«Allt är intet» er den svensk/norske kvintetten The Ends andre plateutgivelse, og i forhold til deres debut, er det samme musikere, med unntak av at trommestolen er overtatt av Børge Fjordheim i stedet for Greg Saunier som var det eneste ikke svensk/norske medlemmet på forrige langspillplate. Mellom den første og den vi nå lytter til, ga de også ut en slags singel med tittelen «Nedresa», som vi ikke har hørt. Ellers består bandet av den svenske vokalisten Sofia Jernberg, den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, den norske saksofonisten Kjetil Møster og den norske gitaristen Anders Hana.
Vi anmeldte deres første innspilling i 2018, og hvor innspillingen fikk god omtale i anmeldelsen på salt peanuts*, som du kan lese HER. Mange tilhengere av den fritt improviserte musikken vil nok kalle dette et skandinavisk superband innenfor sjangeren, med noen av de ledende utøverne innenfor sjangeren, og da jeg hørte dem på Vossa Jazz i 2018, opplevde jeg en intensitet og energi i bandet, som opplevdes som relativt sjelden. Innspillingen er gjort av Jørgen Træen i Elektrolüd i Stavanger i perioden 13. til 15. november 2019. Og grunnen til at jeg nevner Jørgen Træen i sammenhengen er, at lyden på platen er strålende. Man hører alle dataljer (eller i alle fall de fleste av dem), noe som er en utfordring i denne musikken.
For dette er et band hvor energien står i fremste rekke. Vi får seks relativt frie «strekk», selv om de starter med den tradisjonelle «It Hurts Me Too», hvor Hana åpner på langeleik under Jernbergs utrolig såre og vakre vokal. Men vi aner at dette bare er oppkjøringen til en energiutladning av de sjeldne. Og om førstesporet er tradisjonelt, så gjør musikerne til noe helt annet enn hva vi forbinder med en tradisjonell låt. Jernbergs vokal er nydelig, og det lyser smerte ut av hver tone hun fremfører. Og bakgrunnen, med langeleik sammen med utprøvende saksofon, er med på å gjøre at vi sitter ytterst på stolen og bare venter på det store smellet.
Men smellet kommer ikke. I stedet er vi over i Mats Gustafssons erketypiske «Dark Wish (To Per Henrik Wallin», en velfortjent hyllest til en av Sveriges fineste jazzmusikere og pianister gjennom mange år. Her er det de to saksofonistene som «duellerer» over en drivende bass, som sannsynligvis gjøres på barytongitar, og rullende trommer. Dette er en typisk Gustafsson-låt, med energisk saksofonspill over et tøft komp.
Trejesporet, «Intention and release» er skrevet av Kjetil Møster. Møsters komposisjon kan på mange måter sammenlignes med måten Gustafsson skriver låter på, men allikevel blir det annerledes. Teksten, som nesten resiteres av Jernberg, er skrevet av Møster, og jeg får en liten følelse av et gjenhør med ett av Gustafssons tøffeste prosjekter, The Thing, og den trioens samarbeid med Neneh Cherry, når jeg hører låten. Den er rytmisk tung og med Jernbergs lyse vokal på toppen, blir dette en deilig låt. Og spesielt blir jeg fascinert av de to saksofonistene og deres kontrast til Jernberg i denne låta.
Tittelsporet «Allt är intet», er skrevet av Anders Hana, er en helt annerledes låt, hvor de tar det helt ned i starten med elektronikk, saksofon og Jernbergs ordløse vokal, før det kommer et tøft, rytmisk bakteppe som det bare er å legge seg på toppen av og sveve av gårde. Jernberg vokal tar raskt den rollen, og viser sitt utrolige stemmeområde. Tøffere enn alle de private togselskapene i Norden til sammen!
Hana har også skrevet «Kråka Rörde Sig Aldrig Mer», og dette er nok en drivende god og energisk låt med tungt komp og saksofoner som både ligger høyt der oppe og som er med på å legge det tunge kompet. Denne kunne også godt ha vært gjort av Gustaffsson for The Thing og Neneh Cherry, men fungerer også som ei kule i denne bandsammensetningen. Kanskje platas mest drivende låt.
Så avslutter de like godt med saksofonist Dewey Redmans «Imani», som vi for første gang hørte på hans album «The Ear of the Behearer» fra 1973 som ble utgitt på Impulse! Og den versjonen vi får her, er både spennende og ytterst original med Jernbergs vokal mot en av fløyte og klarinett i starten. Og når barytonsaksofonen kommer inn, nesten som skulle det være Lars Gullin, så får vi noe helt annet enn de andre låtene på platen. Men ytterst vakkert og kreativt, og helt i disse musikernes ånd.
Jeg synes denne andre «langspilleren» fra The End er mer variert og spennende enn debuten. Det er som om musikerne har lært hverandre bedre å kjenne, og har delt av sine erfaringer i arbeidet med albumet. Og de har laget en ytterst spennende innspilling, som er en ypperlig oppfølger av tidligere plater med disse eminente musikerne.
Jan Granlie
Sofia Jernberg (v), Kjetil Møster (ts, cl, elec), Mats Gustafsson (bs, fl, live elec), Anders Hana (bar-g. langeleik), Børge Fjordheim (dr)
