NASJONAL JAZZSCENE, VICTORIA, OSLO 2. SEPTEMBER 2015:
Har du hørt den Lindvall-eggen noen gang? Den er hele timen lang.
Pusten holdt jeg, satt og lyttet, hørte knirken av Jans fot, så av fagre Inas lyde.
Derpå varsomt mellem tone, frem på sleiden Henrik flyttet.
Gjemt i røsen Magnus glyttet;
– slik en bass, så blank og fet,
skulle du vel aldri set!
Langsmed eggen Johans Torg, skar seg gjennom sterke borg.
Aldri red vi slik en fole!
Midt imot der de fór fram, var det som der gnistret sole.
Sorte spetter hakket i det vide svimle rom, midtveis mellem oss og bandet,
– sakket akter, som de kom.
Tonflak brast og brøt mot landet; men der var ei drønn å høre;
bare Torgets vetter sprang, som i dans;
– de sang, de svang seg i ring for syn og øre!
Lyd fra luften, lyd fra bunnen, forenedes i denne stunden.
Åttemannsbandet Torg, under ledelse av kapellmästare Johan Lindvall (bildet) holdt hoff på Victoria i går kveld. Det skjer i disse dager at de slipper sin platedebut, «kost/elak/gnäll» på Jazzland – med musikk som langt fra er noe slemt gnål. Med Christian Winther på gitar, Ina Sagstuen på vokal, Mette Rølvåg på tenorsaksofon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone, Magnus S. Nergaard på bass og Jan Martin Gismervik på trommer, vandrer de gjennom et skoglandskap fullt av rare lyder.
Dette er minimalistisk musikk så det holder. Strikken er strukket så langt det bare går an. Gjennom to sett, vandrer vi i løpet av to sett gjennom femten-tjue scener eller tema som gjør at det hele får form av en suite. Det starter med en struktur så løst komponert, at det danser på eggen mellom det sammenholdte og det fragmenterte, mellom å være en helhet og å falle fra hverandre.
Det er en slags alkymistisk forening når det som tilsynelatende ikke henger sammen og kan ramle som et korthus når som helst, allikevel står stødig som et fjell.
For det henger sammen. Det gir mening. Det appellerer til hjerte og til intellekt. Det blir en meditativ vandring gjennom dette svenske skoglandskapet av Lindvall og hans Torg. En overordnet dramaturgi anes i det hele, første settet vandrer fra skogens ytterkant – der hvor den har liten struktur. Ettersom vi skrider fram, blir strukturene tydeligere, og de vokser i styrke.
Vi hører også mer, flere detaljer og blir fascinert av Nørstebøs, Larsens og Rølvågs vindfylte bidrag. Gismervik sitter bak som et anker som holder det hele sammen, mens Lindvall er skogvokteren og guiden gjennom dette trolske landskapet. Om noe, framstår første sett som en rekonstruerende gjennomgang. Ikke fra det kaotiske til det kosmiske, men heller fra det naive til det subtile.
Med tema som ikke ender med akkordbaserte eller skalabaserte resolusjoner, gir de en svevende opplevelse som henger i etter at siste tone og lyd har tømt seg for energi. Pausen forløper derfor med en opplevelse av å være fortrollet. Er det skogsguden Pan som lurer der borte?
Andre sett begyner der første sluttet, og dekonstruerer det derfra. Men vent litt, mot slutten vender det oppover – eller er det nedover? – igjen. Om jeg skal prøve meg på en allegori, er det som å oppnå dypsynet etter å ha gjennomskuet tilværelsen.
Musikken er i mange strekk bildeskapende med filmatisk dramaturgi i sitt innhold, på tross av dens minimalistiske karakter. Fascinerende!
Men, … hva var det som brast så høyt? Gitaren av din hånd, Christian, svarte vi, da G-strengen røk med et smell. Men i motsetning til Olav Trygvasson mistet Christian Winther verken landet eller bandet da strengen røyk. Denne gangen, Einar Tambarskjelve, er ikke buen for veik. Musikken besto og Christian fullførte på femstrengs-gitar med glans.
Dette vil vi definitivt høre mer av!
Men Peer Gynt, du?
Han hører jo ikke hjemme i de dype skoge, men på det bare fjell rundt Gjende. Men han kom vel som vanlig ridende på en reinsbukk, uten kniv og slire og forsvant sporløst etter siste akt. Og der går han vel ennu; – kan du finne ham, så ta ham!
Men der lå jeg nu og plasket. – Langt om lenge, du, vi nådde Karl Johans vei på en måde; Johan svam, og jeg hang bak ham. Jeg for hjem –
Tekst og foto: Johan Hauknes
