ENERGIMØLLA/JAZZ EVIDENCE, KONGSBERG, LØRDAG 6. JANUAR 2024: Bandet Needlepoint har gledet oss storligen før, og gjør det igjen. På en kald lørdagskveld blir det riktig så varmt og fint med energimusikk fra Needlepoint, i et hus der energi er en del av dets raison d’etre. Og det varmer godt mens vinteren brer sine vide vinger utover oss.
For det skjer midt i sprengkulda med mer enn 20 kalde, derfor kler vi godt på oss for å ta turen til Kongsberg. Det begynner å likne på de klassiske vintrene som vi hadde mistet håpet om noensinne å oppleve igjen – vintrene da den kalde lufta klistrer igjen nesebor, mens sola skinner fra en krystallblå himmel på glitrende snø. Det er lite som er vakrere enn dette synet.
Stappede pølser brukes som en sammenlikning for tjukk påkledning med lag-på-lag-på-lag. Der vi går rundt, tjukkstappede, stabbende, med forsiktige steg, synes jeg selv vi minner mer om tardigrader enn om pølser. Du veit, de små dyrene som vandrer langsomt (tardus på latin), steg for steg (gradus – steg): Altså de som vandrer med tardis gradibus, med langsomme steg. Bjørnedyr kalles de på norsk, på tysk er de også kjent som Wasserbären, vannbjørner. På svensk omtales björndjur også som trögkrypare. Akkurat slik vi føler oss.
Bjørnedyrene forteller
Bjørnedyr er en stor klasse organismer, det er ikke én art. Det er i følge den internasjonale databasen Catalogue of Life, registrert nesten 1500 forskjellige bjørnedyrarter. Disse bjørnedyrene er et fantastisk bevis for at biologisk evolusjon ikke er en énveis utvikling fra noe tilbakestående, stadig på vei mot noe som er bedre, vakrere, sterkere, mer tilpasset. Evolusjonen er blind. Etter er ikke bedre. Før er ikke dårligere. Før kan være tilpasset mange og ekstreme miljøer. Som bjørnedyrene. Evolusjonen har ett eneste mål: Å sikre arvestoffers overlevelse og videreføre dem til nye generasjoner. Bjørnedyrene framstår som de aller mest vellykkede blant dyrene som har beveget seg på eller under jordens overflate, i lufta over den eller i havene som angir den.
For bjørnedyrene kan overleve helt ekstreme forhold, dagens 20-30 kuldegrader er som å spise peanøtter, om de er salte eller usaltede spiller ingen rolle, for bjørnedyrene. Enkelte av de 1500 artene har overlevd å bli fryst ned til under 270 kuldegrader. Altså nesten ned til det absolutte nullpunktet, -273,15 grader Celsius, punktet der all fysikk, og dermed kjemi og biologi, stopper å eksistere. De har overlevd temperaturere som er like kaldt som når helium blir superflytende, og der strøm kan gå i en krets til evig tid — såkalt superledning.
Jeg skal ikke belaste våre lesere med en utlegning om superledning. Men la det bare være sagt, at såkalt BCS-teori – navngitt etter opphavsmennenes navn, John Bardeen-Leon Cooper- John R. Schrieffer,– og som de tre fikk Nobelprisen for i 1972 – er fortsatt etter mitt syn, en av de estetisk aller vakreste innsiktene som er gjort i moderne fysikk, nesten opp ved Richard Feynmanns kreasjon av de matematisk ikke-eksisterende uendelig-dimensjonale Feynmann-integralene. BCS-teori er også en inspirasjon og et forbilde for en annen Nobelprisvinnende innsikt, Higgsmekanismen i partikkelfysikk. Mekanismen som gir opphav til det som er betegnet som Higgs-bosonet, det noen idiotisk nok fant på å kalle ‘God’s particle’. Higgsbosonet er en direkte parallell til fononene i superledning, en sammenbinding av to elektroner med lydbølger – φωνή (fō:ne), lyd eller stemme, som i tele-fon, fjern stemme) – såkalte Cooper-par.
Men nok om det, de trege fotgjengerne har også overlevd over 150 varmegrader, de har overlevd nesten vakuum, det ytre rom, dehydrering, og strålingsdoser fra kosmisk stråling som ville drept deg og meg ganske umiddelbart. De tåler også å kollidere i opp til 3000 km/time. Bjørnedyr er noen ordentlige tøffinger. Og disse erfarne gamlingene er altså i stand til å overleve i et bredt spekter av tilstander som langt overgår de i sammenlikning nyfødte menneskeapene kan tåle. Hvem er da de mest fullendte, de best tilpassede?
Sammenliknet med menneskeapene er bjørnedyr noen virkelige oldinger. De fortjener virkelig betegnelsen levende fossiler. De har muligens overlevd det aller, aller meste av andre livsformer på jorda. Ved sørøstbredden av Vänern, og ute på Öland, befinner det seg lag-på-lag-på-lag med alunskifer, som er dannet på bunnen i grunne havområder. Sedimentene som ble dannet var svært oksygenfattige, og det var et gode for oss.
For i leiren som ble dannet, og som la grunnlaget for alunskiferen, er det innbakt kalksteinslinser som det lenge har vært kjent inneholder fossiler som går tilbake til epoken Kambrium, for 490-510 millioner år siden, med blant annet store mengder trilobitter. Dette er 100 millioner år før Grønland og Nord-Amerika støter sammen med det baltiske skjoldet og det lille kontinentet Avalon og skaper det kaledonske fjellmassivet. Da de aller første dinosaurene begynte å dukke opp, var allerede bjørnedyrene 250 millioner år gamle!
Om du åpner disse kalksteinene kommer en sterk og ubehagelig lukt. De er derfor kjent i svenske dialekter som stinkkalk eller stinksten. Men de er bedre kjent blant paleontologer med det svenske ordet orstener. Forstavelsen or- kan i følge Elof Hellquists Svensk etymologisk ordbok muligens komme fra ore, orre, eller vemmelig lukt (kanskje er det beslektet til norsk dialekt saur/søyr?).
Disse orstenene beskriver en rik fauna, en fauna som er nesten på høyde med faunaen i den fantastiske Burgess-skiferen i Kanada. Paleontologer kaller slike rike fossillag for lagerstätte, fra det tyske ordet for (geologiske) avsetninger (direkte oversatt betyr det leirsted! Det endelige leirstedet for millioner av dyr som ble fossilert). De svenske alunskifer-lagene og deres samtidige paralleller over hele verden, kalles derfor Orsten lagerstätte.
Det interessante her og nå, er at i fossilene i slike orsteiner – som i den 5-10 millioner år eldre Burgess-skiferen – er også bløtdeler bevart. Svært uvalnlig i fossilsammenheng. Det viste seg videre at orsteinene også omfattet en svært stor mikrofauna, fossiler av bittesmå bløte dyr – vi snakker om dyr som er fra noen tidels til et par millimeter store. I slike orsteiner er det funnet et fossil etter en treg-gjenger, et bjørnedyr, som er opp mot 500 millioner år gammelt! Det har tre par bein, i stedet for fire par som dagens bjørnedyr har, men ellers er det slående likt ett av dagens bjørnedyr.
Det synes som at bjørnedyrene altså har overlevd alle de fem store biologiske katastrofene, eller populasjonssammenbrudd, i jordas historie. Hver av disse katastrofene førte til at minst 70-80% av artene som eksisterte i tiden før, døde ut. Men bjørnedyrene overlevde. Ganske imponerende: Jeg tror at jeg velger meg bjørnedyr som mitt absolutte favorittdyr. Mennesket vil med stor sannsynlighet dø ut i det sjette populasjonssammenbruddet, men bjørnedyrene har potensiale til å overleve oss med hundrevis av millioner år. Snakk om å være vellykkede.
Du ville kunne plassere minst like mange bjørnedyr på en nålespiss – et needlepoint – som det antall engler middelalderens tenkere kunne få plass til på den samme spissen. Tar vi hensyn til at en moderne nålespiss er vesentlig spissere enn middelalderens syredskap, så er antakeligvis individtettheten – antall bjørnedyr/engler pr kvadratmeter – astronomisk stor for bjørnedyr, og minst på høyde med engletettheten.
Fire musikere med Bjørn på nålespissen
Jeg vet ikke det maksimale antallet engler på en nålespiss, men jeg vet at fire driftige, pågående musikere kan få plass på et Needlepoint. Bandet er en kvartett, en kvartett som vel har eksistert i snart femten år. De startet riktignok ut som en trio, med de to som har organisert og ledet bandet i føringen, gitaristen Bjørn Klakegg som skriver musikk og tekster, og bassisten Nikolai Hængsle som medproduserer og -organiserer. Og nei, jeg skal ikke påstå at Klakegg i kraft av sitt fornavn må være i slekt med bjørnedyrene. Det blir for billig.
Thomas Strønen var den første trommeslageren i bandet, og med utvidelsen med David Wallumrød på tangenter, i tide til andreutgivelsen Outside the Screen i 2012 var trioen etablert som kvartett. Fra 2015, og den nå klassiske utgivelsen Aimless Mary, var Olaf Olsen kommet inn i bandet, og musikken hadde funnet en form som vi nok ikke ville trodd at Klakegg ville skapt, om vi skulle ha spekulert i framtidens kaffegrut ti år tidligere. På den tiden han slapp albumet A Day with no Plans at All på gitaristkollega Kåre Værnes’ Curling Legs.
Så vidt jeg skjønner har Nikolai Hængsle en stor del av ansvaret for å ha trukket inn nye stemmer som Wallumrød og Olsen. Og takk for det, sier jeg. I 2018 kom albumet som har inspirert tittelen til denne artikkelen, The Diary of Robert Reverie, med denne kvartetten. Albumet ble fulgt opp med Walking up that Valley tre år seinere, i 2021. Dette var bandet og musikken vi seinere samme år hørte på det som da ble høstfestivalen Vossa Jazz.
Det er ikke ofte Needlepoint er ute og spiller, det er derfor viktig å oppsøke de få mulighetene som er. Da Energimølla på Kongsberg annonserte at de i samarbeid med jazzklubben Jazz Evidence planla konsert med Needlepoint den første lørdagen i 2024, tilsa jeg raskt mitt nærvær til arrangørene. Som bjørnedyrene trosset vi kulda som satte seg fast i ledd og vesentlige kroppsåpninger.
Vaggende ankom vi Mølla, ferdig oppvarmet, før vi måtte skrelle av lag-på-lag-på-lag med klær. Rett før jula satte inn for noen små uker siden, slapp dessuten Needlepoint plata In Concert, med opptak fra konserter avholdt oktober 2022, med Erlend Slettevoll på tangenter. Lysten ble ikke mindre av det. Når så i tillegg Hængsle og Klakegg nå har tatt med seg Ola Øverby på trommer i bandet, ble lysten nesten for sterk å bære.
Så her sitter vi og venter på at 2024-utgaven av Needlepoint – for å oppleve en drivende, svettende musikalsk energibombe som noen gjerne vil karakterise som progrockfolkjazz. … Eller noe liknende. Men det kan være det samme hva du kaller det: For vi kaller det rett og slett det det er, flott musikk.
Upretensiøst, og uten fiksfakserier, blondekanter eller blingfaktorer. Rett på. De fire stiller seg opp på scenen og kjører i vei med «In the Sea», fra The Diary of Robert Reverie. Det fortsetter med «On the Floor» og «All Kinds of Clouds» fra samme album … there are all kinds of clouds … on the floor … and in the sea. Oppuffede skyer i langsom og dvelende bevegelse … kanskje er det bjørnedyrene Bjørn synger om?
Vi hører raskt at dette blir en bra konsert: Bjørn Klakegg på en Gibson SG med sine to lettkjennelige horn – en gitar i klassen av det som på norsk gjerne kalles ‘plankegitar’, teknisk sett en solid-body. En gitar med massiv kropp som synger i hendene til Klakegg. Hængsle på så vidt jeg kunne se en Fender JazzBass – er det da å betegne som en ‘plankebass’? Men det er ingen ‘planking’ i spillet til verken Hængsle eller Klakegg.
«I Offered You the Moon», men skapte det noe annet enn en «Web of Worry»? Slettevoll på synth og el-piano (henholdsvis Oberheim OB-6 og Rhodes) – det borger for en god kveld. Det er som det var lenge siden Slettevoll var energisk til stede i bandet The Core, som satte fart i entusiasmen hos oss som likte jazz for snart tjue år siden. Siden har han vært med i mange sammenhenger – det er mange som vil ha en bit av hans musikk. I Needlepoint er han poengtert og vakkert tilstede i sine to-hendige dans over de to klaviaturene.
Ola Øverby er kanskje det minst kjente navnet for de som hører denne musikken, men for en CV han har bygget seg opp på kort tid. Vi er godt forspent i dette landet med dyktige, unge trommeslagere. Svært godt forspent. Ett av de unge navnene som har slått seg fram er hedølen Øverby. Med røtter i traktene der du kunne komme til å støte på Mikkel Fønhus’ trollelg, har han slått seg opp blant de mest etterspurte trommeslagerne. Band som Fieh, Damata, i Trondheim jazzorkester-prosjektet med trioen Gurls og nå sist, i Trond Kallevågs verk Amerikabåten. Sjansen for at du har hørt ham er stor.
Det er som å se ned leideren til et velorganisert og velsmurt motorrom på et Suez-klasset transportskip. Jeg vet ikke hvor mange hestekrafttimer Øverby produserer, men du kan regne omtrent fire hestekrefter på tre kilo-Watt. Det er en nytelse å følge. Og med samspillet mellolm Øverby og Hængsle er en ny topptrimmet V12-er skapt. For et driv!
Bjørn forteller
Dagdrømmeren Robert vandrer i rommet, alt mens musikken er en syntse av nesten seksti år med historiefortellende rock og jazz. Det er energi i de frigjorte hender … og føtter. Å folde dem vil stenge energien inne – og det er det stikk motsatte av hva vi ønsker å gjøre. Men det er også energi i historiene som Klakeggs forteller. «… you looked at me, … and smiled at me», klinger mot oss, og vi er ikke bare lutter øre, men også bredt smilende, fra det ene lutre øret til det andre.
Det er musikk som, også gjennom den rikdommen av assosiasjoner den skaper, er rik og magesidig. Ian Anderson, stående på ett bein i Njårdhallen, bytter plass med David Bowie, Leonard Cohen tar seg til hatten, og slik fortsetter det. Det er musikk som gjør noe med deg.
Det er bare en ting som ikke er som det skal være: Riktignok er det tjue kalde, men det burde vært langt flere til stede. Møllebestyreren, Simen Skoe, forteller at det kun var forhåndssolgt 25 billetter, kanskje det ble rundt det dobbelte av dette.
Det er bare å gjenta det jeg avsluttet med sist: «Neste gang Needlepoint spiller i nærheten av deg, så ikke nøl. Og ikke takk meg etterpå for å ha oppfordret deg. Takk Bjørn Klakegg og de tre musikantene han har med seg, og som til sammen skaper progressiv godt musikk!» Du glemmer fort de tjue kalde i selskap med Needlepoint.
Det blir de to siste studioalbumene The Diary … og Walking up the Valley, som setter preg på konserten. Som ekstranummer får vi «Snoring Husband» fra 2015-albumet Outside the Screen. Tittelens inspirasjonskilde sier seg kanskje selv? For det må da være lov med god humor i musikken?
Tekst og foto: Johan Hauknes
Bjørn Klakegg, Nikolai Hængsle, Ola Øverby og Erlend Slettevoll.
