Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Der hvor fjelle golde stÄr mot jazzens gny

MOLDEJAZZ, ONSDAG 15. JULI:

Det er kaldt, det er sommer, men det er ikke sĂžndag ennĂ„. Det er bare onsdag og Ă„rets Moldejazz har langt Ă„ gĂ„ – mil etter mil.

Vi fortsetter Ă„ istemme Moldesangen – skrevet av P.G.O. DĂžrum – for Ă„ blidgjĂžre vĂŠrgudene og sende de lavtrykkene som ligger og surrer ute i Nord-Atlanteren langt nordafĂžrr oss. For i dag blir det fest i Molde, hĂ„per vi.

Det Ulmer i Molde
Det starter allerede kl. 14 i Teatret VÄrt, vÄr Artist-in-Residence Mats Gustafsson har satt trioen The Thing stevne med gitarlegenden James Blood Ulmer. Er det noe vi har sett fram til, er det dette. Trioen har stadig vendt tilbake til Blood Ulmers lÄter, de er Äpenbart del av medlemmenes favorittmusikere. Men dette er aller fÞrste gang de stÄr pÄ scenen sammen. Finner de tonen?

IMG_0673-105Jeg gleder meg som en unge, selv om jeg er skeptisk til festivalens programmering. Hvordan kan trioen – som trivs bĂ€st i mörka landskap – levere noe pĂ„ en tid av dĂžgnet som for enkelte oppleves som tidlig morgen?

All frykt blir gjort til skamme. De finner ikke bare tonen, de setter foten ned og markerer at her – pĂ„ denne scenen – skjer det musikkhistorie. Fra det Ăžyeblikket Blood setter seg ned med sin halvakustiske Gibson Byrdland fra 1960-tallet – den med florentiner-kuttet nedenfor halsens Ăžverste bĂ„nd – er magien der. Og nĂ„r James Blood drar i gang med «Baby Talk» er ikke bare skapet plassert der det hĂžrer hjemme, det er ogsĂ„ spisebordet, skatollet og hele verkstedbenken. Vi fĂ„r ogsĂ„ hĂžre «Let’s talk about Jesus», selv om det eneste som er igjen i teksten er fragmentet «Blood nigger».

The Things dekonstruktive tilnĂŠrming gjĂžr at det eneste du fĂ„r er korte strofer, linjer fra og hint til lĂ„tene. Men det som holder det nede er James Bloods blues-gitar – i en tone som kan karakteriseres som Albert Ayler mĂžter Robert Johnson. Mats, Paal Nilsen-Love og Ingebrikt HĂ„ker Flaten speller med en trĂžkk og en energi. De forholder seg betydelig mye friere og dekonstruktivt til Ulmer enn de gjorde i samarbeidet med Neneh Cherry da de var her i Molde for to Ă„r siden. Et prosjekt som ble til plata The Cherry Thing – som vĂ„re lesere er velkjent med.

Midt oppi dette forlÞpet dukker det ogsÄ opp et par hint av Thelonious Monk-lÄter. Det er bare sÄ flott, atte!

Magisk meditasjon
En av mine absolutte favoritter hva gjelder improvisert piano er Kris Davis. De siste ti Ärene har hun etablert seg som en av de viktige stemmene i New York. Etter at hun mÄtte avlyse sitt besÞk her i byen for tre Är siden pÄ grunn av graviditet, er hun endelig her! En pakket sal tar henne varmt imot. Vi skjÞnner at dette blir lavmÊlt og vakkert nÄr vi skjÞnner at dette skal foregÄ helt akustisk. Her er det den mekaniske og analoge lyden direkte fra Steinway-flyglets dyp som gjelder.

Jeg opplever en forfriskende og opplÞftende time i hennes selskap. Med musikk som fÞlger i fotsporene etter solo-albumet «Massive Threads», starter det ut med et preparert piano, som i enkelte register lyder som John Cages toy piano-verker. I andre registre er det spilledÄse-aktig og i atter andre er det det perkussive som er den fÞrende krafta.

Etter denne fÞrste sekvensen fÄr vi tre separate serier av improvisasjoner hvor alle «preparasjoner» er fjernet. Davis har en frapperende teknikk og med den utnytter hun hele klaverets register. Det er pÄ alle mÄter stor lyd som velter mot oss. Elementer av kjente tema raser forbi, igjen gjÞr vi et par svinger innom Thelonious Monk, vi hÞrer bÄde «Epistrophy» og «Crepuscule with Nellie». Jammen tror jeg ikke at ogsÄ «I Mean You» fÎr forbi.

Herlig! Det var med en oppfrisket mental tilstand – som etter en lengre meditativ Ăžvelse – at jeg reiste meg, nei, jeg svevde ut av stolen og Storyville.

Great Black Music!
SĂ„ var det tid for Jack DeJohnettes prosjekt Made in Chicago. Da ECM-plata kom var vĂ„r anmeldelse noe avventende. Anmelder Jan Granlie avluttet anmeldelsen av opptaket fra Millenium Park i Chicago under jazzfestivalen i byen i 2013 med fĂžlgende karakteristikk; «… noe karrierehĂžydepunkt for disse musikerne er innspillingen ikke». Vi snakker om et stjernelag med Jack DeJohnette i fĂžrersetet.

Initiativet kom fra festivalen for Ä markere hans 70-Ärsdag, med Roscoe Mitchell, Muhal Richard Abrams og Henry Threadgill som de fÞrende stemmene, og med Larry Gray pÄ bass og cello.

Men det er ogsĂ„ naturlig Ă„ se prosjektet som en feiring av Chicago-organisasjonen AACM – Association for the Advancement of Creative Musicians – som fyller femti Ă„r i Ă„r. Alle tre «blĂ„sere» i bandet sto sentralt i AACM allerede fra begynnelsen. Muhal Richard Abrams var pĂ„ mange mĂ„ter den fĂžrende krafta i etableringa av organisasjonen. Roscoe Mitchell var med fra begynnelsen – og ble en viktig kraft i AACM-bandet Art Ensemble of Chicago. Henry Threadgill var ogsĂ„ med fra begynnelsen, han hadde vĂŠrt veiledet av Abrams, og dannet den fantastiske trioen Air med utgangspunkt i nettverket i byen. Dessverre er ikke Threadgill med pĂ„ Europa-turneen i disse dager.

Live var dette bandet en Ă„penbaring. Da 85-Ă„rige Abrams og ti Ă„r yngre Mitchell kommer ut pĂ„ scenen ser de gebrekkelige ut. Mitchell er sĂ„ tynn ta det ser ut som om du kan blĂ„se ham over ende om du puster litt hardt. Jack – som er to Ă„r yngre enn Roscoe – og Larry Gray ser ut som ungdommer i forhold. Men nĂ„r de starter opp er det ingen tvil om at de fortsatt har sine «chops» i behold.

Vi sitter som pĂ„ nĂ„ler gjennom konserten – som reint subjektivt synes Ă„ vare kun ti minutter, men som i virkelighetens verden utenfor den «warp zone» vi befinner oss i i Teatret VĂ„rt varer 80 minutter. Science fiction-fantasten Wayne Shorter ville ha elsket Ă„ oppleve denne deconnect-en av tid.

Musikken er ikke bare en refleksjon av AACMs store slagord – Great Black music! – men er trygt fundert i seint 1960-talls modale post-bop. Allikevel er dette musikk som ingen nĂžler med Ă„ omtale som moderne og avantgarde, selv om de fleste av verktĂžyene i kassa er femti Ă„r gamle. Paradoksalt nok; om noe skulle fortjene betegnelsen «gammal-jazz» i dag – er det denne musikken. Og det er ikke bare en refleksjon over medlemmenes alder. Tvert i mot, fra min side er det ment som et stort kompliment. Det er utrolig at de musikalske innovasjonene fra den gang da, fortsatt kon fornyes og utvikles.

NĂ„r sĂ„ bandet kommer tilbake for Ă„ gjĂžre et ekstranummer og drar i gang med en rett og fram blues – i F – er det et tegn pĂ„ at de ikke trenger Ä bevise noe. Selv med enkle og godt tradisjonerte virkeidler – nesten slik at de er uttĂžrka og utbrukte – skper de magi og kunst. Om ikke gutta dukker opp i den neste inkarnasjonen av Blues Brothers veit ikke jeg hva som skjer!

Med Zanu-kraft skal landet bygges

Nei, vi snakker ikke om ZANU og Robert Mugabes korrupte Zimbabwe, men om den norske bassisten Per Zanussis band Zanussi 5, uttalt med engelsk tegnbetegnelse. Som navnet tilsier er det en kvintett. Med ei saksofonrekke det lukter svidd av, Kjetil MÞster, JÞrgen Mathisen og Eirik Hegdal. Zanussi pÄ bass og Gard Nilssen pÄ trommer.

Seint pĂ„ kvelden trekker vi inn i et fullsatt Storyville. Vi kommer dit etter en dag i Molde det har smakt fest av. Vi er bortskjemte etter Jmes Blood Ulmer med The Thing, Kris Davis – og sĂ„ Jack DeJohnettes Made in Chicago-band. Men Zanussi levererer sakene for oss som sitter i salen, selv pĂ„ denne rikholdige bakgrunnen.

Vi blir presentert for lĂ„ter fra Clean Feed-albumet Live in Coimbra – sammen med noen gamliser. Og det satt som et skudd. Per Zanussis komposisjoner kjennetegnes av tette arrangement som er utviklet av kollektivet. SĂŠrlig saksofonrekka, selvfĂžlgelig, hvor vi hĂžrer at bĂ„de MĂžster og Hegdal har hatt et ord med i laget.

Tidligere har jeg karakterisert Zanussis kompositoriske metodologi som Þyhopping. Det er skrevne enheter, mellom hvilke det er improviserte ensembel-spill av fleksibel lengde. Dette aspektet er ikke lenger sÄ tonangivende som det var fÞr, men det ligger under.

Deler av musikken henter ogsÄ sin strukturelle inspirasjon fra filmmusikk. Stort er det, uansett.

Hegdal leverer en baritonsolo det smaker krutt av. Mathisen har en unik tone i sopransaksofonen som til tider gir klare assosiasjoner til fuglesang. MĂžster er … Kjetil MĂžster. Innfallsrik, medrivende. NĂ„r vi ogsĂ„ fĂ„r en bass solo-intro som har sin klare inspirasjon i Charles Mingus’ faste intro til Better get hit in yo’ soul er vi i himmelen.

Zanussi og Nilssen er fundamentet – grunnmuren – i bandet. De pumper og driver det framover.

Vakkert! StorslÄtt!

Men nÄ er vi mette. Hodet er fullt av vakker musikk og vi vender tilbake til det vi denne uka kaller hjemme, og hvor vi raskt trekker dyna over oss. DrÞmmene begynner umiddelbart. I denne himmelen spiller Ulmer med DeJohnette, Hegdal, Zanussi og Gustafsson, mens Kris Davis sitter i et hjÞrne for seg selv og lager tangentmagi. God natt! Og takk for festen!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Harald Opheim

Skriv et svar