspeiler en slik fortolkning. Så kanskje skal vi legge alle disse tolkningene til side, og konsentrere oss om musenes dans? For sikkerhets skyld: Uttalt med tonelag 1 og ikke med tonelag 2. Tungt på førstefoten, altså.
Til Nasjonal jazzscene kommer han med sju medmusikanter. Som vanlig tar vi det fra venstre side av scenen: Vegard Bjerkan på klaver og moog, Tuva Syvertsen på hardingfeler, Selma French på fele, Bjorå selv på el-gitar, deretter Barður R. Poulsen på el-bass. Andreas Winther på trommer, og avslutningsvis Håvard Aufles på høyresiden. I sentrum av denne buen, står Karoline Wallace med stemme, vokal, synth og annen elektronikk.
Det heter jo i regla som instruerer antrekket til engelske, og ikke britiske, bruder,
Something old, / something new, / something borrowed, / something blue, / and a sixpence in her shoe
Alt er der, med unntaket av sixpencen, og da ikke lua, men sølvmynten som man betalte denne lua med. Når disse luene ble utstilt i butikkene for 100-150 år siden, var de svært ofte stuffet opp i luas krone med silkepapir produsert langs Drammenselva. For 100 år siden var silkepapir produsert av blant annet den tyskproduserte papirmaskinen som ble kalt «gullhøna» en stor eksportartikkel. Og dette var dens bruk. Nå er sixpencen sjelden å se i bruk, den har i stor grad gått tilbake til å bli det symbolet på overklassens privilegerte friluftsliv, som den opprinnelig var. Arbeiderklassen bruker ikke lenger sixpence. Bjorå bærer ofte hodeplagg, men det er ikke sixpence.
Men alt det andre er i musikken. Kreativ Canterbury-prog, folketoner, pre- og postrock, jazzrock, jazz og soul. Det er solid jazz fusion. Bjorås musikk tegner opp store nærmest filmatiske landskap, med en rik palett av farger, smaker og lukter. Jeg kjenner eimen av ørkensand, før Monument Valley viser seg, med alfalfabusker dansende bortover den amerikanske prærien. Urbant, men samtidig naturbeskrivende.
Samtidig gir Bjorå stor og god plass til sine følgesvenner. Musikk uten blåsere denne gangen. Og vi savner det ikke. Det er musikk fra den nye plata og gamle slagere. Blant annet «Pineapples» fra The Most Obvious Solution. Interaksjoner som lukter svidd … i, foran og bak svingene. Medrivende, sammensatt, en snei Beatles, gamle engelske favoritter fra anno dazumal. Nytt, friskt og freidig. Alt er der.
Som ekstranummer får vi et langt strekk som innledes med «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)», en gammel slager fra 1966. Skrevet av Sonny Bono og framført av Cher. Men det er Nancy Sinatras versjon fra samme år jeg tenker på. Og kanskje andre? Ikke minst skyldes nok det Quentin Tarantinos Kill Bill, der Sinatras versjon ble brukt. En herlig leik.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Karl Bjorå og Barður R. Poulsen.
Tuva Syvertsen og Selma French.
Karoline Wallace.
Håvard Aufles.
Vegard L. Bjerkan.
Andreas Winther.
Tuva Syvertsen.
