VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 1. DESEMBER 2022: Da Ole Morten Vågan som nyslått res.kamp., residerende kapellmester ved Kampenjazz, lanserte en flunkende ny oktett, søndag 17. oktober 2021, var vi ennå ikke ute av den lange, svarte tunnelen der vi fortsatt kunne liste opp karakteristiske egenskaper til minst tre-fire varianter av viruset SARS-CoV-2.
Verden som var
I de neste dagene og ukene, mens vi landet etter en strålende band-debut, kom også nyheten om at verden sto overfor det som uformelt ble omtalt som en ny Sør-Afrika-variant av viruset. Ikke lenge etterpå måtte vi lære oss at vi skulle omtale den som en av flere omikron-varianter, som B.1.1.529. Snart fikk denne ‘sør-afrikanske’ varianten av omikron-varianten også nytt navn, BA.4 og BA.5.
Slikt kunne vi sitte og diskutere, mens vi fordøyet inntrykkene fra debutkonserten til det som da enkelt og greit var benevnt som – Ole Morten Vågan Octet. Vi visste mye om SARS-CoV-2-viruset, men vi visste vel egentlig ikke hva vi gikk til den søndagen midt i oktober for litt over ett år siden. «Hvordan det til slutt lyder? Det vet ikke vi, det vet ikke du. Men kanskje vet Vågan?», sto det i programmet den gangen.
Etter denne debutkonserten skrev jeg i omtalen av den at «Dette er ikke bare et feiende flott band, … [n]ei, det er et heidundrande godt band … Festivalsjefer og klubbansvarlige med sans for kvalitativt god musikk bør kjappe seg og få dette bandet på programmet, fort som svint. Det er ikke en forespørsel eller bønn, en gang! Dette forlanger jeg å få høre igjen!».
Og som forlangt, så er det også levert: Nå får vi sjansen igjen – i kveld på Nasjonal jazzscene. Hvor ofte er det at vi opplever et helt nytt skandinavisk band fra den felles og omfattende kontemporære skandinaviske jazzscena, som fra aller første stund går rett inn på topp-tre-til-fem-lista over band vi gjerne hører igjen, og igjen … og igjen … og …?
Det er noen storheter i den rundt 30-årige historien etter den nærmest kambriske eksplosjonen i norsk-svensk-dansk-finsk jazz etter 1990 som står fram som et Kilimanjaro, et Aconcagua og et Everest på slike lister. Enkelte av dem er i dag historie, som trioen The Thing, med sine finurlige og intrikate covere av kunstrock og annet. I disse dager forbereder vi oss til å si farvel til nå over 20 år gamle Atomic – vel det eneste bandet som har vært del av det residerende artist-programmet til Moldejazz med to residerende artister. Selvfølgelig da utenom metabandet Trondheim jazzorkester.
Speilbildet vokser fram
Riktignok vet vi i dag mindre enn for et år siden om hva som i dag er de raskest spredende varianter av koronaviruset. Disse nyhetene er ikke lenger så presserende som de var. Men på den annen side: Når vi denne gangen forbereder oss til et andre møte med det nyeste bandet på den nevnte lista, er vi langt bedre forberedt om musikken vi har i vente. Kan Ole Morten Vågans oktett – denne gangen presentert som The Mirror Image Octet – være i stand til å levere på samme nivå og med samme energi som den første gangen?
Svaret er et rungende ja! Og vel så det. Et bedre utformet sceneoppsett enn i 2021 setter standarden. Med felespeller Håkon Aase og vokalkunstner Sofia Jernberg på venstrefløyen skapes en bedre balanse i lydbildet, spesielt i forhold til «blåserrekka», fra venstre altsaksofonist Signe Emmeluth, Jonas Kullhammar – mannen fra La Nacka – på tenorsaksofon, alt- og piccolofløyte, Tordensskjold soldat nr. 1, Eirik Hegdal på barytonsaksofon.
Blåserrekka står på en rekke på scenens senter-bak, mens paret på venstrefløyen gjenspeiles av paret på høyrefløyen: Ole Morten Vågan med myndig ledelse – alltid med et lite smil i munnviken – på kontrabass, og trommeslager Hans Hulbækmo – en fjellape på alle vis, med røtter solid planta blant mogop/mosippa/kobjælle og dvergbjørk, og med lemmer som fleksible forlengelser av det rytmiske landskapet han lever i.
Og så midt mellom dem alle, helt prikk i sentrum, den virtuose perkusjonisten Sidiki Camara fra Oslo, og fra Mali i Vest-Afrika. Denne gangen spiller han på to djember, den afrikanske begertromma vi kanskje kjenner aller best. «Anke djé, anke bé» – la oss alle samles i fred om den gode musikken – dun-gun–do-go–ta-pa.
De’ va’ he’en ti’ band
De starter med den ene låta som Vågan skrev for bandet til debutkonserten, og som nå har gitt bandet sitt navn: «Mirror Image». Tutti søker frutti, noterer journalisten – et innledende tutti-arrangment setter en skyhøy standard for denne kvelden. Før Vågan, Camara, Jernberg og etter hvert Hulbækmo, feirer musikkens enestående kvaliteter i et drivende samspill. Musikkens evne til å skape kommunikasjon, glede, latter, gråt, musikkens evne til å male de virkelig store følelser. Men mest av alt, musikkens evne til å skape fellesskap, enhet.
Jernberg er ikke bare hjertelig tilstede i musikken – den dama der er musikk. Det visuelle ved musikken er særdeles viktig i en live-situasjon. Det er en sentral del av opplevelsen av musikken å se den enkelte musiker og dennes stemme. Ikke minst for å lette jobben med dypdykk – dyplytting – inn i musikken.
Kanskje særlig gjelder dette ved Jernbergs vokal. Ikke bare fordi den relativt sett er lydsvakere enn the mighty hornblowers. Men også fordi den er så utradisjonell, nyskapende og annerledes. Fordi den åpner opp til et dynamisk forløp som går langt utenpå mer «mainstreamede» vokale bidrag. Derfor forlanger den dyplytting.
Dewey Redmans «Mushi Mushi» strekker seg ut over mer enn tjue minutter. Ikke et sekund for langt.
Håkon Aase har deler av både sin geografiske og sin musikalske bakgrunn ikke så langt fra der Tarjei, son av Augund møllar, vaks opp for 200 år siden. Spellemannen som fikk kallenavn etter sin fars profesjon. Vi sier som far sa, da han hadde hørt den vesle myllarsonen spille på farens tjuvlånte fele: «E’ konn’ høyra de va’ ein så konne spela …».
Hegdal er ikke bare solid i bunnen. Det kan gjerne være at han skifter banduniform fortere enn noen annen, verdig en av soldatene til Tordenskiold i Marstrand, den lille byen i Bohuslän som gjorde seg så styrtrik på sildefisket. Hegdal er som alltid tilrettelegger og døråpner, fullt og helt på musikkens premisser. Mens trioler, kvadroler, septoler og mere til løper av sted som unger på første feriedag etter skoleslutt, tegner Vågans og bandets musikk store panoramaer i lufta mellom oss.
In Aere Lores
«The Guilded Thread» er selvfølgelig en hyllest til Henry Threadgill. Her fortelles og tegnes myter og store historier i lufta.
Kullhammar slåss overhodet ikke mot vindmøller. I motsetning til mannen fra La Mancha er Kullhammar ute på et virkelig tokt. Det er ingen fiender å se, verken reelle eller innbilte. Men akkurat som i forfatteren Cervantes’ litterære utgangspunkt, fortelles store historier om oss alle. Det oppleves som en kommentar til forløperne. Svensken er vel ett av de sterkeste uttrykkene i dette og forrige tiårenes skandinaviske jazzhistorie som virkelig til fulle viderefører den gamle tenorsaksofon-tradisjonen om å «fortelle historier». En tradisjon i jazzhistorien som starter med Coleman Hawkins og Lester Young – og som kanskje ble fullendt i Sonny Rollins magiske spill gjennom flere tiår. En dialogisk historie som ender opp her og nå i fortellingene om oss i dag, om hverdagen vår, her og nå, som Kullhammar forteller. Akkurat som Cervantes gjorde med romanen Don Quixote gjorde i 1615.
Den forgylte tråden fra Henry Threadgill forlenges inn i Vågans «Incarceration». Men vi skal ikke incarsereres: Dette er ikke som å trekke Monopol-kortet «Go to jail. Do not pass Go. Do not collect $200». Men fanget av musikken, det blir vi.
I historiene om jazzens utvikling snakker man om den musikalske uttryksformen vocalese – der vokalmusikere som Jon Hendricks, og vår egen Karin Krog blant mange andre, setter vokale stemmer til soli av, kanskje først og fremst, historiske mestre. Vågan spiller hva jeg da er tilbøyelig til å karakterisere som talkese, Å utforme to eller flere horisontale linjer i solistiske bidrag som samtaler, krangler, plederer, diskuterer, slarver med hverandre. Spilt med intervaller mer basert på samtalte tonefall enn på musikalsk, melodisk og harmonisk sentrale intervaller. Den kanskje fremste musikeren som gjorde noe tilsvarende i jazzhistoria er vel Eric Dolphy.
En helt nyskrevet låt – «Strange Light». Om å se i et nytt lys, sier vi gjerne om opplevelsen av et nytt og åpenbarende perspektiv på et eller annet. Vågan forteller oss at låta ble skrevet for en turné som skulle starte fredag 13. mars 2020. Lite visste vi og Vågan da hva som sto foran oss, men turneen ble det selvfølgelig ikke noe av. I stedet glir lyset over i «Clubinger». Funky Butts var det et norsk band som het en gang, med navn etter Buddy Boldens klassiker av en blues, «Funky Butt». Selv om de funky konnotasjonene er noe annerledes i dag enn de var i New Orleans ved overgangen til det tjuende århundre, er det også den mette, tette, svette lukta i et tettpakka klubblokale jeg blir sittende å tenke på.
Hulbækmo viser i løpet av kvelden at han også er en virtuos på visper. Denne mannen spiser musikk morgen, middag, kveld, alt dette mens han springer over de høyeste fjelltopper og dypeste dalbunner med den største mangerytmiske selvfølgelighet. Et herlig strekk der Hulbækmo og Camara spiller ballutvekslinger og kommentarer som er som et bachiansk kontrapunkt er ett av de mange høydepunktene denne kvelden.
Avslutningen av det ordinære programmet skjer med «Perpetual Motian», med en ganske så åpenbar hyllest.
Just … Do It!
Og så, så kommer ekstranummeret. Og hvilket ekstranummer. Som i den første konserten ble vi servert et friskt minne om et London-basert band fra Sør-Afrika. Brotherhood of Breath var en favoritt for mange for noen tiårsiden. Og kanskje fortsatt? Låta «Do It» – skrevet av bandleder Chris McGregor fra Somerset-West ikke langt fra Cape Town, sitter som ei kule. Vi kjenner den først og fremst fra broderskapets andre LP, den som rett og slett heter Brotherhood. Signe Emmeluth – eller er det Dudu Pukwana d.a.y.? – er en av det siste tiårets nye stemmer som kanskje har gledet oss mest. I kveld syder det av energi og uttrykksvilje. Og -evne!
Det er vanskelig å falle til ro etter dette. Alt mens vi tenker gjennom hva det er ved dette bandet som gir det dets sterke og særegne uttrykk. Vel, for det første er det jo musikken, både coverlåtene, og det Vågan-skrevne materialet. For det andre er det jo det nesten Drillo-aktige uttrykket av at Vågan har satt sammen ei gruppe med komplementære ferdigheter på aller øverste hylle, der alle delene har en gjensidig og felles forståelse – og internalisering av denne – av spillets regler. Det hjelper at det er ypperligere musikere på alle plasser – musikere som ville rykke rett inn på førsteoppstillinga på et hvilket som helst førstelag fra aller første stund.
Men det er en annen ting som er vesentlig. En pianoløs kvintett i bånn, med tre treblås, fem sterke stemmer. Og så mester djembefola Sidiki Camara på perkusjon. Og så på toppen, en duo av unike stemmer skapt av Sofia Jernberg og Håkon Aase.
Her kommer til slutt noe som ikke er en bønn. Det er heller ikke et forlangende. Det er en oppfordring om at festivalsjefer og klubbansvarlige innser sitt eget beste. Ved å stille spørsmålet: Hva er det som virkelig vil tjene våre mål om å levere den beste, mest levende og medlevende musikken til vårt publikum?
Da kan jeg fortelle deg følgende: Den beste måten du kan gjøre det på, er å sette opp et stort speil foran deg. Se på ditt eget speilbilde. Bak deg selv inne i speilet står det en oktett som vil bidra til å realisere drømmene dine. Oktetten som kaller seg Mirror Image Octet.
Just … Do It!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim
Mirror Image Octet
Eirik Hegdal, Ole Morten Vågan, Hans Hulbækmo
Håkon Aase, Sofia Jernberg
Jonas Kullhammar, Eirik Hegdal, Ole Morten Vågan
Sidiki Camara
Signe Emmeluth
