KONGSBERG JAZZFESTIVAL, onsdag 1. juli 2015: Med denne lett omskrevne første linjen i Kongbergsangen, skrevet av Ragnvald Støren i 1924, erklærer jeg den 51. jazzfestivalen på Kongsberg for åpnet.
salt peanuts* er på plass i år som i fjor. Med dette feirer også salt peanuts* ett år som tidsskrift på web. Vi gratulerer oss selv og takker alle våre lesere for sterk og uttalt interesse så langt.
Festivalen ble i år offisielt åpnet av Jan Erik Vold som på karakteristisk vis gjennomførte med rike assosiasjoner i alle retninger. Som del av åpningstalen leste han blant annet Jon Hendrick’s tekst «New York, N.Y.», kjent fra George Russell’s plate av samme navn fra 1957. Her er hovedbudskapet samlet i diktets avslutning: «Listen!».
Som en refleksjon over dette avsluttet han med sitt eget korte jazzdikt:
Svarttrosten// Fuglenes Lester Young.
Da publikum ikke reagerte, sa han, – jeg leser det en gang til – Svarttrosten, fuglenes Lester Young – og med det var vi i gang igjen på et solbadet Kongsberg.
Æres må også årets paradeorkester som etter veiledning og musikalsk tilrettelegging av bandet Gumbo – Kåre Nymark, Kenneth Ekornes, David Gald og Even Kruse Skatrud blåste fletta av publikum. Vi fikk også tre flotte og modne soli av unge Kongsbergmusikere (bildet).
For flere år siden snakket jeg med Kåre Nymark om betydningen for hans egen utvikling av workshopene med Brazz Brothers i hans ungdom og hans ønske om å gi tilbake og bidra med noe tilsvarende til de neste generasjoner. Å se Nymark lede korpset – og stjernene i de unge musikernes øyne var ren nytelse.
Den store musikerprisen ble i år delt ut på festivalens første dag, i stedet for som tidligere på den siste dagen. Vi var nok mange som hadde trodd at dette var en tilpasning til en musikers reiseprogram, og at årets vinner ville være en som spilte i går eller i dag, men måtte videre. Dette formet også våre tips om årets vinner.
Disse tipsene ble gjort til skamme, da det viste seg at flyttingen var markedsføringsessig betinget. Ved å legge utdelingen til onsdag, søkte man å få mer omtale av prisen og festivalen, mens den pågikk.
Årets DNB-pris ble utdelt av banksjef Tom Akerholt og Egil Erlandsen (bildet). Etter at Knut Borge etter mange år har trukket seg fra juryen, falt det i DNBs Egil Erlandsens lodd å foredra begrunnelsen. Det er klart at dette – etter mange år med Borges underfundigheter og dramatiske utlegninger av juryens arbeid – er som å hoppe etter både Wirkola, Engan og Ruud-brødrene. Det var derfor godt at man hadde valgt å gå rett på en saklig biografisk presentasjon, snarere enn et forsøk på å gjenskape historisk magi.
Det ble raskt klart at årets mottaker var den 28 år gamle bassisten, vokalisten og låtskriver Ellen Andrea Wang (bildet), kanskje mest kjent fra hennes eget band Pixel. Hun har ellers spilt med Marilyn Mazur, Manu Katché, Jon Balke o.a. Seint i fjor kom hennes første album under eget navn, «Diving».
salt peanuts* gratulerer Ellen Andrea Wang – og vi ser fram til hva hun kommer opp med til konserten neste år.
Neste stopp var åpningskonserten i den gamle, nye kinoen. Nykinoen (åpnet i 1968) som til neste år er historie og erstattet av den nye, nye kinoen i det sterkt kritiserte prestisjebygget Krona på Vestsida.
Årets åpningskonsert var med kvartetten Come Shine med gjester Knut Reiersrud, Jan Erik Vold, Knut Aalefjær og Eirik Tovsrud Knutsen. På mange måter en gjentakelse av konserten i 2014 under festivalen i Oslo, men også helt nytt. Ikke minst fordi materialet nå satt til fulle, tett og intenst.
Med Knut Reiersrud har bandet en ny integrert stemme som driver og pusher, understøtter og overfører musikkens ide og karakter. Det hele innenfor rammen av de vidunderlig sjangerblandende arrangementer av Erlend Skomsvoll. Her er samtidsmusikk og blues, R&B og countryrock, det romantisk polerte og det rufsete, pønkete.
Live Maria Roggens vokal er en vital del av lydbildet, som løper rundt, over og under Skomsvolls arrangementer. Og som samtidig er en veiviser mot hvor i jazzstandard-landskapet vi er. For det er jazzstandarder som er pillaren det hele hviler på. Men Skomsvolls arrangementer peker noen ganger i alle mulige andre retninger enn til den låta som er utgangspunktet.
Han omskaper disse traverne til små musikalske perler, hvor vi finner helt andre ting under steinene enn det vi har forbundet med låter som «I’ll be seeing you» eller «Can’t help lovin’ dat man» bygget over et blues-arrangement.
Det hele starter med en vidunderlig, stillfaren versjon av Otis Reddings «Sittin’ on the Dock of the Bay», før bandet drar i gang med «Caravan» i såvidt jeg kunne høre varierende i sju, elleve- og trettentakt. Strålende. Her fikk vi for første gang i dag også høre hvilken fantastisk pianist Skomsvoll er. Jeg har sjelden hørt ham så fri i dette bandet som i går.
Bandet – med Roggen, Sondre Meisfjord og Håkon Mjåset Johansen – og Aalefjær på melodisk perkusjon dro av gårde for egen maskin og Skomsvoll kunne bare flyte med. Vi fikk en forrykende versjon av «In a Sentimental Mood», som ble innledet av et basstema som var som hentet fra klassikeren «Room to Move». Nå viste også Mjåset Johansen igjen hvilken fantastisk trommis han er.
Jan Erik Vold leste her sitt dikt «Enkel språklære»: – Returnere//bety: å sende//tilbake…. //Å sende// Nathan ut av Norge//heter ikke å// returnere.// Det heter å deportere.
Jan Erik Volds enkle språklære skrev han for å få den rødgrønne regjeringa til å forstå hvor skammelig det er å gå mot FNs barnekonvensjon, inspirert av regjeringas deportasjon av norskfødte Nathan Eshete.
Førr eit band! Førr ein musikk! Takk! Vi vil ha dette som et liveopptak på plate til jul!
Vi hadde med spenning sett fram til konserten med Poing og DeLillos. Etter tre kvarter gikk vi skuffet avsted. Det ble lite Poing og mye DeLillos. Men jeg skjønte også at jeg var i et klart mindretall. Menigheten fikk sitt og var strålende fornøyd.
Derfra dro vi ned til Christians Kjeller for å sjekke ut Sverre Indris Joners prosjekt Electrocutango. Joner er kjent bl.a. fra Hovedøen Social Club. I Electrocutango spiller de argentinsk tango blandet med brasiliansk klubbmusikk. Morsomt ja, men det ble for stillestående.
I stedet gikk vi hjem og la oss i påvente av en hektisk dag torsdag.
Tekst og foto: Johan Hauknes
