KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 10. SEPTEMBER 2023: Det er overhodet ikke unaturlig at jeg under konserten med trioen Loose Items blir sittende og tenke på den salige franske filosofen Jacques Derrida. Jeg ser for meg at han sitter bak en sky – Derrida døde i 2004 – og ser smilende ned, mens han lytter til det som skjer på scenen. Alt, mens han tenker: Dette er slik det skal gjøres. Akkurat slik.
Men Jacques Derrida er kanskje ikke like kjent for leserne av denne teksten, som de tre musikerne i dette bandet, Oscar Grönberg på klaver, Bjørn Marius Hegge på kontrabass og Hans Hulbækmo (hovedbildet) på trommer. Dette kommer vi tilbake til.
Med navnet Bjørn Marius Hegge Trio ga dette bandet ut albumet Standards for ett par år siden. Vår anmeldelse kan du lese her. Nå har de skiftet navn, og framstår med det tydeligere som et kollektiv – noe de vel i stor grad var også den gangen de framsto som Hegges trio. Norsk-svenske Oscar Grönberg er en av de mest markante lyrikere på tangentinstrumenter i Norge i dag. Trommeslager Hans Hulbækmo er …, vel, akkurat det: mest Hans Hulbækmo: En unik trommeslager med et særegent spill som har skapt farger og stemninger til mange band, over hele verden. Hegge har strengeslått seg opp til å bli en av de heftigste bassistene i ung norsk jazz.
Nå kommer Hegge til Kampenjazz, rett fra pappaperm. Noe som foranlediger at spillet leder til blemmer. Ikke musikalske blemmer, men fysiske blodblemmer. Bassister i alle land er velkjent med fenomenet, om du i en periode reduserer noe på volumet av spilling, som i en pappaperm, så fører det uavvendelig til blemmedannelser. Men i dag er å blemme eller ikke å blemme, ikke det spørsmålet vi stiller. «For ‘tis not nobler in the mind to suffer/ The slings and arrows of outrageous fortune, /Nor to take arms against a sea of troubles, /And by opposing end them! To die: to sleep:/’tis not to blemme».
Det sier seg selv at låtmaterialet er jazzstandarder. Men du har aldri hørt dem spilt slik som dette. Og det er der Jacques Derrida kommer inn. Derrida er en av de mest sentrale tenkerne rundt såkalt post-strukturalisme og er dermed en av de sentrale tenkerne som river grunnlaget vekk for modernismens fokus på ideale søyler og faste strukturer, på bakenforliggende objektive idéer. Dette også for vurderingen av kulturens og kunstuttrykkenes mening. Derridas dekonstruksjon var å snu ryggen til slike essensielle egenskaper, abstrakte, høye ideer, og snu oppmerksomheten mot hvordan ideer, tanker, fenomener opptrer i den virkelige verden. Hvordan de framstår for oss, i dag, her og nå. For å forenkle det alvorlig.
Nå er det først og fremst språket, og litteraturen som språkbruker, som er Derridas hovedanliggende. Men akkurat som at ord er ord, og ikke annet, er også musikk bare musikk og ikke annet. Det betyr ikke at ord og musikk ikke kan bety noe mer for deg og meg. Våre alles personlige møter med musikken og litteraturen vitner om at det ikke er sant. Men det betyr at kunsten ikke lenger har et objektivt, abstrakt meningsinnhold som er felles for alt og alle. Hva den betyr for meg, er ikke det samme som den betyr for deg.
Den forenklede framstillingen av hva dekonstruksjon innebærer, som fanger et aspekt av dens betydning, men ikke er representativ alle dens implikasjoner, er dette: At det innebærer at det å bryte noe ned i sine enkelte bestanddeler, for gjennom det forsøke å forstå fenomenets innhold og meningsinnhold, er en meningsløs strategi. Men det er langt dypere enn dette, for gjennom dekonstruksjonen og vurderingene av teksten eller musikken, skaper man også helt nye meninger om innholdet. Dekonstruksjonen er i seg selv en kreativ prosess for skaping av budskap og mening.
Det er akkurat dette Loose Items gjør. De tar jazzstandarder, som mange kanskje vil betegne som slitne, som overdynget med historisk mening og betydning. Slik som «Autumn Leaves», Bud Powells «Dance of the Infidels», «Oleo», Jacques Reveaux’ «Comme d’Habitude» – ukjent, sier du? Neida, det er bare at du kjenner den franske låta med Paul Ankas tekst, skrevet for Frank Sinatra, som «(I did It) My Way» – «You Must Believe in Spring» eller «Stella by Starlight». For nå bare å ta utgangspunkt i noen av de låtene vi fikk høre på denne konserten.
Hans Hulbækmo er som en fulltrent varmblodig araber i boksen, når adrenalin-nivået er på høyeste hakket. Han vil ut, strekke ut, fortere … fortere … fortere. Han drar og pusher beatet og bandet med seg. Beatet ligger som ytterst på kanten av en klippe, over en avgrunn av accelerando. Det vil ut … ut! Men jockey Hulbækmo strammer tøylene og kontrollerer dyret. Grönberg er den som – naturlig nok – legger store deler av det harmoniske grunnlaget, og som leder an i den musikalske dekonstruksjonen. Hegge er fri og freidig, med noen frekke glissandoer som sitter i sikringsboksen.
Men dette er ikke stedet for å ta en musiker-for-musiker-beskrivelse av hva de leverte av soli, av bidrag, av variasjoner. For dette var et kollektivt løft fra første til siste stund. De tar en gjennomsnittlig og velkjent jazzstandard, og plukker den fra hverandre, sitter som nysgjerrige smågutter og studerer: Hva er dette? Hva skjer hvis jeg gjør sånn …? Brokker og biter skimrer i lyset, som lyset i et kaleidoskop. Rike regnbuer av farger, av rare og fremmede mønstre, av nye bilder som skapes der og da.
Det er den frekkeste «Night and Day» på denne siden av månen. Sonny Rollins’ «Oleo» vekker kaleidoskopiske minner om fordums storhet, som et minne om et minne – som minnet om Francisco Tárregas «Recuerdos de la Alhambra» – et mesterverk som tør være velkjent for enhver som har litt kjennskap til klassisk gitarlitteratur. Kanskje gitarlitteraturens «Giant Steps»? Skimrende speilbiter, brokker av noe kjent, flyr i lufta, speiles, speilvendes, skinner, i reflekser … i farger. En uendelighet av farger.
Dette er skjønnmusikk for en post-moderne tid, for en tid som Theodore Adorno aldri ville ha forstått. Når selv det som i bunn og grunn framstår som en — riktignok ikke helt straight — blues i B♭, skaper diskusjoner i bandet om hva man spiller, er dekonstruksjonens siktemål oppnådd! Var det Ornette Colemans «Blues Connotations» – fra 1961-albumet This is Our Music – eller var det trønderrock fra Namsos? Eller kanskje noe helt annet? The meaning lies in the ears of the beholder.
En konsert til å bli glad av, en konsert til å bli glad i. En konsert som viser musikkens makt når den er i hendene på eminente musikere med sans for og glede over sterke melodier.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og dermed, i samarbeid med musikerne og klubben, forfatter av jazzklubbens programtekster. Han har ingen andre bindinger til jazzklubben.
Oscar Grönberg.
Bjørn Marius Hegge.
