TAMPERE JAZZ HAPPENING, 31. OKTOBER OG 1. NOVEMBER 2024, DAG 1 OG 2: Etter først å ha overvært Umeå Jazz Festival, er det kun noen dager før Tampere Jazz Happening drar i gang. Vanligvis pleier salt peanuts* å ha noen dager i Stockholm mellom slagene, men denne gangen gjorde vi det annerledes. Som de «nullvekstfilosofiene» vi prøver å være, vil vi unngå flyskam og annen styggedom, så vi valgte heller å bli i området rundt Umeå noen dager, langt inne i den svenske «gläsbygden», før vi gjennomførte en heller lang dag på vei til målet. Det var først bil fra de dype skoger inn til Umeå, så buss til Holmsund og fergen over Bottenviken til Vaasa. Et kort pitstop med fish & chips, en øl og en aldeles fortreffelig grappa, før det bar sørover med på to togstrekninger (først til Seinäjoki og derfra til Tampere) til vi kunne gå av toget i skikkelig finsk vintervær på Tampere Centrale godt ut i kveldingen.
Den første kvelden på festivalen blir tradisjonelt avsatt til et fokusland. Og i år var turen kommet til Portugal. Da jeg ankom, var de to første bandene ferdige, og siste band, Axes «Hexagon», var godt i gang. Men siden vi nettopp hadde ankommet, og det var mange gamle venner som skulle treffes, ble fokuset på denne hardtarbeidende sekstetten noe fraværende. Så Portugal som fokusland, må vi eventuelt komme tilbake til senere.
Da vi våknet grytidlig fredag lavet snøen ned utenfor det lille vinduet på mitt hotellrom i femte etasje på Hotel Sokos Villa, her vi har bodd nesten hvert år siden 2002.
Den egentlige åpningsdagen
Jeg startet fredagen med David Helbock’s Random/Control i Pakkahuone, festivalens hovedarena. Helbock er en pianist og komponist som har laget rundt tretti album. Han har mange jern i ilden: minst en kvintett, tre trioer og en duo, i tillegg til å spille solo. Hans Random/Control-band består av én musiker på keyboards, to messingblåsere og ei røys av forskjellige instrumenter. Bandet tolker komposisjoner til Thelonious Monk og Lennie Tristano på en original måte, og på sitt nyeste album, Tour D’Horizon (2018), tolker de ti andre pianister, fra Dave Brubeck til Joe Zawinul. På konserten denne fredagen fikk vi Helbocks komposisjoner til dikt av blant andre William Blake, Emily Dickinson og Erich Fried. Trioen fikk denne kvelden selskap av vokalisten Filippa Gojo. Ellers består bandet av Helbock på piano og perkusjon, Andreas Broger på saksofoner, klarinetter, fløyter med mer og Johannes Bär på sousaphone, tuba, alpehorn, trommer, beatbox og mye mer.
Det er ingen tvil om at Helbock, Broger og Bär er dyktige, og ikke minst kreative musikere, men for mye av det gode blir ofte for mye av det gode. De tre musikerne har mange morsomme og originale ideer, men de trenger ikke å servere alt samtidig. Musikken er morsom, mest fordi det er interessant å følge Bär i hans spill på sousaphone, trommer og perkusjon samtidig, mens han hele tiden skifter til andre «dype» blåseinstrumenter. Broger er en helt ok saksofonist og klarinettist, men ikke mer enn det som bør kreves på en større festival, og Helbock spiller kreativt og pågående piano, og ledet bandet fint gjennom settet. Mest problemer fikk jeg egentlig med vokalist Filippa Gojo, som har en stemme som ikke nådde godt nok gjennom det relativt unge «bakteppet». Stemmen er lys, men ikke sterk nok til dette selskapet, og det hørtes ofte ut som hun slet for at stemmen skulle nå fram.
To «bråkebøtter» i heftig duell
At stemmene ikke når fram er aldri noe problem når den finske trekkspilleren Kimmo Pohjonen «går i krigen» med den svenske saksofonisten og fløytisten Mats Gustafsson. Det er egentlig merkelig at de to ikke har spilt mer sammen enn de har. Men denne kvelden fikk vi høre de to «råtassene» sammen i heftig «dans».
Det starter med lange toner i trekkspillet, med pålagt elektronikk, mens barytonsaksofonen legger en slags rytme eller et tema som gjentas og gjentas, samtidig som trekkspill-lydene endrer seg og de to instrumentene nærmer seg hverandre i lyd. Gulvet foran Pohjonen er dekket med effektpedaler, som har bruker flittig, både for å skape nye og elektroniske lyder i «flenga», men også trommer og andre effekter som fremmer improvisasjonene.
Gustafsson vrir og vrenger på barytonsaksofonen, så man kan mistenke han for å ville rette det store instrumentet ut, og med fløytespillet (både på vanlig fløyte og slide-fløyte) er heftig, men innimellom nesten sart og lyrisk. Om ikke alt de gjør er finstemt, så gjør ikke det noe. Dette er heavy-jazz hvor energi er det viktigste, og med disse to herrene får man en forestilling helt på høyde med det toppidrettsutøvere leverer.
Murray med egen kvartett
Den amerikanske saksofonisten David Murray (hovedbildet), har vi fulgt siden han utga sin oktett-plate Ming i 1980. Sist jeg hørte han på konsert var på årets Vossa Jazz, hvor han gjorde en fremragende konsert sammen med bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Men her i Tampere kom han med sin faste kvartett, bestående av han selv på tenorsaksofon og bassklarinett, pianisten Marta Sánchez, bassisten Luke Stewart (som stadig vekk dukker opp i spennende, musikalske konstellasjoner) og trommeslageren Russell Carter. Kvartetten kom, for ikke så lenge siden, ut med platen Francesca på Intakt Records, som fikk relativt god omtale her på salt peanuts*. Så jeg var spent på om konserten i Tampere ville innfri de relativt store forventningene jeg hadde til bandet.
Musikken vi fikk denne kvelden var, i store deler, den samme som på platen Francesca. Men i konsertversjon blir det adskillig mer energi og «trøkk» enn i plateversjonen. Og Murray var virkelig i storform. Han er et barn av Coltrane-tradisjonen, og låtene er i utgangspunktet komposisjoner John Coltrane kunne ha gjort. Men spillet til Murray strekker seg lenger ut i det moderne, samtidig som vi får «Coltrane-groovet», hvor vi egentlig kun savnet den harde venstrahånda til McCoy Tyner eller det heftige spillet til Don Pullen.
Men Sánchez er en utmerket pianist, som bringer mer ro i spillet enn de nevnte ville ha gjort. Hun er en god tekniker, uten å briljere hele tiden, men heller tilpasse seg stemningen i bandet, og på mange måter holde Murray i ørene. I den senere tiden har vi hørt bassisten Luke Stewart i flere forskjellige konstellasjoner. Og han leverer alltid varene på fremragende måte. Men av og til følte jeg at piano og bass, sammen med det drivende og lyttende spillet til Russell Carter ble litt for kaotisk som bakgrunn for Murrays «hvin» langt der oppe i registeret og de groovende langt der nede.
Men det ble en strålende konsert. Og det er spennende å høre hvordan amerikanske trommeslagere og bassister får musikken til å svinge på en tilbakelent måte som, nesten, ingen europeere er i stand til.
Finsk utstillingsvindu
Rett over torget for hovedscenen Pakkahuone og klubbscenen Klubi, ligger den rustikke restauranten Telakka. Og her booker festivalen, hvert år, et fyldig program med finske musikere og band.
I år startet de med den unge pianisten og keyboardisten Aurora Hentunen og hennes kvintett, besående av tenorsaksofonisten Ukko Heinonen, trompeteren Joona Kilponen, bassisten Veli-Matti Silanterä og trommeslageren Ville Luukkonen. De har også akkurat kommet med plate (som er anmeldt på salt peanuts*, men ennå ikke publisert). Og jeg kan røpe såpass at jeg ikke akkurat var overbegeistret over platen, men jeg så fram til å sjekke ut om det låt bedre på konsert.
Og å høre denne relativt unge kvintetten i dette tette lokalet, ga en helt annen opplevelse enn å høre dem på plate. Særlig syntes jeg de første komposisjonene låt friskt og fint. Dette er fem musikere den finske jazzscenen skal ta godt vare på, for her er det ungdommer med stort potensiale.
Jeg likte godt pianospillet til Hentunen, men kanskje ikke like godt når hun gikk over til el.piano. Trompeteen Joona Kilponen avleverte noen fine soloer som inneholdt mye energi, saksofonisten Ukko Heinonen spilte litt for «rolig» tenorsaksofon, men det kan ha noe med min plassering i lokalet å gjøre, og kompet gjorde en fremragende jobb. Spesielt godt likte jeg trommespillet til Ville Luukkonen, som «lekte» seg fint over trommesettet.
Musikken var relativt moderne, akustisk, nordisk jazz, men uten at de ble altfor tette på hva litt for mange andre nordiske band holder på med, med lyriske naturskildringer som sjelden gir de store musikalske opplevelsene.
Jeg avsluttet kvelden med bqandeet Kaisa’s Machine ledet av den finske bassisten Kaisa Mäenivu, med assistanse av pianisten Toomas Keski-Säntti, vibrafonisten Mikko Antila, saksofonisten Max Zenger og trommeslageren Anssi Tirkkonen.
Dette er et band jeg hørte på Tampere Jazz Happening for åtte år siden. I tre år har Mäensivu vært kunstnerisk leder for Savoy JazzFest i Helsingfors. Det nå snart 10 år gamle bandet er fortsatt Mäensivus eget hovedprosjekt, som har både en finsk og amerikanske versjon.
Mäenivu er en utmerket bassist, som leder bandet gjennom fine komposisjoner, og med utmerkede musikere, ble dette et møte med den svingende, finske, nyere og relativt unge musikken, som det fullstappede likalet med ytterst lyttende publikum satte stor pris på.
Etter denne konserten hadde jeg tenkt å få med meg nattkonserten i Klubi med trommeslageren Roni Kaspi Trio, men dette ble rett og slett for «heavy» for mitt aldrende legeme midt i natten, så jeg valgte heller å gå til sengs, og vandret gjennom snødrevet tilbake til hotellrommet for en sårt tiltrengt skjønnhetssøvn. For det kommer mye mer musikk de neste to dagene, som vi må være opplagte til.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotellrom i Tampere er betalt av Tampere Jazz Happening)
David Murray Quartet
Marta Sánchez
Luke Stewart
David Murray
Kimmo Pohjonen og Mats Gustafsson
Aurora Hentunen
Kaisa Mäensivu
