Konserter

Vågans festkveld

KAMPENJAZZ, SØNDAG 17. OKTOBER 2021: Med ordningen residerende kapellmester har klubben Kampenjazz utviklet en plattform for å lansere ny norsk improvisert musikk. En etablert musiker får ansvar for å presentere tre konserter, fortrinnsvis ment som en anledning til å prøve ut nytt musikalsk materiale og nye konstellasjoner. Bassisten Ole Morten Vågan er den åttende i rekken av residerende kapellmestre ved Kampenjazz.

Etter en konsert ved avslutningen av Hallvardsdagene i slutten av september hadde Vågan sin første konsert som årets resident, I kveld er det tid for andre konsert. Og for en kveld det ble. En oktett med Eirik Hegdal, Jonas Kullhammar og Signe Emmeluth på treblås, Sofia Jernberg med stemme, Håkon Aase på fiolin, Sidiki Camara på perkusjon og Hans Hulbækmo på trommer, ved siden av Vågan selv, var i fyr og flamme denne kvelden.

Til konserten hadde Vågan skrevet en masse ny musikk, musikk som selv rakker’n ville swingt seg heftig til. Hva har Nacka, Bamako, Tolga og Brønnøysund felles med Gjøvik? Det viktigste jeg kan se er at disse stedene er noen av utgangspunktene for den oktetten som står på scenen i kveld, og for den musikalske reisen som — i hvert fall foreløpig — ender i den storslåtte musikken vi ble presentert for.

De startet med ei låt som komponisten har kalt «Guilded Thread», som en tributt til Henry Threadgill. På et tidspunkt inngår Sofia Jernberg og Håkon Aase et samarbeid, som nesten gir meg flashback tilbake til Michał Urbaniak og Urszula Dudziak i deres glansdager på 1970-tallet.

Når de så drar i gang med et oppspill som vi umiddelbart drar kjensel på får vi kveldens eneste cover. Når «Do It» av sørafrikaneren Chris McGregor — skrevet for hans Brotherhood of Breath — klinger i rommet er det like før vi bryter ut i den sørafrikanske nasjonalsangen «Nkosi Sikelel’ iAfrika». Underveis får vi et samspill mellom Camara og Hulbækmo som setter alle føtter i høygir. Det er så flott, atte!

Første settet avsluttes med et morsomt og iørefallende arrangement av den franske barokkomponisten Jean-Philippe Rameaus klagesang «Tristes Apprets» fra operaen Castor et Pollux. Sangen framføres i operaen av Telaïre etter at Castor — som hun elsker — er falt i kamp mot kongen av Argos. Andre settet starter med ei låt Vågan har kalt «Mirror Image», der Kullhammar på fløyte og Jernberg gir et bidragende samspill som skulle vært skrevet på himmelen. «Slob Rock» husker vi fra albumet Happy Endlings som Vågan gjorde med Trondheim jazzorkester. Det er etter hvert så mange enkeltbidrag at det ikke er mulig å beskrive dem alle sammen. La det bare være sagt: Det kan vnskelig bli bedre enn dette.

Dette er ikke bare et feiende flott band, med ypperlige musikanter på alle plasser. Nei, det er et heidundrande godt band som fortjener et aktivt og langt liv. Med et sterkt låtmateriale fra res.kamp. Vågan og med sterke musikere på alle plasser kan ikke dette bli annet enn svært bra. Festivalsjefer og klubbansvarlige med sans for kvalitativt god musikk bør kjappe seg og få dette bandet på programmet, fort som svint. Det er ikke en forespørsel eller bønn, en gang! Dette forlanger jeg å få høre igjen!

Tekst:  Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien


Ole Morten Vågan Octet


Eirik Hegdal, Jonas Kullhammar, Signe Emmeluth

Skriv et svar