COME SHINE, VINTERJAZZ 2017, KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 29. JANUAR 2017: Hva var det som skjedde? Jeg skulle på en konsert på Kampenjazz med kvartetten Come Shine. Men jeg ble truffet av noe som var så livsbejaende, så lekende, så seriøst, så morsomt, at enhver antydning til vinterdepresjon eller tyngende sorg over en manglende vinter måtte vike. Måtte vike for den champagnebrusen som strømmet rundt i mine blodårer.
Etter å ha lansert plata «Norwegian Caravan» i fjor – omtalt tidligere på salt peanuts* – med orkestret KORK, kom kvartetten med Live Maria Roggen på vokal, Erlend Skomsvoll med klaver og arrangementer, Sondre Meisfjord på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer til jazzkjerka på Grønland, Kampenjazz i Caféteateret, like ved Oslo Kretsfengsel. Meisfjord spiller ene og alene på en halvakustisk el-bassgitar, en gitar av merket Eastwood – en Classic IV, tror jeg – denne kvelden. Og det slår meg at musikken virkelig kler denne bassen – eller er det omvendt? Uansett, den presisjonen i spillet som gitaren tillater, i motsetning til kontrabassen, sitter som ei kule.
En mer fengslende opplevelse enn den et svært reseptivt publikum fikk denne kvelden er vanskelig å tenke seg. Men en helt annen form for fengsling enn den de som sitter inne på «Botsfengslet» rett over gata opplever. Her er det en form for fengsling vi ikke vil ut av, dette er en form for frihetsberøvelse som gjør strålende ting med psyke og med kropp. Å bli sluppet ut på prøveløslatelse er en straff. Mer, mer, mer, ….
Etter kvartettens comeback med «Red and Gold» i 2014 var det en ny, mer moden Come Shine vi fikk. Dette ble tydeligere med «Norwegian Caravan», ikke minst gjennom Erlend Skomsvoll glitrende arrangementer for KORK – som jeg også har fått oppleve live.
Vi tok det for gitt at konserten i det minste ville omfatte deler av materialet fra den siste plata. Spenningen var derfor stor forut for konserten, ville denne musikken overleve i et kvartett- og klubb-format? Kunne magien overføres? Ville de små antydningene av referanser til opphavene for låtene egne seg til å bli uttrykt i dette mer intime formatet?
Svaret ble at vi fikk et tverrsnitt av både «Norwegian Caravan» og «Red and Gold». Og svaret er ja, magien er fortsatt der. Kanskje er «Caravan»-magien enda tydeligere i dette formatet. Etter en innledende versjon av «All the Things You Are» hvor tiden strekkes og bøyes, får vi som forventet låter fra den siste plata. Det starter ut med en feiende versjon av «Caravan», før det går over i en versjon av «Somewhere» fra West Side Story.
Og så – litt Johnny Cash. En versjon av «The Man Comes Around» som sitter i vegger og i sjel. Notatene mine er så godt som uleselige, men tydelig er det der det står «fytti h….!»
Klassikeren «Stand by Me» av Ben King presenteres i en «lilting» firetakt. Før Live Maria Roggen griper ordet og presenterer ei kjent låt – ei låt som, slik hun uttrykker det, har veldig mange akkorder. Framføringen av John Coltranes ultimate hardbop-låt «Giant Steps» fra 1959 – det året alt skjedde – med en tekst av Skomsvoll og Roggen, er en perle. Det er lenge siden jeg har hørt en kontemporær framføring av låta som har vært så levende og frisk. Som ikke har hørtes ut som en gjennomsnittlig oppsats på det lokale fylkesmuseet.
Før pausen avsluttet de med «Les Feuilles Morte»/«Autumn Leaves». Etter pausen fikk vi «Blue in Green» – vanligvis kreditert Miles Davis, men for en stor del antakeligvis skrevet av Bill Evans, før de fortsetter med bl.a. «I’ll be Seeing You» og «In a Sentimental Mood». Den siste avrundes med en trommesolo av Håkon Mjåset Johansen som sier både sju og åtte, før det glir over i Otis Reddings klassiske «Sittin’ on the Dock of the Bay». Da reiser hårene på ryggen seg i stram giv akt!
Det ordinære programmet avsluttes med signaturlåta «Come Rain or Come Shine». Som avslutning får vi to ekstranumre, «You Don’t Know What Love is» – før de bryter ut i en glitrende versjon av «September Song», hvor Live Maria Roggen klarer kunststykket å få publikum med på allsang over Clifford Browns solo fra innspillingen 16. desember 1954 aav låta med Sarah Vaughan – med et lite innsmett på fløyte av Herbie Mann.
Med boblene friskt sprudlende i blodet kunne vi vandre ut i natten, sterkt smittet av Come Shines framføringsmessige lekenhet og musikalske alvor.
Tekst og foto: Johan Hauknes
