En lang og deilig lørdag

VOSSA JAZZ, ANDRE DAGEN, LØRDAG 13. APRIL 2019: Noen ganger er livet godt, dere! Det er noe med å våkne opp med utsikt over Vangsvatnet med liene rundt badet i sterk morgensol, med vissheten om at dette blir en perfekt dag! En dag som står perfekt til første verset i Lars Eskelands hyllest til denne norske fjellbygda,

«Der blømar hegg, der grønkar bjørk og vier, /og gran og furu vigslar alt med fred. /Og gjennom lidi lette grøver går /med song og sull, helst um haust og vår, /i lange stryk med byks og kåte foss: /Du vene Voss, du vene Voss!»

Denne lørdagen før palmesøndag i 2019 skulle bli en av de mer minneverdige dagene i jazzfestivalens 45-årige historie. (JH)

Musikk utenfor tid og rom
Nylig har danske Signe Emmeluth sluppet sin første plate — «Is Okay Okay Is Certified» — med sitt nye Spacemusic Ensemble. Plata blir anmeldt på salt peanuts* i nær framtid. Nå var det tid for å høre musikken i sin helhet framført live.

Fra venstre mot høyre, Guosté Tamulynaité på klaver, i front Signe Emmeluth på sin alt-saksofon, Rohey Taalah på vokal, med Magnus Bevik Løvseth på tuba og Karl Bjorå på gitar. Ytterst til venstre Andreas Winther på trommer.

En svevende innledning som snart setter seg i kraftigere mønstre skaper en hypnotisk og mesmeriserende stemning. Rohey’s diksjon er klar og tydelig – hver enkelt lyd utformes med den aller største omhu og framtrykk. «How can I see it, too?».

«I love you – therefore I am» kan bringe tankene hen til en eksistensialistisk orientering. Og på mange måter er det korrekt. Det er en direkte og tydeliggjort presentasjon av hvert eneste lydelement, enten det nå er en diftong som vokaliseres, en liten frase på klaveret, eller et anslag på noen av gitarens strenger. Eller Emmeluths saksofon. For mer enn en musikalsk programmering av en tekstuell basis er dette en presentasjon der lyder, toner og andre soniske elementer står i sentrum.

Tamulynaité og Bevik Løvseth har erstattet Anja Lauvdal og Heida Mobeck som er med på plata. Men det helt uten at det reduserer musikkens sterke inntrykk. Et samtidsmusikalsk stykke musikk som utforsker direkte og nesten konkrete lydlandskap, med spennende studier av tid og rom.

For den nærmest «tørre» presentasjonen av både akustisk og elektronisk generert lyd gir en nærhet og en fysikalitet til det musiske uttrykket som er overveldende, men samtidig behagelig og beroligende. De kantede linjer og store sprang i lydlige linjer og nivå gjør det til en reise ikke bare i rom og tid, men også en reise inn i musikkens mest grunnleggende vesen.

Vi må spesielt nevne det helt nye bekjentskapet i bandet, litauiske Guosté Tamulynaité. For tiden bosatt i Oslo, har hun nylig avsluttet en mastergrad i utøving. I løpet av dette studiet skiftet hun totalt innretning på sin musikalske utvikling, fra å se seg selv som en klassisk pianist i en streng litauisk utøvertradisjon til å bli en improviserende, utforskende musiker.

Og for en musiker hun er! En frapperende teknikk, kombinert med en dyp musikalitet og omfattende musisk forståelse i det hun bedriver, med stor evne til å formidle det. Dette kombinert med en åpenbar og sterkt uttrykt glede over utøvelsen, interaksjonen med sine medmusikanter og med oss i publikum. En uimotståelig kombinasjon!

Men mest av alt er det slående hvordan bandet har en tydelig signatur-«sound», et lyduttrykk som er åpen og strukturert, tydelig og lett og følge. Dette er en av de mange konsertene og musikalske verkene som til fulle demonstrerer noe jeg har hevdet i mange år. På 1970-tallet drømte vi om den dagen den improviserte musikken ikke bare var likestilt – fullt og helt – med den samtidige kunstmusikken, men der de på mange måter skulle være to sider av samme sak. I dag – på 2010-tallet – er vi der! For de som er like gamle i dag som det vi var på 1970-tallet er dette skillet totalt irrelevant, helt ikke-eksisterende.

Det skal bli spennende å høre dette ensemblet og dets verk «Is Okay Okay Is Certified» i seinere framføringer, når form og uttrykk har satt seg enda mer enn i dag, i dette verkets tidlige faser. (JH)

Årets Vossa Jazz-pris
gikk til bassisten Anders Bitustøyl. salt peanuts* gratulerer!

Sjølvaste Tingingsverket
Ekhidna er tittelen årets tingingsverkkomponist Hedvig Mollestad (hovedbildet) har gitt til verket – det 38. i rekken. Ekhidna referer til det greske mytologiske vesenet, som med en kvinnelig overkropp og en slanges underkropp, blant annet var mor til Kerberos, den trehodede, ville hunden som voktet inngangen til dødsriket Hades. Hun hevdes også å ha vært mor til uhyret Skylla, som sammen med Kharybdis vokter over et trangt sund med sterke malstrømmer. Odyssevs seilte gjennom dette sundet på sin lange reise hjem fra Troya etter at byen er ødelagt.

Jeg opplever ikke at tittelen er et innlegg i #metoo eller tilsvarende dagsaktuelle samtaler. Selv sier Mollestad at «…Ekhidnas sammensatte skikkelse berører også tosidigheten ved å være menneske, da som nå. Hvordan vi forholder oss til opphavet vårt og hvor splittet vi er ved å leve på en måte som driver alt liv i døden, også vår egen slekt».

Men «først og fremst er verket et stykke musikk uten ord. Det er de musikalske strukturene, leken og sammenhengen mellom disse som er Ekhidna. Det handler ikke om noe mer enn det». Så da tar vi det derfra.

Vi starter på høyre side, med Marte Eberson på tangenter og synth, Susanna Santos Silva på trompet, Ole Mofjell på perkusjon, Torstein Lofthus på trommer og Jon Balke på ytterligere tangentinstrumenter. Disse danner en halvsirkel og i og rundt sentrum for denne, danser komponisten og hennes blonde Gibson 335.

Da vi intervjuet henne for flere år siden, sa Mollestad at «jeg er opptatt av hvordan … musikk er stemningsskapende, og hvordan musikk kan snu hvordan man opplever ting. Selv på det daglige planet. Det å sette seg inn i en bil og kjøre av gårde for eksempel. Hvordan opplevelsen av det kan endres avhengig av hva man hører på». Hun fortsatte med at hun kunne tenke seg, «å skrive musikk for større besetninger. Det er noe jeg ikke har gjort siden jeg gikk på høyskolen. Det håper jeg jeg kan gjøre mer av en eller annen gang».

Nå – i 2019 – er hun der. Og det er et på mange måter stort verk vi blir presentert for. Fra første anslag slår hun oss ut med trøkk, energi og «spunk». Bandet hennes er satt sammen for å understreke hennes kraftfulle, rocka musikk.

Vi lar oss rive med, og særlig imponere av solobidrag fra bl.a. Santos Silva og Eberson. Ikke for det, kraftverket Lofthus (det høres jo ut som het helt aksjeselskap, Lofthus Kraft AS?) dunker og går, pusher og strekker, så det er en sann fryd å høre. Jon Balke er … vel, akkurat, Jon Balke! Du veit ikke nødvendigvis hva han kommer med, men når han kommer med det, er det overraskende. Men det er dessuten så umiskjennelig Balke og så oppleves det etterpå som så udiskutabelt riktig.

I noen sekvenser kommer det øyeblikk der flashbackene til musikk fra 1970 blir overveldende. Tenk Keith Jarrett på elektriske tangenter til venstre og Chick Corea på tilsvarende til høyre. Det er en ballkasting og interaksjon som er formidabel. Vi snakker jo selvfølgelig her om Miles Davis’ post-«Bitches Brew»-band.

Dessverre sliter vi litt med Ole Mofjells bidrag. Det er ikke fordi hans bidrag ikke er på plass og musikalsk utvidende. Det skyldes rett og slett at der vi satt, var han alvorlig under-micet, der han var plassert rett ved siden av lokomotivet Lofthus. Hans bidrag druknet rett og slett ofte i det deilige rabalderet rundt ham. Og det var svært synd, for i noen sekvenser kom hans bidrag fram i kakofonien, og viste i sin detaljrikdom og sitt responderende uttrykk definitivt at han tilførte ekstra dimensjoner til musikkens underliv.

Et lite tips til framtidige sceneoppsett med verket ville kanskje også å være å ha en større avstand mellom Santos Silva og Mofjell. Fordi de begge to sto for et noe sartere lyduttrykk enn de øvrige i løpet av den drøye timen verket varte, ført deres plassering rett ved siden av hverandre flere ganger til opplevelsen av et hull i lydbildet.

Men gjennomgående er det selvfølgelig Mollestad selv som tar kaka. Hennes spill og hennes ledeeregenskaper, sammen med de kompositoriske strukturene hennes i musikken er en stor opplevelse. Jeg gleder meg til å høre verket igjen – forhåpentligvis om ikke alt for lenge! (JH)

Folkemusikk med samtidsbeat
Lørdagens store øyeblikk under Vossa Jazz opplevde vi i Gamlekinoen, da organist Ståle Storløkken lekte seg gjennom et folkemusikalsk strekk som var en deilig kombinasjon av bedehus og flyreise mot andre kulturer enn den norske. Og i det øyeblikket accordeonist og bandleder Frode Haltli overtar, og vi plutselig befant oss i Argentina, og bandeonisten Dino Saluzzi dukker opp i bakhodet, beviste Frode Haltli Avant Folk hvilke fantastiske, musikalske opplevelser de slenger utover scenekanten. Saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm kom inn med en kraftfull solo som tok oss til klezmerland og balkan i en solo, og trommeslageren Øyunn (eller Siv Øyunn Kjenstad, som er hennes fulle navn) kommer inn med lekent komp under accordeon og saksofon.

De to felespillerne, Erlend Apneseth og Hans P. Kjorstad tar oss inn i den norske folkemusikken og Haltli smiler på ytre venstre fløy på scenen. Gitaristen Oddrun Lilja Jonsdottir leverer en strålende gitarsolo, som både er logisk, lyrisk og kreativ, og når Stein Urheim spiller noe som kan virke som sitar (han var skjult bak trompteren Hildegunn Øiseth, så jeg så ikke hvilke strengeinstrument han benyttet), og vi er plutselig på vei til India.

Og slik varierte man musikken gjennom denne drøye timen konserten varte. Samtidsmusikalske elementer er hele tiden viktige i musikken, samtidig som Haltlis røtter fra grenseområdet mot Sverige i de dype skoger som dikteren Rolf Jacobsen sa at man kunne gå gjennom og ende opp i Sibir, er like bærende elementer.

Og det er disse reisene som gjør musikken til Avant Folk så spesiell, ved siden av at den relativt store besetningen er fylt opp med ytterst dyktige musikere. Bassisten Fredrik Luhr Dietrichson er en slags bærebjelke i kompet, og sammen med Øyunn og Haltli fører de oss gjennom en deilig og spennende reise ingen flyselskper kan matche, samtidig med at dette er så miljøvennlig det er mulig å få en reise ut i verden. En riktig höydare! (JG)

Vart og vakkert på Danmark
Plata Returnings kom ut på ECM for vel eit år sidan. Her hadde den danske gitaristen Jacob Bro med seg trompeteren Palle Mikkelborg, bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Jon Christensen. På konserten i festsalen på Vossevangen hadde Jorge Rossy erstatta Christensen. Det blei akkurat den meditativt høgtidsstunda ein hadde venta. Mikkelborg serverte temaa på vanleg glasklart vis og Bro skapte eit klangleg og harmonisk univers i konstant endring. Dette er minimalisme på sitt mest subtile og fascinerande.

Under denne elektronisk bearbeidde overbygnaden la Morgan og Rossy eit heilakustisk pulserande fundament. Ein kunne kanskje tru at eit så sart og neddempa uttrykk hadde stått seg på andre formidlingsrammer enn gamle festsalen på Vossevangen kl. 21.00 ein laurdagskveld, men nei, eit talrikt publikum sat som tende ljos. (LM)

Lassen fra spor 1
Jazzfestivalar er gjerne arena for dei sterke musikalske kontrastane. Litt seinare på kvelden var det duka for bandet Lassen oppe i Café Stationen. Kvartetten er leia av saksofonisten Harald Lassen, og med på laget har han fått den belgiske pianisten Bram De Looze. Stian Andersen spelar bass og Tore Flatjord trakterer trommene.

Lassen, både band og saksofonist, dyrkar det eklektiske. Musikken er ein mosaikk der mange idear og innfall finn sin meir eller mindre naturlege plass i heilskapen. Bandet heng godt saman og spelar med stort overskot, men det var først og fremst De Looze som tilførte musikken den naudsynte raude tråden. Herleg pianospel! (LM)

Finsk Gourmet
Den finske sekstetten Gourmet, har i mange år vært en stor favoritt når man snakker om noe såpass originalt som finsk tango og dansemusikk møterklezmer, americana, Duke Ellington og Tom Waits. Dette er musikk bare finner er i stand til å gjøre, uten at det blir et rent underholdningsorkester som passer best langt inne i de tusen sjöars land, hvor man har en glovarm sauna i nærheten og hvor vodkaen etter den sosiale settingen.

Bandet ledes på en sjarmerende måte av saksofonisten Mikko Innanen, en av finlands mest spennende blåsere, og gitaristen Esa Onttonen. Med flere morsomme introduksjoner av låtene sjarmerer de festivalpublikummet i senk, og sammen med trombonisten Ilmari Pohjola, en av flere sterke etterkommere etter legendariske Pekka Pohjola, accordeonisten Veli Kujala, tubaisten Petri Keskitalo og den utmerkede trommeslageren Mika Kallio, en av de mest brukte trommeslagerne i Finland, gir de oss en oppvisning i finsk, kvlitativ galskap, som nesten savner sidestykke.

Den timen jeg hørte på andet var en sjarmøretappe i finsk galskap og utsøkte, musikalske prestasjoner. Spesielt gledet vi oss over Innanens spill på sopranino- og altsaksofon, som godt kunne vært gjort av John Tchicai eller andre fra loftjazzmiljøet i New York på 60-tallet, og accordeonspillet til Kujala. Men hele tiden var det et helstøpt band vi fikk høre. De har holdt det gående i mer enn 20 år, så samspillet er det ingenting i veien med. Og denfinske humoren, som gikk gjennom både musikken og introduksjonene var deilige. (JG)

Villmannen fra Islands Brygge
Den danske trommeslageren, konsertarrangøren og jazzidealisten, Kresten Osgood, har etter hvert opparbeidet seg et ry på Vossa Jazz gjennom flere års heiringer i Vangens mørke konsertlokaler. I år skulle han ha hatt med seg sin kvintett, men på grunn av problemer med en finger, måtte pianisten Jeppe Zeeberg bli hjemme i København, noe som var synd, fordi jeg virkelig hadde ønsket at festivalpublikumet skulle fått oppleve denne fantastiske pianisten, som vi skrev om etter hans solokonsert på H15 i København på tirsdag.

Men de andre var absolutt på plass – den norske københavner Erik Kimestad på trompet, en nyklipt Mathias Petri på bass og en av verdens lengste tenorsaksofonister, Mads Egetoft. Og på mange måter ble den stunden jeg satte av til å høre bandet, Egetofts kveld. Han har utviklet seg til å bli en av de mest spennende og råe saksofonister innenfor den danske jazzen, når man snakker om moderne jazz i arven etter 60-tallets amerikanske helter. Og når de gjorde Johnny Dyanis strålende låt, «Magwasa» fra kanskje Dyanis beste plate, «Witchdoctor’s Son», var i alle fall denne anmelderen fornøyd. Denne låten er svært pianobasert, så her satte Osgood seg ved el.pianoet og Kimestad bak trommene, noe som utvilsomt hadde fungert bedre med Zeeberg på plass ved pianoet og Osgood bak trommene, men Osgood fikser mer enn godt nok rollen som pianist, så får vi heller sende Kimestad på noen trommetimer i heimen til Osgood på Islands brygge i den danske hovedstaden.

I løpet av konserten fikk vi bandets helt egne versjoner av «standardlåter» som ikke er de mest spilte, hentet fram fra Osgoods rikholdige platesamling fra noen av de beste jazzmusikerne fra 60- og 70-tallet, og gjerne fra settlistene til de litt ukjente stjernene. Men gjennomgående var det Egetoft som stjal showet. Han spill dro de andre med seg inn i en avslappet, uhøytidelig og løs variant av bandet som folk så ut til å like. Bare så synd at de var plassert nede i Pentagon, som ikke er et godt lokale for denne type jazzmusikk. Men sjekk ut deres plate fra noen måneder tilbake, «Kresten Osgood Quintet Plays Jazz», og du får oppleve bandet fulltallig med alt hva det innebærer. (JG)

Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie

Marte Eberson fra Tingingsverket