KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 10. SEPTEMBER 2019: Så var vi endelig i gang med høstsesongen på Klub Primi på H15 i Kødbyen i København. Egentlig startet sesongen forrige tirsdag, men da var salt-peanuts*, på grunn av andre presserende oppgaver, opptatt på annet hold.
Men denne tirsdagen var vi tilbake. Og det var godt å være på plass i det gamle lagerlokalet, hvor den kreative, genrefrie og improviserte musikken holder hus hver uke (nesten) hele året.
I går var det svenskene sområdet grunnen på murgulvet i klubben. Og det var, i stor grad, musikk fra Sambandsstatene tilført moderne improvisasjon i form av dronelignende og frittgående musikk som dominerte.
Men først ut var en duo som holder til i København. Den danske altsaksofonisten Sonja LaBianca, som mange kjenner fra kollektivet rundt bandet Selvhenter møtte den polske, Københavnbosatte, bassisten Tomo Jacobsen i en tett elektro-akustisk avdeling som hele veien bar preg av tett kommunikasjon og fint samspill. Jacobsen er en svært dyktig bassist, som med sin dype tone i bassen og utsøkte teknikk, legger akkurat det rette grunnlaget for fine solistbidrag, nesten fra hvilken som helst musiker som møter han til «sverdslag». I går var kjemien mellom LaBianca og Jacobsen nesten sømløs gjennom hele det timelange settet. LaBianca er en dyktig saksofonist, som utforsker bruken av elektronikk sammen med saksofonen, som tidvis kunne låte som et accordeon, andre ganger som veien til undergangen, mens det i andre sekvenser låt nesten usigelig vakkert. Jeg vet ikke av så mange andre altsaksofonister som spiller slik som LaBianca. Ikke på den måten at hun har en særpreget lyd i hornet, men mye mer hvordan hun bruker hornet sammen med elektronikken. Det er som slagordet til Klub Primi: «kreativt, improvisert og genrefritt».
Etter en kort pause var det klart for den svenske vokalisten Qarin Wikström (hovedbildet) og hennes Q Pieces. Hun kom ut med sin plate «Up Up Up» for en stund siden, og dette var første gang jeg fikk mulighet til å høre denne kvartetten live. I Q Pieces har hun med sin «bedre halvdel», keyboardisten Simon Toldam, trommeslageren Peter Brun og den svenske gitaristen Samuel Häggkvist. Og, så vidt jeg forsto, var det sekvenser fra albumet vi fikk høre denne kvelden.
Wikström er en kreativ vokalist som også trakterer elektronikken på en fremragende måte. Riktignok kom ikke vokalen altfor godt fram i gårsdagens sett, men det var mer enn godt nok til å gi oss en musikalsk reise som både var original og vakker. Når jeg hører vokalister som dette, i en slik sammenheng, går tankene fort tilbake til 90-tallet og musikere som var innom det belgiske musikkollektive Les Disques du Crépuscule, og musikere som britiske Tracey Thorn og norske Bel Canto, men også til en vokalist som Mathilde Santing og de mer «svevende» og droneaktige musikerne som var relativt populære i Mellom-Europa på den tiden.
Men Q Pieces går lenger enn de vi husker fra 90-tallet. Her kombineres det droneaktige med lettere «pop»-fraser og utpreget, amerikansk twang. Og en gitarist som Ry Cooder, i sine mest «twngske» situasjoner, dukket stadig opp på grunn av Hällkvist gitarspill. Det mer droneaktige ble i første rekke servert av de andre musikerne, særlig fra Toldams synth og moog, pluss Bruns bruk av bass-synth. Og på toppen lå Wikströms elektronikk og stemme som ledet tankene inn på et slags soundtrack for en eller annen «scary-movie» som gjerne kunne vært tatt opp i samme landskap som den fine «Paris, Texas»-filmen med musikk av Ry Cooder og med et tørt, nærmest ørken-lignende landskap i litt overredigerte farger. En fin time som tok oss langt vekk fra en relativt fuktig kveld i København.
Så ble kvelden avrundet med Samuel Hällkvist og hans Hällkvist Decorum. Det var verdenspremiere for denne kvartetten denne kvelden, og sammen med Hällkvist på gitar møtte vi Stephan Sieben på gitar, norske Anne Marte Eggen på bass og nordmannen, og københavnbosatt i en en rekke år, Knut Finsrud på trommer.
Og om det var mye twang i Q Pieces, fikk vi virkelig dosen med denne kvartetten. Med to gitarister, som begge var langt inne i den amerikanske, litt countryaktige musikken, ble dette en time på hesteryggen gjennom et støvet landskap. Bassisten Anne Marte Eggen kjenner jeg ikke fra før, men hun holder til i Malmø, og har medvirket på en rekke musikalske prosjekter på andre siden av broen, mens Finsrud er en drivende dyktig trommeslager man hører altfor sjelden i København. Han har spilt med Qarin Wikström tidligere, og mange vil kanskje huske han i samspill med den norske trompeteren Gunnar Halle, blant annet i bandet Triåveræinne med Thomas Finsrud i tillegg på piano. Stephan Sieben er dansk gitarist som er tilsluttet ILK-kollektivet, og som man har kunnet høre med band som Kostcirkelen, Mäktiga Vingar og Klubbhus (sammen med Wikström, Toldam og Finsrud).
Men dette var altså deres verdenspremiere, og selv om musikken de fremførte lå et godt stykke unna det man er vant til å høre på Klub Primi, ble de svært godt mottatt av publikum. Det var rocka musikk med twang og mye jazz, en kombinasjon som var fascinerende å lytte til, for her møtte vi fire musikere som fungerte fint som et kollektiv, og særlig var samspillet mellom de to gitaristene tett og fint.
Så da var sesongen åpnet for Klub Primi, i alle for vårt vedkommende, og vi kan love mange rapporter fra denne fine klubben i ukene framover. Ikke minst den 1. oktober, da de byr på triomøte mellom Timothée Qoust, Barry Guy og Lotte Anker, The Electrics og Sound of Motion Ensemble. Men det er ingen grunn til ikke å oppsøke klubben allerede neste tirsdag for å høre Niman (Hans Kjorstad – fiolin, Andreas Røysum – gitar, klarinett og Egil Kalman – bass, synth), Følfod og SlimO. Be there!
Tekst og foto: Jan Granlie
Tomo/Sonja
Sonja LaBianca
Tomo Jacobsen
Q Pieces
Simon Toldam
Samuel Hällkvist
Anne Marte Eggen
Knut Finsrud
