Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Vi digg, digg, digger det!

BLOW OUT! FESTIVAL, CAFÉ MIR, FREDAG 17. AUGUST 2018: SĂ„ er vi endelig kommet til den fredagen under Ă„rets Blow Out!-festival vi i hele sommer har drĂžmt om — flere ganger, hver eneste natt, en kveld vi i lang tid har gledet oss til.

Vi har gledet oss til dette, akkurat slik vi gjorde det, og slik ungene vÄre fortsatt gjÞr, i de lange timene mellom frokosten tidlig om morgenen, og SÞlvguttenes Äpning av juleballet kl. 17.00, hver eneste juleaften. Til Äpningen av gavene!

NÄ vÄkner vi til liv, for nÄ er endelig tiden kommet. Endelig skal vi fÄ oppleve denne helt enestÄende trioen, denne helt enestÄende gangen. En trio som jo i seg selv representerer et historisk tidsspenn pÄ mer enn 50 Är, fra 1964 og fram til i dag, og meden bredde som ingen andre. Det er akkurat dette mÞtet vi har drÞmt om sÄ lenge. DrÞmmen om Ä Ä fÄ oppleve en del av den nye historien.

For selv etter femti Är utvikler denne historien seg fortsatt. I sin favn bÊrer historien ogsÄ drÞmmen om nye femti Ärs historie. En musikkhistorie som fortsatt kan svinge seg til nye hÞyder, til helt nye uttrykk. Det er derfor vi drÞmmer videre. En historie som vi drÞmmer om skal kunne skapes i mÞtet mellom maestra Karin Krog og de to, relativt sett, ynglingene, Paal Nilssen-Love og Ole Morten VÄgan.

Karin Krog er allerede pĂ„ plass i lokalet nĂ„r vi ankommer – i et lokale hun ikke har besĂžkt pĂ„ tjue-tretti Ă„r, og ikke har sunget i siden det var Oslo Jazzhus som rĂ„dde grunnen her, (nesten) aleine. Den gangen da lokalet fortsatt var et etablert uttrykk for det moderne jazz-Norge. Slik lokalet fortsatt er i dag. Men et endret jazz-Norge. Ville Karin Krog kunne vĂŠre like au courant her i 2018 som i 1988?

Dette er ogsÄ et lokale som skylder Karin Krog mer enn det overhodet er i stand til Ä uttrykke. For om noen virkelig har utÞvd og lÞftet opp avantgarde-jazz fra Norge pÄ et hÞyt internasjonalt nivÄ, sÄ er det Karin Krog. Helt siden hun ga ut plata «By Myself» i 1964, og siden hun, samtidig, tok de davÊrende tenÄringene under sine vinger. Ungdommene som skulle dominere norsk jazz de fÞlgende tiÄrene.

NĂ„ skulle hun vĂ„ge seg utpĂ„ – og det pĂ„ selveste Blow Out! – med de to veletablerte improvisasjonsmusikerne Ole Morten VĂ„gan pĂ„ bass og Paal Nilssen-Love pĂ„ trommer. Etablerte, men av en helt annen musikalsk generasjon, og en annen musikalsk plattform, enn det Krog representerte. Hvordan skulle dette mĂžtet gĂ„?

Vi kan si det med en gang: Dette ble ikke bare kveldens hĂžydepunkt, denne konserten ligger helt klart an til Ă„ vĂŠre ett av de absolutte hĂžydepunktene vi noensinne har opplevd i dette slitne lokalet pĂ„ Oslos beste Ăžstkant! For i lĂžpet av dette settet blir vi servert en musisering og en lekfullhet – for Ă„ ty til en svedisme – som vi svĂŠrt sjelden fĂ„r anledning til Ă„ se, og ikke minst, til Ă„ hĂžre.

For vÄre yngre og ikke-norske lesere kan det kanskje vÊre verdt Ä rekapitulere noe om Krogs forhold til den norske avantgarden, og formidle noe om hvilken sentral rolle den nÄ 81-Ärige musikeren og vokalkunstneren hadde for Ä legge grunnlaget for det vi i dag kaller norsk jazz og improvisert musikk.

Sine qua non er et uttrykk enhver latin-kyndig vil gjenkjenne. Uttrykkets direkte betydning; «uten hvilket, intet», understreker at det er noen forhold som er helt nÞdvendige faktorer for Ä skape det som kommer etter. Akkurat slik er det med Karin Krog. Uten Karin Krog ville ikke norsk moderne jazz ha eksistert!

Allerede i 1965 sto Karin Krog sentralt i etableringen av det som ble gitt navnet Norsk Jazzforum, en musikerorganisasjon som var den norske varianten av «Jazz Composers’ Guild», det amerikanske resultatet av den sĂ„kalte Oktober-revolusjonen i New York i 1964. Det dreide seg den gangen, i New York, sĂ„vel om i Oslo, om musikernes selvfĂžlgelige kamp for Ă„ ta kontroll over egne produksjonsmidler og over sin egen musikalske utvikling.

I Oslo-varianten var det sÊrlig tre faktorer som ble viktige for den videre utviklingen. Den fÞrste viktige brikke var etableringen av en konsertserie med moderne improvisert musikk pÄ Munch-museet i perioden 1966-68. Dette var en serie som noen Är seinere ogsÄ ledet til en serie av avantgarde-konserter pÄ Henie-Onstad-kunstsenter i 1969-1970.

Den andre faktoren var etableringen av et samarbeid med den amerikanske musikeren, komponisten og teoretikeren George Russell. Basert pĂ„ hans ideer — slik han hadde utviklet dem i sin bok «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization» — ble det under hans ledelse gjennomfĂžrt kurs for unge musikere i disse ideene. Gjennom det ble grunnlaget lagt for det norske uttrykket av moderne modaljazz, slik det kom til uttrykk gjennom en serie med banebrytende plater pĂ„ 1970-tallet.

Til sist la Norsk Jazzforum – som altsĂ„ overhodet ikke mĂ„ blandes sammen med dagens generelle jazzorganisasjon Norsk jazzforum – et grunnlag som fĂžrte til et nĂŠrt samarbeid mellom denne foreningen og foreningen Ny Musikk. Gjennom dette samarbeidet ble jazz og improvisert musikk i disse Ă„rene knyttet tett sammen med den samtidige norske samtidsmusikken, til begges berikelse.

Og som en viktig aktÞr i de fÞrste Ärene av dette arbeidet, sto Karin Krog. Hun var nasjonalt og internasjonalt dÞrÄpner for den nye og unge generasjonen av norske jazzmusikere, noe som er ettertrykkelig dokumentert bl.a. i hennes plater fra denne tida, som «Jazz Moments» og «Joy».

Hennes bidrag til det som ble plata «Popofoni» — et samtidsmusikalsk tilsvar til 1969’s store norske kulturdebatt – mĂ„ ogsĂ„ nevnes. At hun heller ikke var ukjent med samarbeidet med jazz og R&B-miljĂžet rundt Club 7, hĂžrer vi pĂ„ hennes 7-tommere med Public Enemies.

Og etter samarbeidet med den amerikanske avantgarde-komponisten og orkesterlederen Don Ellis tok hun med seg inntrykk og verktÞy som beriket bÄde den norske og den europeiske samtidige scenen for improvisert musikk. Resten er historie, som det heter.

Men pÄ dette tidspunktet, da vi setter oss ned i de slitne flysetene i Café Mir denne kvelden, har vi alt dette i bakhodet. Men viktigere enn det, vi har Karin Krogs Blow Out!-trios eneste planlagte konsert noensinne foran oss i tid. Denne konserten ligger ennÄ i vÄr opplevde framtid.

For aller fÞrst lytter vi oss gjennom en «Jazzprat» med Terry Nilssen-Love og hans sÞnn, Paal Nilssen-Love, som stjal seg til Ä brÄke pÄ fars og andre besÞkende musikeres trommesett. Samtalen ble eksellent moderert av Audun Vinger.

Det var kanskje ikke den mest banebrytende innsikten eller de store nyhetene som kom fram, men interessant Ă„ fĂ„ hĂžre om de spennende dagene – og Ă„rene — i Molde og Stavanger – for Ă„ etablere en levedyktig scene for moderne improvisert musikk.

Og nÄr far Terry uttrykker at han fortsatt kjenner igjen en av cymbalene pÄ sÞnnen Paals trommesett som stÄr oppstilt bak ham, oppleves det pÄ mange mÄter som om ringen sluttes. Men den slutter ikke, for den tas til et nytt nivÄ, og dermed danner den i stedet begynnelsen pÄ en spiral, en spiral som fortsatt utvikler seg til nye hÞyder og dybder. Skal jeg sette fingeren pÄ én ting, mÄ jeg si at jeg opplevde det som litt problematisk at verken Eivind One Pedersen og Frode Gjerstad ble nevnt i forhold til framveksten av Stavanger-scenen pÄ 1980-tallet.

Men sĂ„ altsĂ„, nĂ„ er tiden inne — for rosinen i pĂžlsa, toppen av kransekaka, cherry on the pie, icing on the cake. (Hvorfor er det forresten alltid snakk om mat i disse uttrykkene?) Her pĂ„ CafĂ© Mir har vi ingen mat tilgjengelig, men drikke har vi. Men i de neste femti minuttene er det ikke mange glass som blir lĂžftet, og fĂ„ drĂ„per som blir drukket. Til det er alles oppmerksomhet alt for konsentrert rettet mot det vidunderlige som utspiller seg foran oss.

Trioen starter med ei lĂ„t av John Surman og Karin Krog, «Chin-chin», som svever over vannene, og fortsetter ut i rommet, «never light, never bright, 
 scary!». Krog og VĂ„gan danser tett sammen langsetter linjene i musikken, mens Nilssen-Love er impresjonistisk fritt i sitt medfĂžlgende trommespill.

Etter denne begynnelsen, fĂ„r vi en strĂ„lende versjon av Charles Mingus’ «Goodbye Pork Pie Hat», som han skrev som en hommage til Lester Young etter at «Prez» dĂžde i 1959. Med Rahsaan Roland Kirks tekst «  can we really dig it!», alt mens Karin Krog «is playing what she’s feeling!».

Men det gjĂžr jammen meg VĂ„gan og Nilssen-Love ogsĂ„, « feeling and dancing » med Krog. Men det er overhodet ikke en trommis og en bassist som legger seg under og innordner seg en legende, vi hĂžrer her. Begge to stĂ„r fram som sterke stemmer i dette samspillet, og gir Krog flust med utfordringer Ă„ svare pĂ„. Og selvfĂžlgelig gjĂžr hun det. Karin Krog, «she is happening right now!». Akkurat som «Prez» gjorde det, ifĂžlge Roland Kirk, da han skrev teksten! «Can you dig it?» Yes, we can!

En fri improvisasjon som vi kan kalle «Popcorn», etter Krogs uttale av dette ordet innlednings- og avslutningsvis, blir for meg en refleksjon tilbake til det allerede nevnte «Popofoni»-prosjektet fra 1969 og 1970. Her skulle samtidige samtidskomponister, bl.a. Arne Nordheim, lage moderne pop-musikk, musikk som ogsÄ var musikalsk interessant. Og det greidde de den gangen.

Men Krogs utsagn skaper jo selvfĂžlgelig ogsĂ„ en umiddelbar assosiasjon til trioen JĂžkleba, som pĂ„ den selvtitulerte plata «JĂžkleba!» lanserte en glitrende versjon av den kitschy synth-pop lĂ„ta «Popcorn» — som ogsĂ„ var fra 1969 — under tittelen «Poppkorn». I dette forsĂžket skapte jo ogsĂ„ Per JĂžrgensen, Audun Kleive og Jon Balke interessant musikk! Og la det vĂŠre sagt, det gjorde ogsĂ„ trioen «KrogLoVĂ„g»!

Det var allikevel «Mirror Song» og «Just in Time» som ble de desiderte hÞydepunktene for meg  denne kvelden. FÞr de sÄ avsluttet med Krog og Johs Berg sin tekst til Carla Bleys klassiske 1964-tribute til den engelsk-amerikanske filmregissÞren Ida Lupino. De to forfattet som kjent teksten pÄ vei ned fra Vardestua overfor Molde by, en tidlig morgen etter en nattlang jam under Ärets Moldejazz.

Dette ble lÄta som alle besÞkende til Moldejazz gjenkjenner som «Break of Day in Molde», og som gjÞr at det for mange av oss fortsatt er nÊrmest umulig Ä hÞre «Ida Lupino» uten Ä tenke pÄ utsikten fra Reknesparken mot Romsdalsalpene en tidlig morgen ved soloppgang i juli/august.

Etter disse femti minuttene tenker vi at nĂ„ holder det. NĂ„ er Ăžrene og hjernens hĂžresenter – dette auditive cortex – fulle. Men neida, etter litt hvile var vi klar igjen.

Kvartetten Scatter — med en annen vokallegende pĂ„ plass, Phil Minton, med Pat Thomas pĂ„ elektronikk, og tangenter, gitaristen Dave Tucker, som for oss var helt ukjent, samt Roger Turner pĂ„ trommer – satte oss i god stemning med et helimprovisert sett. Selv om det aldri egentlig greidde Ă„ henrykke oss helt til andre sfĂŠrer.

Etter dette var det klart for et spennende mÞte. De eldre mestere, Philipp Wachsmann pÄ  fiolin og bratsj, samt Paul Lytton pÄ trommer skulle mÞte ynglingen Kalle Moberg pÄ trekkspill, eller akkordeon. Vi har hÞrt unge Moberg noen ganger med Paal Nilssen-Loves Large Unit, der han har vÊrt et overraskende friskt innhopp og har bidratt til Ä utvikle ensemble-sounden til dette store bandet.

Men hvordan ville han greie seg i mĂžtet med to sĂ„ store navn fra den europeiske impro-historien? Men det slo meg at jeg ante Guds hand – eller kanskje rettere Nilsssen-Loves — bak det hele. Dette kunne lett fortolkes som Nilssen-Loves bidrag til Ă„ utvikle det talentet som helt Ă„penbart Kalle Moberg besitter.

Og selv om han ble kastet ut pÄ dypt vann, viste Moberg at han er fullt svÞmmedyktig. For i kveld ble en ny stjerne fÞdt. OgsÄ pÄ «flenge», da! PÄ dette instrumentet som er objektet for sÄ mange latterliggjÞrende jazzvitser, som er forbundet med sÄ mye anti-jazz. Men som i de siste Ärene har fÄtt en slags avantgarde-revival, bÄde i samtidsmusikk og i improvisert musikk.

For det viser seg raskt at Moberg ikke er redd for Ä ta alle de roller som trengs, han lytter og svarer, fÞlger, men tar ogsÄ grep og kaster inn ideer, han tar fÞringen nÄr han synes det er verdt Ä gjÞre det. Wachsmann og Lytton er jo sÄ til de grader erfarne i dette gamet at de svarer pÄ, spiller med, og former ynglingens bidrag.

Men det er etter hvert ingen tvil, de to er svÊrt imponert over hva Kalle Moberg kommer med. Og han imponerer ogsÄ publikum. NÄr han pÄ et tidspunkt drar til med noe som jeg opplever som noen folkemusikalsk inspirerte linjer, er selv blaserte jeg imponert over den bortimot halve timen jeg fÄr hÞre.

For dette var ikke ditt gjennomsnittlige impro-sett, som vi, blaserte som vi er, anerkjenner, men ikke lar oss rive med av. Dette var friskt, nytt, spennende og medrivende. Og ikke minst takket vÊre en ung trekkspiller som nÄ kommer som et stjerneskudd pÄ den norske impro-himmelen.

Men han kommer ikke for Ă„ skinne klart en kort stund og sĂ„ dĂž raskt ut som sĂ„ mange stjerneskudd fĂžr ham. Denne stjerna kan skinne lenge, denne stjerna blir en fiksstjerne. Tenk deg fele og trekkspill sammen – bare sammenstillingen av ordene gjĂžr at du hĂžrer musikktradisjoner som befinner seg sĂ„ langt fra samtidsmusikk som det vel er mulig Ă„ komme. Men som allikevel er sĂ„ vakkert og spennende, og samtidig Ă„pner helt nye veier inn i den improviserte samtidsmusikken. Hvem hadde for bare noen fĂ„ Ă„r siden trodd at jeg skulle sitte pĂ„ Blow Out! og digge «flenge»?!?

Siste sett i kveld er den svensk-norske Trespass Trio – Martin KĂŒchen pĂ„ bariton-, alt- og sopraninosaksofon, Per Zanussi pĂ„ bass og Raymond Strid pĂ„ trommer — forsterket med Susana Santos Silva pĂ„ trompet.

Trioen ga i fjor ut plata «The Spirit of Pitesti» pÄ clean feed*, ei plate  som selvfÞlgelig allerede er anmeldt pÄ salt penuts*. Vi blir servert fire lÄter fra plata som viser til fulle hvilket strÄlende ensemble dette er.

Men fÞlgende skal sies, Susana Santos Silva spiller som om hun er et fullt integrert medlem av trioen! Hun og hennes tre medmusikanter viser at denne trioen er minst like bra som kvartett. Mine notater har sÄ mange stjerner spredt utover, med karakteristikker som dels gÄr i klassisk musikalsk retning, spanske Joaquin Rodrigo-retninger, Coltranske «A Love Supreme»-retninger at det ikke kan gjengis. Det er et samspill som rÞrer ved bÄde kropp og sjel. Et samspill i et totalt samvirke, i en tett dans av sterke fÞlelser over vidunderlige lydlandskap.

Det kan knapt bli bedre, selv om vi akkurat i kveld har fĂ„tt en solid dose — eller rettere doser — av kvalitetsmusikk som det er svĂŠrt sjeldent vi kan hĂžre, uansett hvor i verden man mĂ„tte befinne deg!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kjetil Valstadsve

Skriv et svar