TAMPERE JAZZ HAPPENING, LØRDAG 2. NOVEMBER, DAG 3: Denne weekenden er det, visstnok, stor ishockey-feiring i Tampere. Dette ser vi heldigvis ikke så mye yil på konsert- og klubbbstedene, men inne i byen er det telt og salgsboder som huser litt for mange av de testosteron-befengte massene. Vi merker det mest i frokostsalen på hotellet om morgenen, men det kan vi leve med.
Ellington på trio
For ganske nøyaktig to år siden, kom den britiske pianisten Pat Thomas (hovedbildet) med platen Plays The Duke på det Newcastle-baserte plateselskapet New Jazz and Improvised Music. En soloutgivelse som skilte seg ut det året, hvor Thomas tolket Duke Ellingtons komposisjoner på sin måte. Her på salt peanuts* konkluderte jeg med at «jeg er overbevist om at Ellington ville likt disse versjonene, om han hadde vært med oss i dag. Vi får nye tolkninger av Ellington, som får oss til å tenke på storheten i disse komposisjonene, og kreativiteten både hos Ellington og Thomas. En deilig utgivelse!»
På den første konserten denne lørdagen skulle vi få oppleve Thomas sine tolkninger av Ellington på konsert i Pakkahuone. Men vi skulle ikke oppleve han solo, men sammen med bassisten Per Zanussi og trommeslageren Ståle Liavik Solberg.
Thomas er en musiker vi i første rekke forbinder med den eksperimentelle improscenen i Europa. Ifølge hans egne opptellinger har han, bare det siste året, vært med på hele åtte plater: to på kvartett, to på trio og fire solo. Det siste inkluderer det akustiske solopianoverket The Solar Model of Ibn Al-Shatir og det elektroniske soloalbumet This is Trick Step, som har fått strålende omtale blant annet her på salt peanuts*.
Hans Daydream-ensemble, spilte i går sin andre konsert noensinne – nesten tre år etter den første konserten de gjorde på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo.
Duke Ellington kjennetegnes ikke først og fremt for mindre ensembler. Han var mest kjent for sitt storband og sine storbandkomposisjoner og samarbeidet med Billy Strayhorn. Men den 17. september 1962 spilte han inn trioalbumet Money Jungle sammen med bassisten Charles Mingus og trommeslageren Max Roach, en plate alle som innehar en viss platesamling med jazz har stående. Og det er denne trioen det blir enklest å sammenligne Daydream-trioen med.
Pat Thomas er en glitrende pianist, som med jazzens største hender får pianoet til å synge, både i de gamle Elliington-komposisjonene, via Thelonious Monks måte å traktere pianoet på, og til hans egne og mer eksperimenterende spill. Musikken blir aldri kopier av Ellington, men komposisjonene, eller skissene, blir i stedet utgangspunkt for Thomas sine improvisasjoner og deilige «lek» med de mer eller mindre kjente temaene. Hans spill er fritt, samtidig som han hele tiden har de skrevne komposisjonene inne, og med Daydream-trioen ble hans improvisasjonskunst utvidet på en smakfull måte, særlig av Per Zanussi sitt utmerkede bass-spill.
Zanussi er en ytterst fleksibel bassist, som i mange år har vært en av de ledende bassistene i Norge og Europa, alltid med smakfull og fin tilnærming i spillet. Og i samspill med Thomas syntes jeg det fungerte perfekt. Litt mer skeptisk ble jeg til trommespillet til Liavik Solberg. I de senere årene har han reist rundt med sitt transportable «mini-trommesett», som fungerer fint i de «friere» sammenhenger, men i denne settingen syntes jeg det ble for «spinkelt», særlig når man sammenligner med den opprinnelige «Money Jungle-trioen» med Max Roach bak trommene. Liavik Solberg spiller lekent, løst og fint, men av og til, som i går, finner han, på mange måter, ikke sin rette plass sammen med Thomas og Zanussi.
Men som helhet ble dette en strålende konsert, og en konsert som gjorde at undertegnede egentlig ikke trengte mer musikk denne dagen.
Finsk erstatning for svenske Tonbruket
På grunn av sykdom måtte svenske Tonbruket avlyse sin reise til Tampere. Men Finland har en rekke band og musikere som kaster seg rundt på kort varsel og kommer til jazzfestivalen. Derfor ble det plass til bandet Superposition!, som består av trommeslager Olavi Louhivuori, saksofonistene Linda Fredriksson og Adele Sauros, og bassisten Mikael Saastamoinen. De utga sitt andre album II på We Jazz Records i juli. Bandet vakte stor interesse både i Finland og internasjonalt allerede med deres første album I (We Jazz Records, 2020), som også vant en Emma-pris for Årets beste jazzalbum.
I Eyal Hareuvenis anmeldelse på salt peanuts* av deres andre album, konkluderer han med følgende: «The emphatic and introspective, intimate conversational dynamics of Fredriksson and Sauros are at the center of this acoustic quartet. The atmosphere is lyrical and a bit melancholic, but the rhythm section of Louhivuori and Saastamoinen colors the simple, melodic themeד with unpredictable rhythmic patterns and keeps a stimulating yet subdued tension. The organic, democratic development of Superposition pieces is multiplied beyond each piece, and II is structured as a slow-cooking narrative that explores more playful and energetic aspects in its interplay. This approach connects Suprposition to the free jazz lineage of the likes of Don Cherry, Ornette Coleman and many more, but allows it to suggest an untimely, openly emotional, beautiful sound of its own».
Superposition! er noe av det nærmeste den finske jazzen kommer et ungt stjerneband. Med Louhivuoris drivende og fine trommespill, sammen med Saastamoinens pågående og lekre bass-spill, legges et fint grunnlag for at de to saksofonistene kan legge seg på topp med sitt tette samspill som er utviklet over tid. En god erstatning for det svenske bandet, og i Tampere vet de å sette stor pris på denne kvartetten.
Compare to What?
I 1969 kom pianisten Les McCann og saksofonisten Eddie Harris ut med konsertalbumet Swiss Movement. Denne platen ble en solid hit for mange av oss unge, som på den tiden begynte å interessere oss for jazz. Og låten «Compare to What» ble en formidabel festlåt som ble spilt på mange vor- og nachspiel i studiedagene mange år etterpå.
Det var denne låten jeg tenkte på da saksofonisten Donald Harrison startet konserten med sin kvartett i Pakkahuone denne kvelden. Han kom sammen med pianisten Dan Kaufman, bassisten Nori Naraoka og trommeslageren Joe Dyson, for å holde «foredrag» om sin versjon av jazzhistorien.
Harrison er født i 1960, og var ikke gamle karen da Jay McShann og Eddie Harris spilte inn Swiss Movement, men det var den souljazzen denne utgivelsen åpnet opp for, som har blitt Harrisons musikk. Han er litt i samme generasjonen som Wynton Marsalis, og han har turnert og samarbeidet en hel del med trompeteren Terence Blanchard. Han og Harrison ble regnet som «Young Lions», i måten de spilte på og kledde seg. De ville være med på å redde jazzen, rett og slett.
Om Harrison reddet jazzen på konserten i går kveld er jeg ikke sikker på. Men det er klart at denne «sugende» og soulaktige jazzen passer perfekt på en lørdagskveld, også i Finland. Men jeg må innrømme at jeg mistet den helt store interessen etter en stund, dessverre. Men det var «røddig» og fint spilt, men ikke utfordrende på noen måte.
Dans på lokkalet!
De som kjenner denne skribenten vet, at dansing ikke er hans favoritt. Men jeg liker at andre kan hygge seg med å «tråkke trinn». Derfor ble også det nattlige møtet med bandet Nubiyan Twist med vokalisten Jessica Aziza Jaye i front en fin avslutning på dagen/kvelden/natten. Dette er et drivende band med føttene godt plassert i klubbkulturen med utmerket soul med ska og jazz i settingen, som fikk det unge publikummet ut på dansegulvet. Men salt peanuts* utsendte forholdt seg helt i ro.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og hotellrom i Tampere er betalt av Tampere Jazz Happening)
Pat Thomas Daydream – The Music of Duke Ellington
Per Zanussi i Daydream – The Music of Duke Ellington
Ståle Liavik Solberg i Daydream – The Music of Duke Ellington
Superposition!
Linda Fredriksson i Superposition!
Adele Sauros i Superposition!
Mikael Saastamoinen i Superposition!
Olavi Louhivuori i Superpostition!
Donald Harrison Quartet
Nubiyan Twist
