VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, MANDAG 7. MAI 2018: Så er det endelig premieren på det «nye» samarbeidet mellom Chick Corea, Erlend Skomsvoll og Trondheim jazzorkester! Premiere for 2018-utgaven — og plateslipp for 2010-utgaven. For samtidig med denne konserten slippes plata «What Game Shall We Play Today» på Midtnorsk jazzsenter sin plate-label MJN Records.
Plata vil vi komme tilbake til en annen gang, for nå er all oppmerkomheten rettet mot det som skal skje på scenen i Victoria denne mandagskvelden. Et stort band som ikke er et storband, og den store lille dr.h.c. Armando Anthony, «Chick» Corea, på scenen i den store og velrenomerte jazzklubben Victoria — klubben som noen ganger er for liten til at alle interesserte kan få plass.
Konserten som skulle til å begynne hadde vært utsolgt i god tid før konserten, og de heldige var tidlig på plass. De ikke så heldige måtte nøye seg med å følge med på konserten gjennom live streaming.
Det sitret av forventning i de lange minuttene før klokka tippet 21.00. Disse minuttene føltes nesten som timer, men endelig går klubbsjefen Jan Ole Otnæs opp på scenen for å introdusere kveldens akt! Etter å ha gitt en kort oppsummering av utviklingen av dette samarbeidet mellom Chick Corea og TJO fra starten i 2000, da Corea var Artist-in-Residence under dette årets Moldejazz, kommer bandmedlemmene ut på scenen.
Til sist kommer Corea ut og griper etter mikrofonen. Han beskriver samarbeidet «we are long time friends now, and Erlend is the presiding genius of the ensemble. The arrangements he made of my songs, are really more of Erlend’s compositions than arrangements! Which I love, by the way …».
Og så begynte minuttene å renne fort. Til de klokket inn etter nesten to timer! To timer i himmelen. To timer i svevende flukt over vakre landskap. Selv etter en lang dag med øvinger var det kraft og trøkk i musikantene som om de hadde hvilt godt ut. Eivind Lønning fortalte meg etter konserten at de hadde holdt på med å øve inn materialet hele dagen. Men dette preget absolutt ikke konserten, selv om Chick Corea avsluttet med å takke publikum for at de hadde kommet for å høre på «our rehearsal».
I dag var nemlig alt på plass. En glitrende versjon av Trondheim jazzorkester, med ei blåserrekke bestående av fra venstre til høyre, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal, Martin Myhre Olsen – altsaksofon, Hanna Paulsberg – tenorsaksofon, Kjetil Møster – tenorsaksofon, bassklarinett og baritonsaksofon, Eirik Hegdal – bariton- og sopransaksofon, Øyvind Brække – trombone, Eivind Lønning – trompet, Hildegunn Øiseth – trompet.
Og ringet inne av de andre, Ole Morten Vågan – bass og Håkon Mjåset Johansen – trommer. Ytterst til venstre, Chick Corea, og foran det hele, Erlend Skomsvoll, som geleider de andre gjennom sine finurlige arrangementer.
For å beskrive Skomsvolls rolle i dette prosjektet, vil jeg ty til hjelp fra Monty Pythons legendariske vise «Decomposing composers». Visa ender med den talende siste strofen, «… You can say what you like to Debussy / But there’s not much of him left to hear». Erlend Skomsvoll er i full vigør, og alt av ham er på plass.
Derfor må vi snu Monty Pythons tittel på hodet: Hans rolle er ikke å dekomponere musikken, men å rekomponere den. Skomsvolls funksjon i dette prosjektet er å være en «recomposing composer». En rolle han fyller med stor tyngde og kompetanse. Det er så vi hører igjen Chick Coreas forundring for snart tjue år siden da han møtte Skomsvolls rekomponeringer for første gangen, «jeg ante ikke at mine sanger hadde dette i seg!»
Noen sier «fytti Hæljeroa», andre sier «hærliga London». Uansett hva din favoritt er, gir det bare et svakt gjenskinn av de frasene som faller meg i hu, mens jeg hører musikken utfolde seg.
De starter med en flytende intro som leder over i «Spain», som igjen glir over i «Crystal Silence». Underveis får jeg assosiasjoner til George Russels magnifike verk fra 1958 (utgitt 1959), «New York, N.Y.». Og så leverer Corea et pianospill som svir i ørene i sin kontrapunktiske skjønnhet. Det er utrolig hvordan Corea og TJO greier å blåse nytt liv i denne låta. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har hørt Chick Corea framføre den.
Det leder over i et tett og dynamisk triospill mellom Mjåset Johansen, Vågan og Corea. Det er en nytelse å oppleve samspillet og kommunikasjonen. Denne tette og fine pianotrien kommer tilbake flere ganger i løpet av konserten. Hver gang mer intenst og drivende enn forrige gang. Et perfekt samspill!
Programmet fortsetter med «Duende», der Eivind Lønning spiller som om det var livet! Og det er det jo! Etter «Duende», kommer kveldens absolutte høydepunkt. Vi blir presentert for en versjon av Coreas «What Game Shall We Play Today» som det lukter svidd av.
Mange av oss som har fulgt Chick Corea — i hvert fall siden han debuterte på ECM i 1971 — fikk i våre unge dager bakoversveis av hans tredje plate på ECM, «return to forever» (ECM 1022). På denne plata fikk vi for første gang høre «What Game …», med Flora Purims livfulle vokal. Det var Purim som ga låta liv og spenning.
Dette sier jeg fordi det reflekterer noen av mine tanker etter at Sissel Vera Pettersen og Chick framfører samme låta. Faren for at en framføring bare kan bli en slapp kopi av denne 46 år gamle visa. Og så å tenke tilbake på opplevelsen av at Sissel Vera Pettersen tar denne sangen til et helt annet sted enn det Purim gjorde i 1972. I samspillet mellom de to ble låta fornyet og bragt trygt og godt inn i det 21. århundret.
Når vi dessuten får et samspill mellom Corea og Mjåset Johansen som er så intimt, tett og velspilt, og en solo av Hanna Paulsberg som river og sliter i deg, er det ikke rart dette ble et høydepunkt.
Men ikke for det, fortsettelse var også j..lig bra, og sto ikke mye tilbake for dette høydepunktet. På «Windows» — et tema som går tilbake til 1967, da det ble inkludert på Stan Getz’ «Sweet Rain» — leverer Eirik Hegdal en nydelig sak på sin baritonsaksofon. Jeg noterte enkelt og greit på blokka: «Eirik H leverer sakene!». Dette er kombinert med noe som jeg kun kan bruke fotballspråket til å beskrive. Dette «noe» er tutti som setter opp punktmarkeringer rundt Hegdal.
En glitrende versjon av en sammenfletting av «Children’s Song no. 1»/«Children’s Song no. 4», glir det over i Skomsvolls tema «My Guitar». Og nok en gang leverer Hegdal sakene. Sluttnummeret i den ordinære delen er temaet «Matrix» fra Coreas 1968-plate «Now He Sings, Now He Sobs».
Øivind Brekke leverer et strålende bidrag på trombone. Etter en herlig overgang av Ole Morten Vågan fortsetter Kjetil Møster på Hegdals lånte baritonsaksofon. Under «… no. 4»-delen får vi et duoparti mellom Sissel Vera Pettersen og Corea som jeg karakteriserer på blokk med «SVP + CC = sant»!
Til slutt får vi som ekstranummer en kombo med Skomsvolls «Ode til de stille fugler» — skrevet over et dikt av Jan Erik Vold — og Coreas «Children’s Song no. 5». Hildegunn Øiseth leverer et vakkert kor, mens Skomsvolls arrangementer utvikler seg i noe som jeg opplever som en Gil Evansk retning.
I det siste tone toner ut, oppdager vi plutselig at det som subjektivt har vært opplevd som en halvtime, i virkeligheten er nesten to timer! Fytti h…vete! Det er så flott, atte! Men hva er det som gjør at blir så strålende? Som får fram ikke bare leikenheten i Coreas musikk, men misnt like mye leikenheten og musikaliteten i musikerne og som gir rom for en drivende kommunikasjon?
Jo, det er selvfølgelig arrangementene — eller rekomposisjonene — til Erlend Skomsvoll. De skaper rett og slett rein og skjær magi. Ja, mer enn det de er magiske. I alkymiens verden drømte man om å finne lapis philosophorum — «de vises stein». Denne steinen skulle ved berøring kunne omdanne basale metaller som kvikksølv, bly og jern til gull.
Fortalt som en allegori ble historien om «de vises stein» en historie om hvordan et uforklarlig «noe» kunne omdanne det jordiske, det basale og hverdagslige til noe himmelsk vakkert — til noe som er hinsides den basale verden vi er en del av som skjøre, fysiske individer.
Uansett hva denne steinen er laget av, må vi kunne si at Erlend Skomsvoll har det virksomme stoffet flytende i sine årer. Uten at det skal tas til inntekt for at elementene han bruker, verken Chick Coreas musikk, Corea selv eller de øvrige musikerne, verken er basale, skjøre, eller hverdagslige!
It takes three to tango! Musikken, musikerne og … Erlend Skomsvoll!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen
