KAFÉ HÆRVERK, OSLO, SØNDAG 13. NOVEMBER 2022: «This is not THE END. It is not even the beginning of THE END. But it is, perhaps, THE END of the beginning». Winston Churchill understreket dette sterkt under the Lord Mayor’s Luncheon ved den sistes residens Mansion House i London, etter det andre og endelige slaget om El-Alamein tirsdag 10. november 1942. Krigen var langt fra slutt.
Mandag 14. november 2022, åtti år seinere, holder president Volodymyr Zelenskyj tale på engelsk på det sentrale torget i den frigitte byen Kherson sør i Ukraina: «This is the beginning of THE END of the war!». Men som han sa krigen er ikke slutt.
Tilfeldig? Neppe!
Selv er jeg på vei gjennom Oslo sentrum, søndag 13. – tiden er definitivt før ‘the beginning of The End’. På vei mot det som garantert langt fra er the end of The End. Men noe som kanskje ble ‘the beginning of a new The End’?
The End er en heftig energisk, jazzy, rocky, ricky, punky kvintett med musikk som faller mellom de aller fleste stoler. Men det er definitivt ikke the End to all music! Det er heller ikke i nærheten av å være the beginning of the end. Men, altså, kanskje er det the end of the beginning. Står vi foran begynnelsen på en ny æra med The End?
Kvintetten The End – med Mats Gustafsson og Kjetil Møster, Sofia Jernberg på vokal, Anders Hana på gitar, langeleik og el-bass og Børge Fjordheim på trommer er ute på en turné med ny musikk. Musikk som de nå har spilt inn, og som vil bli tilgjengelig som et nytt album om ikke lenge. Så vidt jeg skjønner – og blant annet som konsekvens av at labelen RareNoise nå er havnet på utsiden av EU-muren mot Brexit – vil det utgis på østerrikske Trost.
Vi har hørt The End noen ganger nå. De har dessuten sluppet to fullengdere på vinyl, «Svårmod och vemod är värdesinnen» i 2018, oså g «Allt är intet» mens vi fortsatt drømte om å komme ut av det pandemiske mørket i november 2020. I 2020 slapp de dessuten 10-tommeren «Nedresa». Alle med endetidsinspirerte og ikoniske forsider av kunstneren Edward Jarvis, fulle av hint og sidespor lagt ut til den interesserte tilskuer.
Til dette deilige, lille hullet i veggen, kommer vi altså denne søndagen. Kvintetten er ute på en ny turné, denne gangen har de lagt en plan om å gjøre hver konsert til en unik hendelse, ved å invitere stedspesifikke gjester til å spille med seg. I Berlin spilte de to kvelder på PAS – Petersburg Art Space – med blant annet Kit Downes og Andrea Parkins som gjester.
Til Oslo kommer de med annonseringen at dagens gjester skal være Anja Lauvdal og Ellie Mäkelä. Ved oppstarten av konserten informerer Kjetil Møster oss om at det dessverre er blitt to forfall: Ellie Mäkelä og Sofia Jernberg. Vi er derved overlatt i hendene til kveldens kvintett og dagens The End.
Fra venstre mot høyre på den lille og trange plattingen som kanskje – om vi strekker det veldig langt – kan kalles en scene i dette lokalet: Børge Fjordheim på trommer, Anders Hana på el-bass og langeleik, Kjetil Møster (tenorsaksofon, klarinett og elektroniske effekter), og så Mats Gustafsson (barytonsaksofon, fløyter, elektronikk), alle med bokser, switcher, koplinger og annet som er de fleste lydansvarliges mareritt. Ytterst til høyre, dagens ene gjest, Anja Lauvdal, med stå-opp piano og synth.
Med Jernbergs fravær forsvinner jo også tekstelementet i The Ends musikalske collage. Men dette er ganske så fort glemt. For her blir musikken overveldende nok i seg selv. Ja, det ble noe annet enn vi forventet, men det gjør ikke det minste. Det gjør bare at vi vil ha det en gang til, denne gangen med Sofia. «Ja takk, begge deler», sier vi, og det i direkte kontrast til hva Ole Brumm sa. Ole Brumm led ikke av noe Ole Brumm-syndrom, men vi lar oss gjerne smitte av det!
En dempet, myk oppstart. Fjordheims framoverlente, arytmiske rytmikk og Hanas bass. Et alt overveiende homofonisk saksofonkor, Møsters tenor og Gustafssons baryton, som involverer en tåkelur av en dissonans, over et landskap av Lauvdals syntetiske operasjoner.
Men dette er bare en innledning. Før et heftig støyrock-aktig ostinat setter det som blir dagsordenen for denne kvelden. «Snow» kaller Gustafsson dette. Et heftig to-beat – kanskje ville det blitt betegnet som en foxtrot om dette hadde blitt gitt ut på en sliten label på 78 for noen tiår siden? Uansett, Lauvdal insisterer som bare F…!
Gustafssons snøball har som de fleste av sitt slag ingen sjanse i helvete. Den smelter mellom fingrene på oss og bandet. Lauvdal skifter over til piano, og dette roer det ned som en innledning til en improvisert dialog mellom Fjordheims tom-toms med køller og Hanas langeleik. Til våre ikke-norske lesere: Langeleiken er akkurat som navnet tilsier, en lang ting til å spille på. Lang-Tung-Ting – var det Andeby-oversetterens anslag til navn for den kinesiske justis- og politiministeren?
Langeleiken er et siter-instrument, ett av de mange harpeinstrumentene som vokser ut av middelalderens sitere. Den eldste kjente langeleiken som har overlevd er merket med 1524. Dens forhistorie innebærer at den er i slekt med gamle instrumenttyper som hakkebrett og kantele, kanskje kan vi beskrive den som det norske søskenbarnet til den finske kantelen? Men på langeleiken er strengene redusert til en melodistreng og flere bordunstrenger, spilt med plekter.
En særlig karakteristisk lyd, fra et instrument som er kjent fra mange områder i Norge, men som kanskje særlig forbindes med Valdres. Med den sprø lyden av Hanas langeleikspill og Fjordheims tom-tom, er det lett å la seg bringe tilbake til noe som kunne vært lyden fra en høymiddelalder-duo på et torg et sted i Europa, rundt 1320. Kanskje var det slik musikken lød som Kristin Lavransdatter kunne høre, da hun gikk på klosterskole i Oslo og ble reddet fra røvere av Erlend Nikolaussønn?
En heftig ‘springar’ – en ulikedannet tretakter i slekt med blant annet den svenske polska – leder oss over et improvisert samspill mellom Møster og Gustafsson – den siste etter hvert på fløyte. Lauvdal setter ikke bare farger og følelser til musikken. Hun åpner opp dører inn mot helt nye landskap i denne musikalske verden. Et tema følger som er gitt navnet «Dark Wish». Etterpå informerer Gustafsson meg om at temaet er dedikert til den vidunderlige svenske pianisten Per Henrik Wallin. Om navnet ikke sier deg noe, så misunner jeg deg. Da har du en fantastisk oppdagelsesreise foran deg. Til glede for alle: Fotograf Keysendal forteller meg at et opptak fra Nye Perspektiv-festivalen i Västerås i 2004 vil bli gjport tilgjengelig. Wallin gjorde det året en duo med trommeslageren Han Bennink som det har gått gjetord om i mange lange år. Noen gleder seg til julaften. Andre, derimot, …
«Maximature» er maksimalt medrivende. Et insisterende vamp i bånn, som skaper rykninger i rockefot og jazzhender. Interaksjonen mellom gjesten Lauvdal og de faste medlemmene er ikke bare utmerket, den er strålende. Hun skaper luft i luker og musikk. Sammen skaper de fem musikk som er som skreddersydd til dette røffe, «industrielle» lokalet. Etter hvert heftig gentrifiserte – og dermed kraftig «oppskalering» (eller nedriving) av den klasse-baserte tilhørigheten – industriarealer som dette er kjent fra de aller fleste storbyer rundt om i verden. Men det er få områder som virkelig har beholdt det preget av kulturelt fornyende og robust nedslitthet som det mikroklimaet som omfatter og omgir Kafé Hærverk. Heldigvis beholder Hærverk dette preget musikalsk og arkitektonisk.
Har du prøvd å danse tango til 33-taktere? Eller hva nå det enn var? Det kan gi de originaleste resultater når polyrytmikken også griper tak i lemmer og andre kroppsdeler. Men når samspillet er kontrollert, villet, og samtidig årvåkent tilstede for å få øye på tilfeldige skift, krusninger og vindkast, så blir det en energikrevende oppgave å lytte seg inn i labyrinten. Lett å gå vill, men også utbytterikt og bildeskapende på veien. «Wasted Blame» roer oss etter hvert ned et lite hakk, før Møster leder an i marsjen ned fra de store høyder til en puls som nærmer seg de mer normale 50-60 slag i minuttet. Etter at pulsen har gått inn for landing undrer jeg, sikkert i likhet med mange: Hadde vi vært vitne til en opptaksprøve på et nytt medlem i kvintetten?
Fant vi noen gang ut av den musikalske labyrinten? Ikke vet jeg, selv lever jeg meg fortsatt inn i labyrintens svinger, rundturer og blindveier. Hvert sted finner jeg nye ting. Musikken og opplevelsen av musikken er som en eksistensiell reise. Her er vakre ting. Stygge ting. Alt og ingenting, sier vi, uten å reflektere videre over det. Hva er utenfor Alt? Hva er Ingenting? Det viktigste er musikk som skaper tanker — som skaper undring. For …
Alt er ingenting. Ingenting er alt. Meningsløs meningsfullhet og meningsfull meningsløshet — på samme tid. Akkurat som livet. Hva er det som ikke er? Et meningsløst alt eller meningsfullt ingenting? Eller …?
And in the End / The Love you Take / Is equal to the Love / you Make
Is this really The End?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Micke Keysendal
Anja Lauvdal
Børge Fjordheim og Anders Hana
Kjetil Møster
Mats Gustafsson
The End
