NESODDEN JAZZFESTIVAL, NESODDTANGEN GÅRD, SØNDAG 5. JUNI 2022: Gratulerer med dagen til alle dansker! I dag markerer vi Danmarks Grundlovsdag, og feirer kongens underskriving av Danmarks første demokratiske grunnlov 5. juni 1846. Men datoen markerer også datoen da Grundloven av 1915 ble sanksjonert, der kvinner og tjenestefolk (dvs. eiendomsløse eller uten egen husstand) fikk stemmerett.
Grundloven av 5. juni 1953 ga blant annet Grønland status som fullgyldig del av Danmark, og grønlendere ble endelig danske statsborgere. Samtidig innførte også Danmark kvinnelig arverett til tronen «Ved en konges død overgår tronen til hans søn eller datter …», riktignok med påhenget om at «… således at søn går forud for datter, og i tilfælde af, at der er flere børn af samme køn, den ældre går forud for den yngre. Først i 2009 ble innskuddet fjernet.
Alt dette feirer vi denne strålende dagen, der vi sitter på ferga på vei over fjorden er lengselen etter en dag i båt på fjorden stor. Men vi feirer også at vi er på vei til andre dag under dette årets Nesodden jazzfestival.
Søndag 5. juni
Dagen starter med Terje Mosnes’ artist talk med Karin Krog, i forbindelse med lanseringen av boka «Det måtte bli jazz!». I løpet av samtalen fikk vi litt mer informasjon rundt hvordan Karin Krog fikk inspirasjonen til initiativet til å danne musikerorganisasjonen Norsk Jazzforum i 1965. Hun forteller at da hun var i Stockholm for å gjøre en konsert, ble hun på invitasjon fra Kurt Lindgren og Lasse Werner med på en av Emanons konserter på Moderna Museet.
Dette var da hun ble kjent med konsertserien som musikerorganisasjonen Emanon arrangert i museet på Skeppsholmen fra oktober 1963 og ut 1964. I 1967 blir Föreningen Sveriges Jazzmusiker dannet med utgangspunkt i Emanon og produsentkooperativet Modus. Det da fem år gamle Moderna Museets ekvivalent i Oslo var Munch-museet, som jo ble arena for Norsk Jazzforums konsertserie i 1965-66.
Karin Krog fortsetter med en konsert med prosjektet Karin Krog & The In-Between-Times. Med Staffan William-Olsson på gitar og Terje Gewelt på kontrabass. Vi blir servert en fager bukett av blomster som vi kjenner godt fra Korgs repertoar. «My Romance» av Rodgers & Hart åpner det hele, før vi blir servert to Michel Legrand-låter.
John Surmans «It could be hip» har den finurlige beskjeden i teksten, «… but would it be me?». Det er så deilig å lytte til en vokalist som – i samarbeid med lydteknikeren – er opptatt av at teksten har en tydelig diksjon og projiseres ordentlig ut i salen. Det er mange ting en kan si er Karin Krogs varemerker – en stor stilistisk bredde er ett av dem – men at tekstforedraget er eksellent, og at balansen mellom instrumenter og stemme er gjort riktig, er ikke minst ett annet av dem.
«On a Clear Day (You can see Forever)» av Lane & Lerner leder til en nedrablet kommentar på blokka, «…. oh yeah, jippi, jipp!». To etter hvert velkjente låter av Karin Krog selv, «Who knows?» og «Sweet Talker», før vi igjen får vocaleze-varianten «Don’t Getz Scared».
«Old Folks» i en duett mellom Krog og Gewelt etterfølges av Blossom Dearies «I’m Shadowing You» med Johnny Mercers tekst. William-Olsson viser hvorfor han er den perfekte gitaristen til dette prosjektet. Deretter blir vi presenter for låta «Canto Mai» – en samba av John Surman på det fiktive språket surmanesisk, før det hele avsluttes med elektronisk stemmemanipulering av «Watching Shadows». Krog gir her en flott hilsen og velfortjent oppfordring til Blow Out-festivalen, der hun gjorde denne med Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love i august 2018 til stor glede for de tilstedeværende. Slik ble det også i dag.
En omfattende omrigg måtte til før Trondheim jazzorkester med Ole Morten Vågan kunne få plass på scenen. Nå bakte sola godt på scenen, så de fjorten musikerne som skulle på scenen nå, ville få en varm mottakelse, bokstavelig talt. Og intet passet vel bedre når vi befant oss i en liten naturperle, men sittende rett innenfor en strandlinje mot en fjord som er i ferd med å dø av menneskets påvirkning av det lokale miljøet.
Når TJO og Vågan framfører musikken fra albumet «Plastic Wave» som ble sluppet for omtrent et år siden, åpner de på samme måte som på albumet med «Fanfare». Fanfare til hva kan en jo stille spørsmål om. En fanfare til menneskehetens framskritt er ikke på sin plass, når man ser hvilke konsekvenser det har. Hver minste av menneskets framskritt får store konsekvenser for naturen. En fanfare for naturens skjønnhet, og vissheten om at uansett hva vi greier å kaste mot den, vil i det lange løp naturen antakeligvis overvinne mennesket. Hver minste bevegelse betyr noe! Naturen arbeider sakte, men den arbeider ubønnhørlig for å ta vare på seg selv.
La oss ta det fra venstre mot høyre på scenen, Oscar Grönberg på stå-opp-piano, Atle Nymo på tenorsaksofon, bassklarinett m.m., Eirik Hegdal på flis etter flis etter flis, Øyvind Brække på trombone, Signe Emmeluth på altsaksofon, Thomas Johannesson på trompet, Kirsti Huke på vokal og Kjetil Møster på tenor- og baryton-saksofon. Josefin Rudsten på fiolin og Marianne Baudoin Lie på cello avslutter halvsirkelen som omslutter Håkon Mjåset Johansen på trommer, Ole Morten Vågan på musikalsk ledelse og kontrabass, Ståle Storløkken på Hammond B3, synth og andre keys, og Gard Nilsen på trommer og perk.
De solistiske bidragene er mange og aldeles utmerkede, men som alltid er det ensemblet som virkelig er vinneren her. 1+1+1+…+1 er større enn summen! Men et kvartett-strekk med Emmeluth, Grönberg, Vågan og Nilsen, der også Storløkken slutter seg til etter hvert sitter i ryggmargen. Naturen vinner til slutt!
Siste avdeling før vi avslutter det ordinære programmet på årets Nesodden jazzfestival for vår del, er Hedvig Mollestad Trio. Mollestad har gjort en nærmest uslåelig kvartett av større verker de siste årene, «21:12» i 2018 for Kongsberg jazzfestival, «Tempest Revisited» for Parken kulturhus i Ålesund samme år, «Ekhidna» for Vossa Jazz i 2019, og så «Maternity Beat», urframført i 2020 på Moldejazz. Og til sommeren får vi hennes «Kalabalikk» på Kongsberg jazzfestival.
Det er som om vi i begeistringen over all denne musikken har glemt trioen hennes litt. Men bare litt. For samtidig leverte også de et album, «Ding Dong. You’re Dead», som viste til fulle at trioen definitivt ikke var død. Uten forkleinelse for de tilstedeværende, må det vel kunne sies at det lille og sittende publikummet som var igjen, kanskje ikke var det beste for denne trioens hardtspillende musikk. Mollestad prøvde å oppildne publikum, med fakter, gester og musikk uten at den korporlige responsen fra publikum vokste nevneverdig.
Men trioen, med Mollestad, Ellen Brekken på el-bass og kontrabass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer, leverte sakene sine. Det manglet kanskje litt på intensiteten vi kan oppleve med trioen med et oppvarmet, stående publikum der gjennomsnittsalderen er noe lavere enn i dag. Helt på tampen, da Brekken og Mollestad tok med sine økser ned på plassen foran scenen, fikk de endelig en reaksjon fra deler av publikum.
For det var ikke det at Nesodden-publikummet ikke likte musikken, ikke levde seg inn i musikken. Tvert imot, tror jeg. Men den fysiske responsen fra publikum til scenen og den energioverføringen det medfører er vital for framføringen av musikken. Og det selv om Mollestad er blir nesodding!
Natten avsluttes med en forflytning opp til Flaskebekkrysset og musikkscena Flasken. Her skal vi avslutte med Baba Raku Orchestra, et ensemble som lover heftig afrobeat utover natta. Med kjente og noe mer ukjente jazznavn på postene blir det dansing fra publikum i det trange lokalet.
Dette orkestret har eksistert med noe endret sammensetning i over ti år, men det er har alltid vært papa Fema Kutis musikk som har vært inspirasjonen. Jeg tipper at ensemblets navn er en referanse til mannen selv, baba er, både på Kutis yoruba og på bantu en variant av far, papa, pappa. Raku gir meg umiddelbare assosiasjoner til Fema Kutis fulle navn: Olufela Olusegun Oludotun Ransome-Kuti, og dermed papa ra-ku. Det er mulig jeg tar feil, men det er av mindre betydning. Uansett er det heftig musikk de presentere, der musikalsk leder Erik Johannessen driver musikken og musikerne framover.
De presenterer seg selv som «et knippe av Fela Kutis ukjente sønner», noe som vel må utvides til også å omfatte Kutis ukjente døtre: Signe Emmeluth og Marthe Lea er tydelige stemmer i ensemblet i kveld. Terje Meisingset på keys synes nesten ikke, men setter sitt klare preg på musikken, der langt inne i kroken.
Kutis låter, egne låter, heftige greier. Det var nesten så jeg hørte en liten overtone inne i musikken som hvisket Brotherhood, også! Var det Meisen som sang det? Det tar bare alt for tidlig slutt!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Staffan William-Olsson og Karin Krog
Skolestue med Trondheim jazzorkester og skolemester Vågan
Håkon Mjåset Johansen og blekkene
Det koker på scenen
Thomas Johannesson nyter Øyvind Brekkes spill. Kirsti Huke og Kjetil Møster i bakgrunnen
Ivar Loe Bjørnstad er fin i farta
Ivar Loe Bjørnstad og Ellen Brekken
Hedvig Mollestad Thommassen
