VOSSA JAZZ, DAG 1, FREDAG 24. SEPTEMBER 2021: Det fÞles umiddelbart galt. Vi forlater vÄre hjem ca. kl. 07.15 for Ä vÊre klar til morgenekspressen kl. 08.25 fra Oslo S. Vi skal til Voss for Ä tilbringe noen dager pÄ Vangen i lag med alle de andre som lengter etter denne lille, rare festivalen som arrangeres hvert Är i denne fjellbygda. Vi er pÄ vei til vÄrens vakreste eventyr. Men i det vi stiger ut i verden slÄr det mot oss. Det er ikke vÄr, det er en sterk lukt av hÞst i lufta. Det er ikke  pÄskeuka vi trer inn i.
Som vÄre faste lesere meget vel er klar over, var Trude Storheim og hennes kumpaner, kompiser og andre venner og medhjelpere en av de aller fÞrste som mÄtte kaste inn hÄndkledet i mars 2020 da en liten tass som noen pÄsto liknet en krone fant det for godt Ä lamme verden. Vossa Jazz 2020 ble avlyst.
Det var starten pÄ en av de merkeligste unntaksperiodene mange av oss noensinne har vÊrt gjennom. Et skritt fram, to tilbake. Tre skritt fram, to tilbake. Tilbake der vi startet. Ukene ble til mÄneder. MÄnedene ble til et Är. Det gikk et helt Är fra de fÞrste nyhetene om koronaviruset sars-cov-2 lekket ut fra Wuhan-provinsen i Kina.
Vi ble lovet en vei ut igjen til normaliteten gjennom vaksinering. Men det viste seg raskt at dette ikke var tilstrekkelig til Ä rekke Vossa Jazz 2021. Nok en gang mÄtte Storheim et alii ta den tunge beslutningen om Ä stenge ned konsertlokalene pÄ Vossevangen i palmehelga. Mange fikk tunge dager pÄsken dette Äret som fÞlge av dette.
Men i sin klokskap sĂžrget makthaverne i festivalens kontorer i Vangsgata for de facto Ă„ utsette dette Ă„rets festival. I forhĂ„pningen om at vaksinestrategiene ville lykkes â og vi ville kunne vende tilbake til en slags normalitet igjen etter sommeren â skulle den fĂžrtiĂ„ttende Vossa Jazz gjennomfĂžres i nĂŠrheten av en annen hĂžytid dette Ă„ret.
2021 ble Ă„ret der Vossa Jazz ikke skulle feires som den eventyrlige Ă„pningen av Ă„rets vĂ„rlige vidunder, men der festivalen skulle stĂ„ i tegnet til sommerens avslutning, som et hĂžstens vakre eventyr. I stedet for palmehelgen 26. â 28. mars 2021 skulle menigheten mĂžtes for de tradisjonelle feiringer og blotsnedleggelser ganske nĂžyaktig et halvt Ă„r seinere.
Akkurat i tide til at vi ville vÊre klar til markeringen av Mikkelsmess, til avslutningen av sommersesongen. NÄ skulle vi ikke blote for Ä sikre en god utsÊd den kommende vekstsesongen, nÄ skulle vi markere innhÞstning og klargjÞringen for en ny mÞrketid, en ny vinter. For nok en gang: «Winter is coming!»
Til Mikkelsmess skulle ikke bare sommerens hÞst vÊre i hus. Sauene skulle vÊre tatt ned fra fjellet, om dei og andre husdyr var ute etter Mikkelsmess kunne det komme all verdens onde skapninger og ete dem opp. Mikkel er selvfÞlgelig erkeengelen Mikael, han som skal vege sÄline ved tidens ende pÄ sin skÄlvekt som det heter i Draumkvedet. PÄ primstaven er Mikkelsmess avmerket med en vekt eller med en lur. Dette siste referer til luren som Mikael blÄser i som anfÞrer i Guds hÊr mot Satan pÄ oppgjÞrets dag;
Der kom ferdi sunnantil / …  / fyre rei sankte SĂ„le-Mikkjel / og luren unde armen lĂ„g.
Det var sankte SĂ„le-Mikkjel, / han bles i luren lange: / «Og no skĂČ alle sĂ„line / fram fyr domen gange!
Det var sankte SÄle-Mikkjel, / han vog i skÄle-vikt; / so vog han alle synde-sÄline / bort til Jesum Krist.
Dette er noe av det vi sitter og tenker pÄ mens toget reiser fra Oslo over fjellet til Voss. Et fjellomrÄde som nÄ er i ferd med Ä ikle seg den heldekkende, hvite vinterkÄpa. Det oppleves som svÊrt annerledes enn den vanlige reisen til Voss pÄ den fredagen der Jesus forberedte seg til Ä ri inn gjennom Jerusalems byport pÄ et ungt esel og med det oppfylle den jÞdiske Messias-profetien til profeten Sakarja, «Bryt ut i jubel, datter Sion! / Rop av glede, datter Jerusalem! /Se, din konge kommer til deg, / ⊠/ fattig er han og rir pÄ et esel, / pÄ en eselfole». Da nyter vi utsikten til at naturen trekker av seg vinterkÄpa og ifÞrer seg den vakre vÄrskruden.
Et regntungt Voss mÞter oss, men med en fremmed utsikt. Den nye gondolbanen og et nytt stort hotell dominerer stasjonsomrÄdet, alt teknisk fine og flotte lÞsninger, inkludert den nye busstasjonen nede pÄ plan med Evangervegen. Det vil allikevel ta tid fÞr vi blir vant til dette enorme kvartalet som har landet som et gigantisk romskip fra en annen verden, en utsikt som bryter med vÄre indre bilder og minner om fjellbygda Voss. Det gir bygda et bypreg som vi mÄ arbeide mye for Ä kunne fordÞye.
Men etter de sedvanlige fÞrste timer med mÞter og treff, er vi i gang pÄ ordentlig. I det vi setter oss ned i Vossasalen kl. 18.00 glemmer vi alt annet enn det at nÄ er det like fÞr det vakre eventyret Vossa Jazz er i gang ⊠igjen. I det vi setter oss ned kommer ogsÄ vÄrstemningen, selv om kalenderen prÞver Ä fortelle oss noe helt annet. Men aller fÞrst:
Ingen grunn til Ă„ frykte rekrutteringen (JG)
NÄr man ankommer Vossa Jazz, enten Þstfra, fra Oslo eller vestfra, fra Bergen, oppstÄr nesten umiddelbart et sug om at alt skal vÊre som sist gang vi var her. Det skjedde ogsÄ i Är. O fordi jeg hadde ankommet en stund fÞr kollega Hauknes fra Oslo og kollega Mossefinn, som hadde sitt Ä holde pÄ med fÞr det hele startet, benyttet jeg anledningen til Ä fÄ med meg tjuvstartskonserten med bandet Magellan, bestÄende av studenter fra den sÄkallte Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, i mange Är en av de viktige utdanningsinstitusjoner innenfor den norske jazzen.
Her fikk vi mĂžte unge musikere som hadde laget alt stoffet selv, og et band bestĂ„ende av tre kontrabasser og en bassgitar, tre fioliner, piano, saksofon, trombone og to vokalister. Komposisjonene var skrevet av forskjellige medlemmer i ensemblet, og som de selv sier det i programmet: «Menneska lever liva sine i fĂ„kunne. Me har alltid hatt ein sterk trong til Ă„ avdekkje det skjulte, begripe det ubegripelege â utforske ukjent farvatn. I 1521 segla Ferdinand Magellan jorda rundt paÌ leit etter nye sjĂžvegar. I 2021 reiser Magellan igjen, men denne gongen i form av tredjeklassen paÌ NTNU Jazzlinja». Bandet bestĂ„r av Miriam Namtero Kibakaya (v), Sara BrasĂžy FjeldvĂŠr (v), Audun RĂžrmark  (vio,, hardingfele), Helge Snorri Seljeseth (vio), Tuva Halse (vio), Peter Robertstad (tb), Zakarias Meyer Ăverli (ts), BenjamĂn GĂsli Einarsson (p), Anders Waltersdorph Hjemmen (b), Gard Kronborg (bg), Oda Kristine Steinkopf (b), Odin Leithe HaukĂž (b) og Ăyvind Solhaug Leite (dr).
Og det vi fĂžrst la merke til i bandet var utrolig dyktige solister, og da nevner vi spesielt Zakarias Meyer Ăverli pĂ„ tenorsaksofon og Peter Robertstad pĂ„ trombone. Men det som imponerte mest var komposisjonene de hadde skrevet for ensemblet, og hvor godt de passet til akkurat disse musikerne, En strĂ„lende tjuvstart pĂ„ festivalen.
Heime pÄ steinane i Vossasalen (JH)
NĂ„r Sjele-Mikael blĂ„ser i lur for Ă„ kalle til strid og til doms, lytter alle, levende som dĂžde. Og nĂ„r JĂžrn Styve kommer fram med neverluren liggende under armen er vi klare. NĂ„r luren lar tonene av Per Indrehusâ «Heime pĂ„ steinane» klinge, lytter vi alle ⊠igjen â slik vi har gjort sĂ„ mange ganger fĂžr.
Edvard Hoem, vel det nĂŠrmeste vi i vĂ„re dager kommer en landshĂžvding, har ikke ankommet fjellbygda, Ă„pningsteksten hans blir derfor framfĂžrt pĂ„ skjerm i opptak. Dessverre har vi ikke fĂ„tt tilgang til teksten til Hoem, men temaet er â nĂŠrmest selvfĂžlgelig â musikken betydning for menneskene, for oss alle. «⊠er det noko anna enn musikken som kan redde verda? ⊠[Nei,] Det er ikkje musikk som skal redde verda. Musikken skal redde menneska âŠÂ» i verden.
For tjue Är siden hadde Gabriel Fliflet pÄ trekkspill og Ole Hamre pÄ trommer, hamrofon og annen perkusjon Äpningskonserten. I de tretti Ärene de nÄ har holdt pÄ Ä skape lys, latter og godfÞlelse fÞrst og fremst i Vestland fylke, har de ogsÄ spilt pÄ Vossa Jazz et utall andre ganger med stadig nye musikalske pÄfunn og oppfinnelser. NÄ er duoen Fliflet/Hamre invitert til Ä forestÄ festivalens fÞrtiÄttende Äpningskonsert.
Med konserten med tittelen «Feiring for eigen dĂžr», markerer ikke bare duoen sitt trettiĂ„rsjubileum, men underholder oss ogsĂ„ i en god time, med godt musikkskap, masse humĂžr og mye latter. Duoen, som i en tysk konsertomtale ble betegnet som Das verrĂŒckteste Orchester Skandinaviens, er musikalsk leik og galskap med lave skuldre, hĂžy ladestrĂžm og kraftig energioverfĂžring.
«Hei, Voss» roper Hamre utover salen, og fÄr et litt tamt svar tilbake, «Hei, Ole». I sitt musikkskap fant Hamre ogsÄ plass for det han hentet ut av gryteskapet hennar mor. Hamrofonen er det han fant. Mens det spilles i vei, undrer vi oss; hvordan renstemmer man et gryteskap?
PĂ„ bakgrunn av sĂžr-serbiske kjĂŠrlighetssanger, god gammaldags dansemoro, Ivar Aasen â eller er det Ivan Aasanov? â i bulgarsk bondemoro, reises spĂžrsmĂ„let om Fliflet/Hamre Energiforsyning virkelig eksisterer, eller om det er et figment skapt av vĂ„r egen forestillingsevne. Det kunne vĂŠrt opplegg til en drĂžfting av det Kantianske erkjennelsesskillet mellom das Ding an sich og das Ding fĂŒr mich. Men det gĂ„r utover dette. Her er det underliggende metafysiske spĂžrsmĂ„let hva er Fliflet/Hamre? Eller mer fundamentalt, er Fliflet/Hamre? Fliflet/Hamre er en sammensvergelse blir det pĂ„stĂ„tt. Om det er herredĂžmmet over Bergen og omegn har de tĂ„ noe mer tilĂ„rskomne herrer bak duoen definitivt nĂ„dd sitt mĂ„l.
StÄr det en ond mesterhjerne bak dette monsteret F/H? SpÞrsmÄlet ble stilt og etterfulgt av et bilde av emeriten Gunnstein Akselberg! SÄ nÄ er du advart neste gang du setter deg ned for et skjermmÞte med Linda Eide.
Men det er nÄr den fÞrste av dagens gjester, Rolf-Erik NystrÞm, kommer pÄ scenen ifÞrt hvit dress at det lÞfter seg musikalsk til de store hÞyder. Etter hvert kommer ogsÄ Thea Hjelmeland pÄ scenen og kvartetten sÞrger til sammen for at dette virkelig blir en minnerik Äpningskonsert. Fliflet/Hamre-standarder kommer selvfÞlgelig ogsÄ, «En natt for ni» av Bergen-bulgarske Janislav Eggumorov, Harald SÊveruds «KjempeviseslÄtten» ⊠og selvfÞlgelig «RÞysekatt, rÞysekatt». Edvard Griegs «Bryllupsdag pÄ Troldhaugen» gis en sÊrs egen og fri tolkning. Eller som de sier, de spiller den «i vÄr egen versjon, sÄ godt vi fÄr det til!».
NÄr Thea Hjelmeland framfÞrer «Ederlezi», en folketone med opphav i Romani-folkets tradisjoner, strÞmmer vÄren over lokalet. «Ederlezi» er vÄrfesten som feires 23. april, vi kaller helgenen som har gitt folketonen sitt navn, sankt Georg. PÄ primstaven var dette dagen for St. JÞrgen som han ble benevnt pÄ vÄre trakter, 23. april er JÞrgensdagen, merket med hest eller kors. Med denne folketonen flyttes vi altsÄ mentalt tilbake til fÄ dager fÞr duoen Fliflet/Hamre var satt opp til Ä framfÞre Äpningskonerten 26. mars i Är. Vi har virkelig vÄr i luften! Uansett hva kalenderen mÄtte prÞve Ä fortelle oss.
NĂ„r sĂ„ festivalsjef Storheim kommer ut pĂ„ scenen og konkluderer et langt, omfattende utrednings- og evalueringsarbeid med at «Fliflet/Hamre er ikke, har aldri eksistert» er det hele fullendt. For aller fĂžrste gang i Vossa Jazz’ historie avlyses Ă„pningskonserten med duoen som ikke finnes i ettertid! Poff, og sĂ„ stĂ„r Hjelmeland og NystrĂžm tilbake pĂ„ scenen sammen med et par steppesko. NĂ„ vet vi hvordan det ville vĂŠre Ă„ krysse mellom tidslinjene fra et univers til et annet i Hugh Everetts fantastiske tolkning av kvantemekanikk i hans doktorgradsavhandling fra 1957. For de fleste er den kjent gjennom boka som ble utgitt fenten Ă„r seinere; «The Many-Worlds Interpretation of Quantum Mechanics». Kanskje var forestillingen om at det eksisterte noe som ble kalt Fliflet/Hamre intet annet enn et kvantemekanisk tankeeksperiment? Et eksperiment i slekt med tankeeksperimentet Schrödingers katt? Katta er bĂ„de/og, den er levende i et univers, og dĂžd i et annet. Fliflet/Hamre eksisterer i et (annet) univers, men ikke i det vi kaller «vĂ„rt» univers. Skal vi altsĂ„ tro utredningsarbeidet til Vossa Jazz-sjefen.
Bukkehorn og trompet (JG)
Det er ikke sĂ„ mange musikere i verden som trakterer det relativt spesielle instrumentet bukkehorn pĂ„ den bra mĂ„te. Men Hildegunn Ăiseth er en av de som mestrer det. Og sammen med sitt hovedinstrument, trompeten, og en lur, ledet hun denne kvelden oss gjennom releasekonserten for hennes seneste album «Manana», som ble sluppet pĂ„ Jazzland rett fĂžr pandemien brĂžt lĂžs i 2020. Og siden de fleste land, inklusive Norge, nĂŠrmest gikk i panikk i mars dette Ă„ret, og stengte for alt som het konserter, fikk aldri Ăiseth og hennes kvartett, bestĂ„ende av pianisten Espen Berg, bassisten Magne ThormodsĂŠter og trommeslageren Per Oddvar Johansen, presentert platen for et publikum fĂžr i dag.
Hildegunn Ăiseth har fĂ„tt med seg et ytterst solid komp i denne kvartetten, Espen Berg er en pianist som stadig imponerer mer og mer (vi gleder oss til konserten med hans egen trio lĂžrdag), bassisten Magne ThormodsĂŠter har vokst gjennom flere Ă„r med Espen Eriksen Trio, og trommeslageren Per Oddvar Johansen er i ferd med Ă„ trĂ„kke seg godt inn i sporene etter Jon Christensen.
Ăiseth kunne nesten ikke Ăžnsket seg mer kompetent tonefĂžlge for sin relativt lyriske musikk, og nĂ„r hun spiller «streit» trompet, synes jeg det lĂ„ter nydelig. Jeg blir mer skeptisk nĂ„r hun legger inn wah-wah-pedal eller andre effeter i trompetspillet, men det kan vi leve med. Og da de Ă„pnet med den sĂ„kalte «Vossajazzhymnen» eller «Heime pĂ„ steinane», skrevet av Per Inderhus, i en nydelig versjon med kvartetten, slik det blir gjort fĂžr Ă„pningskonserten pĂ„ alle Vossa Jazz- utgavene de senere Ă„rene, var publikum fornĂžyd fra fĂžrste tone.
NĂ„ er det gĂ„tt relativt lang tid siden Ăiseth sto pĂ„ en scenen med publikum i salen sist. Og kanskje var det Ă„rsaken til at det fĂžltes litt nervĂžst fra kapellmesteren i starten. Men etter hvert synes jeg det gikk seg til, og nĂ„r hun introduserte en lĂ„t med «at nĂ„ skal vi over i avdelingen hvor vi skal spille pĂ„ dĂžde dyr», og hun fant fram bukkhornet, sĂ„ beviste hun raskt at dette odde «istrumentet» er noe hun virkelig mestrer. Nydelig!
Dessverre mÄtte jeg forlate konserten fÞr det var slutt, men det jeg rakk Ä fÄ med meg, beviste at platen «Manana» lÄt like fint pÄ konsert som hjemme i stua.
Spirituals og filosofiske strĂžtankar (LM)
Storsalen i Voss kulturhus fungerte bra som ramme rundt trioen Kristin AsbjĂžrnsen, Olav Torget og Hanne Ăstavik. Lyddesignar Asle Karstad gav ord og tonar eit diskret klangleg lĂžft, og ljosdesignar Tor Ditlevsen fargesette bodskapen med same diskresjon.
AsbjĂžrnsen og Torget har gĂ„tt nokre rundar med dette amerikanske kyrkjemusikkstoffet som AsbjĂžrnsen har lĂŠrt hjĂ„ Ruth Reese, og dei to har sett eit personleg stempel pĂ„ stoffet. Ă finna ein naturleg plass i denne samanhengen er krevjande, men det stĂ„r respekt av den jobben Ărstavik har gjort.
Konserten byrja med ein intro av Torget pĂ„ det afrikanske strengeinstrumentet konting fĂžr Ărstavik tok opp forholdet mellom enten-eller og bĂ„de-og. SĂ„ kom «Take My Mother Home» og andre velkjende spirituals som perler pĂ„ ei snor, stort sett henta frĂ„ albuma Iâll meet you in the morning (2013), The night shines like the day (2009) og Wayfaring Stranger â A Spiritual Songbook (2006)
Ărstavik var spesielt oppteken av rollane dei to Maria-ene spelte i Jesu liv. Tankerekkjene vart knytte saman av mange retoriske spĂžrsmĂ„l. Dei filosofiske strĂžtankane fungerte best nĂ„r dei kom som innleiing og ikkje som kommentar til det AsbjĂžrnsen og Torget nett hadde framfĂžrt.
Trio for evigheten (JG)
Litt sent pÄ kvelden hadde festivalen like godt booket tre band som startet samtidig, hvor man egentlig hadde hatt lyst til Ä hÞre alle tre.Men heldigvis er vi tre fra salt peanuts* som er pÄ plass, sÄ her spredde vi oss ut pÄ de forskjellige scenene uten altfor store og langvarige diskusjoner.
Og jeg var sÄ heldig at jeg fikk utdelt Gard Nilssen Acoustic Unity, med Gard Nilssen pÄ trommer, André Roligheten pÄ tenorsaksofon og klarinett og Petter Eldh pÄ bass. Og for et band dette er. De har allerede imponert med en rekke strÄlende konserter og plater gjennom en rekke Är, og nÄ er en ny plate pÄ gang, som de behÞrig fikk presentert pÄ denne konserten.
Dette er tre musikere som er noen av de mest spennende pÄ hvert sitt instrument innenfor den skandinaviske og europeiske jazzen. Roligheten er en ytterst kreativ saksofonist og klarinettist, som fÄrtonene til Ä danse, stikke og overvelde oss som lyttere hele tiden. Petter Eldh er et unikum pÄ bass, og er fantastisk i ensemblespillet, hvor han dytter og pusher, lytter og fÞlger de andre og gir en masse innspill til resten av trioen som er uvurderlige for at resultetet blir det det blir. Og til hÞyre pÄ scenen sette fra publikum pusher, dytter, swinger og leker Gard Nilssen seg gjennom et ytterst tett og fint samspill med de to andre, som vi nesten ikke hÞrer hos andre trioer.
Musikken er energisk hele veien, og vi kjenner igjen «stilen» og «angrepene» fra flere band hvor man tidligere har mÞtt Roligheten og/eller Nilssen. Og sÄ blir pÄ mange mÄter Eldh en slags bonus pÄ toppen.
Og nÄr de skulle gjÞre siste lÄt, «BÞtteknott», som vi fÞrst og fremst kjenner fra Gard Nilssens store band Supersonic Orchestra, og fra en rekke tidligere konserter, fikk de selskap pÄ scenen (hovedbildet) av trombonist Erik Johannesen (som rett etterpÄ skulle pÄ scenen med Jaga Jazzist), tenorsaksofonist Eirik Hegdal, altsaksofonistene Signe Emmeluth og Mette Rasmussen, bassisten og «tingingsverkkomponist» Ingebrigt HÄker Flaten og trommeslageren HÄkon MjÄset Johansen. Og for en avslutning det ble. Alle blÄserne var frampÄ med solier, med en enorm energi og trÞkk, og komp-gjestene overtok i en periode rollene til Nilssen og Eldh, fÞr hele gjengen kom inn mot slutten, og ga oss en vanvittig avslutning pÄ konserten.
To the point med Needlepoint (JH)
Kvartetten Needlepoint har vel nÄ eksistert i godt og vel ti Är. FÞrste perioden var det med Thomas StrÞnen pÄ trommer, men fra og med tredjealbumet «Aimless Mary» fra 2015 har Olaf Olsen sittet pÄ trommestolen. Nicolai HÊngsle pÄ el-bass og David WallumrÞd pÄ Hammond B3, el-piano, synth og andre tangenter.
Det er sÄ alt for sjelden vi fÄr hÞre bandlederen, BjÞrn Klakegg, fra en norsk scene, sÄ vi nesten glemmer hvilken eminent gitarist og ikke minst lÄtskriver vi har i denne flotte musikeren fra GrenlandsomrÄdet. Og det pÄ tross av at jeg fÄr sympatiinduserte smerter i bein og rygg bare av Ä se ham sette seg ned i sin arbeidsstilling. Jeg hadde definitivt ikke vÊrt i stand til Ä stÄ pÄ egne bein etter Ä ha sittet slik i en slags omvendt Salvador Dali-versjon av lotusblomstens sittestilling.
Bandet slapp tidlig i Är et nytt album, «Walking up that Valley», og det er sÄ vidt jeg fikk med meg i hovedsak musikk derfra vi blir presentert for. Og ispedd noen lÄter Og vi vet hva vi fÄr: Stilsikker musikk med solide rÞtter i landskapet som vanligvis betegnes som Canterbury-scenen og britisk progrock, sÊrlig der musikken etter hvert dro seg mot jazzens verktÞy pÄ 1970-tallet. Tenk midtveis mellom Procol Harum, ELP, med et godt ankerfeste blant annet i de to diametralt forskjellige galskapende sfÊrene til Soft Machine og Robert Wyatt pÄ den ene siden og (p)sykedeliske metamorfoser fra Syd Barrett.
Jeg vet om fĂ„ andre el-bassister som kan spille sĂ„ funky medrivende og sĂ„ velformulert harmonisk og melodisk som HĂŠngsle. Det er makt i de svingende strenger! WallumrĂžds orgelspill er nĂŠrmest kanonisk i sin form og uttrykk. Det er fâŠn sĂ„ tĂžft. Olaf Olsens trommespill, med hans utstrakte arbeidsveier fra skinn til cymbaler, hĂ„ndlĂžper flere kilometer hver konsert enn noen andre trommiser jeg vet om. Men spillet er fortreffelig, pĂ„ alle mulige mĂ„ter.
Men det er sjefen sjÞl som skinner, minst klart og tydelig som Rigel og Betelgeuse pÄ den hÞstlige stjernehimmelen som nÄ viser seg klarere og klarere etter som mÞrket senker seg mot vinteren. Det er en fargerik og kraftfull Melkevei som strÞmmer ut av hans gitar og hans stemme.
For ikke mange Ärene siden, pÄ en Needlepoint-konsert var det at Klakegg for aller fÞrste gang vÄget seg til Ä synge pÄ en konsert. Han hadde det verre enn noensinne fÞr, foran denne konserten i 2012. Hans egenproduserte jukselapper med illustrative framstillinger av tekstene er designet for Ä fokusere pÄ her og nÄ, er et sentralt virkemiddel.
Og takk for det, sier vi. For en ting er sikkert, at Klakegg mÄtte bli godt over de femti fÞr han vÄget seg til Ä synge sine egne tekster, viser bare hvor mye god musikk vi har gÄtt glipp av ⊠i Ärene fÞr dette skillet.
Det er bare sÄ synd at lydanlegget i Gamlekinoen ikke evner Ä formidle Klakeggs vokal slik at tekstene kommer fram. NÄr jeg opplever at hans gitar i tillegg til tider ligger alt for lavt i miksen, og at dermed vesentlige elementer av Needlepoints strÄlende musikk blir borte, blir jeg skuffet. Nei, ikke skuffet, for det er allikevel en heidundrande flott forestilling. Det er bare det at det siste lille lÞftet ville ha skrevet denne konserten inn i himmelen.
Neste gang Needlepoint spiller i nÊrheten av deg, sÄ ikke nÞl. Og ikke takk meg etterpÄ for Ä ha oppfordret deg. Takk BjÞrn Klakegg og de tre musikantene han har med seg, og som til sammen skaper progressiv godt musikk!
Groovande konseptkunst (LM)
Ăyvind SkarbĂž er ein multikunstnar som fleire gonger har iscenesett musikalske prosjekt, men det spĂžrs om ikkje skulekorpskonseptet tek kaka. To plater pĂ„ Hubro er det blitt, og det var besetninga (Signe Emmeluth, Eirik Hegdal, Stian OmenĂ„s, Ivar Grydeland, Chris Holm) frĂ„ siste plata Dugnad SkarbĂž hadde teke med til Voss i tillegg til Jaga-medlem Erik Johannesen pĂ„ trombone. I tillegg til hovudinstrument dobla dei fleste pĂ„ elektronikk.
Musikken er ofte bygd opp om korte intrikate og kontrasterande tema med ein underliggjande stram groove. James Brown er nok ei inspirasjonskjelde vil eg tru. Musikken kan ogsÄ til tider minna om Steve Colemans M-base-konsept. LÄtane flaut over i ein annan med svevande introar og ditto coda. Berre i fÞrekant av siste lÄten fortalt SkarbÞ litt om bakgrunnen sin frÄ Stranda skulekorps og spesielt vitjinga pÄ korpsfestivalen pÄ Voss i 1992.
I dette ensemblet er det improvisatorisk sprengkraft, og innimellom kom det nokre solide meldingar, men eg sat med ei kjensle av at det improvisatoriske potensialert blei for lite brukt.
Dans med Jaga Jazzist (JH)
Jeg har vÊrt skeptisk til konsertene med Jaga Jazzist de siste par gangene jeg har hÞrt dem. Og grunnen er enkel, svÊrt enkel. Disse konsertene har vÊrt under pandemiske reguleringer om sosial distanse og ulovlig bevegelse. Den energitrÞkken dette bandet nÄr det stÄr pÄ scenen representerer krever, fordrer, ja, rett ut sagt forlanger kroppslig frigjÞring. Denne musikken puster ikke i vÄre Þrer uten at publikum kan puste ut i, leve i, vÊre i musikken, med bÄde sjel og kropp. Ett av to er ingenting, to er alt.
Dette fikk vi til fulle demonstrert pÄ denne midnattskonserten som avsluttet fÞrste dag i den fÞrtiÄttende Vossa Jazz. PÄ dette tidspunktet visste vi at vi gikk inn i den siste natten med koronarestriksjoner. LÞrdag kl. 16.00 var det tilbake til normaltilstanden. Men fortsatt gjaldt restriksjonene i Vossasalen denne fredagsnatta.
Over et skjellett av Jagas siste album «Pyramid» med de fire lÄtene «Tomita», «The Shrine», «Spiral Era» og «Apex», hadde de sÄ strÞdd et utvalg av lÄter fra de to foregÄende studioalbumene, «Starfire» og «One-Armed Bandit». Vi ble servert «Big City Music», «Bananfluer overalt», «One-Armed Bandit» og «Oban», strÞdd over musikken fra «Pyramid».
Midtveis i programmet, da de dro i gang med «One-Armed Bandit» lÞsnet noe hos publikum. I lÞpet av kort tid var plassen foran scenen ryddet for stoler og blitt til et dansegulv. Vi var rett tilbake til tiden forut for 12. mars 2020. Og umiddelbart tok bandet av og sÄ seg ikke tilbake.
Det lÞsnet hos mange publikummere, der ingen arrangementsansvarlig lenger sÄ det nÞdvendig Ä gripe inn. Og det lÞsnet noe i musikantene pÄ scenen. Plutselig levde musikken i rommet, plutselig levde rommet. Vi levde! Det groover, det danser, det puster, vi er i et nu(tt) house. Det er bÊrre lÊkkert!
Det er et kollektivt sound og et kollektivt uttrykk i dette bandet. Men jeg mÄ allikevel framheve et pr navn. FÞrst og fremst kommandÞr av den Jagaistiske orden, Lars Horntveth. Noen mÄ snart lage en statue av denne beskjedne mannen med de store talenter. Broder i Änd, sinn og kropp, Martin Horntveth. Det er sÄ stÞdig, sÄ treffsikkert, uten Ä bli metronomisk dÞdt, det som skjer gjennom hans hender og fÞtter. Og ogsÄ det visuelle: Hva denne mannen er laget av vet jeg ikke, men filmen av hans spill og bevegelser ruller kontinuerlig for mitt indre Þye. Erik Johannesen leverer et par soli som virkelig sÞrger for Ä pÄpeke at det med dette ofte undervurderte, og til tider latterliggjorte jazzinstrumentet fortsatt gÄr an Ä skape god musikk.
LÞrdagen var de satt opp med konsert pÄ Rockefeller i Oslo, den fÞrste post-pandemiske konserten i dette gedigne lokalet. Jeg vil tippe det tok helt av! Skulle nesten Þnske jeg kunne vÊre der. Men pÄ den andre siden, livet er sÊrs godt Ä leve pÄ Vangen.
Tekst: Johan Hauknes (JH), Jars Mossefinn (LM) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
Fliflet/Hamre v/Gabriel Fliflet og Ole Hamre
Rolf-Erik NystrĂžm med Fliflet/Hamre
Thea Hjelmeland med Fliflet/Hamre
Magne ThormodsĂŠter i Hildegunn Ăiseth Quartet
Per Oddvar Johansen i Hildegunn Ăiseth Quartet