Hedvig Mollestad sier følgende om forberedelsene til framføringen:
«Å få lage Tingingsverk til Vossa Jazz er ein stor tillitserklæring, og ein fantastisk kjensle. Oppgåva har utløyst ein fandenivaldsk blanding av glede og gru i meg, som igjen har ført til eit ras av musikalske idear. Eg tek med meg desse kjenslene inn i musikken, som eg håper skal bli feit, groovy, rar, ultrafin, sprø og ikkje minst vere ei medrivande og engasjerande oppleving for publikum. Om det går an å kombinere presisjon og fokus med smil og lause og lave skuldrer, så går eg for det!
Eg vil lage musikk med ein breiare palett enn vanleg, og har difor valt eit svært utstrakt triouttrykk: ingen bassgitar, men med ein utvida tromme- og perkusjonssituasjon, doble keys og ein blås. For meg opnar dette for å gå opp nye vegar. Tanken om besetninga kom samtidig med ideen til musikken, og musikarane er ei god blanding av folk eg har jobba med tidlegare, som Marte [Eberson], Jon [Balke] og Torstein [Lofthus], og nokon eg aldri har spelt med før, som Susana [Santos Silva] og Ole [Mofjell]. Tanken på å skulle gjere dette verket saman med dei er ein gigantisk dose inspirasjon i seg sjølv».
I anledning Mollestads tingingsverk til Vossa Jazz 2019, gjenpubliserer vi her et intervju Johan Hauknes gjorde med Hedvig Mollestad i august 2013. Artikkelen sto på trykk i Jazznytt nr. 03, 2013, side 14-21. Intervjuet gjengis her uten endringer.
I 2019 er det dessuten ti år og seks album siden Hedvig Mollestad Trio ble skapt, med Ellen Brekken og Ivar Loe Bjørnstad. Vi gratulerer!
Min gitar gråter ikke
Roy Orbison gjorde det, B.B. King har gjort det, T-Bone Walker og Larry Carlton har satt sitt stempel. Eric Clapton hadde lenge fingrene på en. Knut Værnes har spilt på en. Alle har skapt musikk med en Gibson ES-335 og dens avkommere 345 og 355. Navnene på gitarister som har brukt Gibson ES-335 i toneangivende perioder, er like mange som historiene om gitaren. Da Gibson lanserte den i 1958, mens Sputnik ennå svevet over hodene på oss, begynte en gitar-historie som fortsatt ikke er avsluttet. En gitar-historie som den norske gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen fra Ålesund nå er en del av. Det er mange av oss som de siste tre årene har sett og hørt henne skape skjønn musikk på en scene, med sin blonde, natur-fargede 335.
Gitar er livet
I filmen «Stranger than fiction» om skatterevisoren Harold Crick opplever han sjokket ved å oppdage at han er hovedpersonen i en roman skrevet av forfatteren Karen Eiffel. Etter hvert blir han overbevist om at Eiffel vil drepe ham til slutt. – Om du visste at du hadde kort tid igjen, hva ville du gjøre? spør han sin venn Dave. – Jeg ville dra på Space Camp, er Daves svar.
Harolds drøm er ikke å bli astronaut, i stedet vil han lære seg å spille gitar. På jakten etter sin etter sin kjærlighet, nærmer han seg en større gitarbutikk i New York. Harold passerer utstillingsvinduet hvor den ene Gibson Les Paul etter den andre står utstilt. I det han kommer inn i butikken og ser nærmere på dem, forteller Eiffels stemme at gitarene snakker til Harold, – Your aunt plays better! sier rekken med Les Paul. Han ser på en rekke med Gibson Flying V’s og Firebirds, uten at Eiffel reagerer. Før han går over til noen akustiske Gibson L-5-gitarer. Disse snakker også til ham. Om han velger en av disse er hans budskap til omverdenen – I have no idea what I’m playing! Til sist faller Harold for en sliten lyseblå Fender Stratocaster, en Strat.
Men stille og ubemerket i bakgrunnen av alt dette, rett innenfor døren i et gulvstativ, står en «sunburst» Gibson ES-335. Den sier ingenting og synes nesten ikke. Den bare markerer sin plass i det store gitarbildet. Den har ikke et like kjent for merkenavn som en Les Paul eller en Strat, men er minst like viktig for den moderne gitarlyden som har vokst fram de siste seksti årene.
Men gitaren alene betyr allikevel svært lite. Det er den som bruker gitaren til å utforme sine lydideal, sin stemme, sitt uttrykk, som betyr alt. At gitarens muligheter og lydbilder er overens med den stemmen brukeren hører i det indre øret. At gitaren har muligheter som stemmer med musikerens ønsker og det han eller hun vil oppnå med den. Og at gitaristen evner å lokke dette ut av gitaren.
I de beste tilfellene skaper det en sound, en syntese mellom gitar og gitarist, som blir historisk. En syntese som er en trollmann verdig. Som Terje Rypdal og hans Stratocaster. Jimi Hendrix og hans høyrehendte Strat, uten andre endringer enn å bli strenget om til venstrehåndsspill. B.B. King og hans Gibson «Lucille». Charlie Christian og hans Gibson ES-150.
Møt ei trollheks på Gibson ES-335, Hedvig Mollestad Thomassen.
Hedvig entrer scenen
Vi var mange som den gangen i 2009 da Hedvig fikk Talentprisen i Molde i 2009, allerede kjente til henne og visste at her hadde vi, ikke bare med et lovende talent å gjøre, men med en allerede fullbefaren gitarist. En gitarist som ikke bare var fleksibel nok til å kunne tilpasse seg alle mulige studio- og live-situasjoner, men som også var tydelig nok til å kunne ha sin egen stemme, sitt eget uttrykk.
Vi oppdaget henne første gang da hun ga sitt bidrag til Jarle Bernhofts suksess. Vi skjønte tidlig at her var det en musiker som var bestemt for større sammenhenger. Prisvinnerkonserten under Molde-festivalen ikke bare åpnet, men eksploderte, øynene og ørene til tilhørerne.
Etter å ha fullført sine studier ved Musikkhøgskolen i Oslo i 2010, var hun en etablert musiker, hos «those in the know». Vi var mange som visste, uansett om vi var skap-gitarister eller ikke, at vi bare kunne legge oss flate. Mange av oss var derfor fornøyd da Rune Grammofon saignet Hedvig. Vi skal innrømme at det var litt overraskende, Hedvig Mollestads musikk var langt unna vårt bilde av Rune-musikk, fra den minimalistiske tonen vi er vant til med «rune». Men med ettertanke er jo Rune Grammofon «dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers», som det heter. Og Hedvig faller definitivt i den kategorien.
Alle de som leser dette, kjenner svaret på gåten: Hva skiller en jazz-gitarist og en rock-gitarist? Det åpenbare svaret er at en jazz-gitarist spiller tusen grep foran et publikum av tre personer, mens en rock-gitarist spiller tre grep foran et publikum av tusen publikummere. Hedvig Mollestad Thomassen greier begge deler. Hun spiller tusener av grep foran et publikum på tusen publikummere. Mange av dem sitter med øynene sterkt fokusert på hendes venstre hånd og dens dans over strenger og bånd.
Seeing Hedvig
La meg gjenfortelle noen av mine aller siste konsertmøter med Hedvig Mollestad. Vi er på Nattjazz tidligere i år. En av konsertene i Sardinen på USF denne lørdagskvelden er samarbeidet mellom Jon Balkes rytmiske prosjekt Batagraf, Torstein Hyl (Runar Gudnason) fra SideBrok og Hedvig Mollestad. Uforglemmelig. Dette vil vi ha mer av!
Da vi snakket sammen nevnte jeg denne konserten, som ett av de få frilans-sammenhengene jeg har sett henne i løpet av det siste året.
– Det med Jon [Balke] var veldig gøy. Det er spennende å jobbe med Jon. En ting var musikken, det rytmiske, som er fantastisk gøy å spille på. Det er så åpent, og stemmer veldig med ting som jeg har lyst til å gjøre, det å spille på det komp-et der. Samtidig lager Jon og gjengen et svært hyggelig sosialt rom, noe jeg tror fører med seg bedre musikalsk kommunikasjon.
Neste stopp er Kongsberg, i utelokalet Christians Kjeller. Hedvig Mollestad Trio spiller opp. Diverse grupperinger av lokale og noen ikke så lokale gitarkamerater observeres. Som årets ene t-skjorte-variant for festivalen sier: «Men, … er’e jazz?» Og jeg svarer: – Who cares! Det rocker, det er medrivende. Det er spennende musikk. Det er gøy!
Molde 2013: Teatret vårt er neste scene for møtet mellom meg og Mollestads trio. Nesten på hjemmebane for Hedvig. Et stort sammensatt publikum er med fra første til siste tone. I alle aldre, fra de grå til de små. Jeg tenker i mitt stille sinn hvor fantastisk det er å se en heftig og moderne musikk som treffer på tvers av generasjoner, 68-generasjonen, dens barn og dens barnebarn. Heftig head banging og forsiktig fingertromming på høyre bukselomme side ved side. Hver viser sitt uttrykk for medlevelse, uten at det er viktig hvilken form det får. Det som er avgjørende er at den er der. Jeg føler litt av den responsen fra publikum trioen på scenen må oppleve, og har en anelse om hvilket kick det må gi bandet.
Reading Hedvig
Men først: Hedvig er vokst opp i Ålesund, med far Lars Martin Thomassen, mor Ruth Mollestad og lillesøster Kjersti. Far påførte Hedvig livsvarig skade med sin enorme platesamling med et markert tyngdepunkt i jazz-verdenen. En far som var med å starte opp Jazzsirkelen i Ålesund for snart ti år siden. Sammen med en musikkinteressert mor som slapp sin datter til på sin gitar. Da Hedvig skulle stå konfirmant, valgte hun bort bunaden, hun ville ha elgitar i stedet. Det fikk hun – og takk for det, sier vi, vel femten år seinere.
Hennes far har selv et navn på trompet og flygelhorn, med røtter tilbake til de første skivene med Bodega Band i Trondheim. I trio med sin unge datter fikk hun lære seg jazz-standarder. Selv om far Thomassen har spilt med flere av de som i dag er senior-lærerne på jazzlinja, var det ikke å bli student i Trondheim Hedvig var eslet til. På videregående skole gikk hun sammen med vokalisten Hilde Kjersem og fulgte i hennes fotspor til Musikkhøgskolen i Oslo. Etter hvert spilte de også sammen, som på Kjersems «Let’s let go». Men før det:
– Jeg begynte på jazz-linja på Sund folkehøgskole. Så gikk jeg på Universitetet i Oslo, før jeg begynte på Musikkhøgskolen..
Men det virker som en av de viktigste påvirkningene kom med hennes lærer på Musikkhøgskolen, Jon Eberson. Det var først på Musikkhøgskolen at hun begynte å tenke at hun kunne satse på et liv som utøvende musiker. Det skyldtes Jon Eberson,
– Han bevisstgjorde meg som musiker, sa hun på et Rock City-arrangement i Namsos.
Men som den dyktige gitaristen hun er, er hun ingen Eberson-klone. Like lite som at hun er en Rypdal-kopi eller en Jimmy Page-avlegger. Hun er alt dette, og ingen av delene. Vi har sett henne som del av Trondheim Jazzorkester, og som nevnt med Hilde Kjersem og Jarle Bernhoft. Hun har bidratt på plata «A Life Less Necessary» som The Cumshots fikk Spellemann for i 2009, og til avleggeren El Doom & The Born Electric sin utgivelse på Rune Grammofon i 2012.
– Jeg spilte plutselig med masse kjempebra folk, og det var dritgøy. Samtidig kjente jeg lysten til å gjøre noe som var min egen greie!
Så i 2009 fikk hun altså Talentprisen i Molde. Og med det muligheten til å etablere det som raskt ble ikke bare en publikumsfavoritt, men som også løsnet opp go’foten til kritikere, både innenfor og utenfor landets grenser. Året etter var Hedvig Mollestad Trio klar, med medstudentene Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på kontrabass og el-bass. De tre hadde møtt hverandre på Musikkhøgskolen og det ble raskt klart at de tenkte likt.
Det var ikke en trio med en frontfigur og bakgrunn. Her var det tre likeverdige og samstemte uttrykk som fungerte sammen. Hedvig sa i et intervju med ungdomsmagasinet Spirit tidligere i år at,
– Vi er likeverdige partnere. Det er i alles interesse at det vi gjør blir best mulig, og det er sjelden vi er veldig uenige om hvordan vi skal lage låtene. Det er viktig å jobbe med folk man kan krangle med, og være ærlige mot. Det handler om respekt. Da kan man også jobbe lenge sammen, og det har vi tenkt å gjøre.
Tøff var musikken, og tøffere skulle det bli. Den som tror at hard-rock ikke går sammen med en akustisk bass har ikke vært på konsert med denne trioen. Eller for den saks skyld med Ingebrikt Håker Flaten. Hedvig Mollestad har da også pekt på Paal Nilssen-Love som en inspirasjon.
– Det er uinteressant om det er jazz eller rock. Det handler om hva som er energimusikk. Paal Nilssen-Loves musikk slutter ikke å være magisk, vill og fantastisk.
Debuten med trio-plata «Shoot!» pekte seg umiddelbart ut da den ble utgitt av Rune Grammofon i 2011. Plata kom, i tråd med tittelen, med et smell. Her var det en gitarist og en trio som hadde noe å levere, og som hadde et band rundt seg som understreket at dette var noe mer enn en solomusiker med en tilfeldig bakgrunn. Mange «gamlinger» opplevde en deja-vu flash tilbake til det gjennombruddet Jimi Hendrix’ Experience-trioen leverte i 1967. De husker plata «Are You Experienced?», med Noel Redding på bass og Mitch Mitchell på trommer.
Det skal godt gjøres å skape furore i et nasjonalt musikkmarked som renner over av dyktige energiband. Som Bushmans Revenge, Elephant 9, Shining, osv. osv. Men plata var noe annet. Noe nytt og friskt, i et marked hvor vi egentlig aldri forstår hvor bortskjemte på talent og kunst vi er her oppe i steinrøysa.
I vår kom den nye plata «All of Them Whitches» og Hedvig Mollestad Thomassen viste at hun ville gi oss så mye mer. Trioens nye skive skapte assosiasjoner til 1970-talls Deep Purple, noen ville også si Black Sabbath, til gruppen Santana, til Led Zeppelin, så vel som til elementer av Terje Rypdals toneverden. Her kom det en ung musiker som ikke bare greide å gjenskape den toneverden vi gamlinger trodde var vår egen, men som også greier å utvikle den, og ikke minst, å utvide den. Langt ut over det den var, utover det vi trodde den kunne være.
Til tidligere nevnte Spirit sa Hedvig Mollestad om albumets tittel,
– Det er en sterk symbolikk i det å være heks, det være seg om det er jenter eller gutter som er det. Det har en konkret betydning. Så selv om det ikke er konseptuelt, er det en helhetlig tematikk her. Låtene «Achilles» og «Sing, Godess» er inspirert av Iliaden og liknende historier om hvordan helter levde og gikk til grunne, og den inspirasjon de likevel gir oss i dag. Det gjelder jo også «Shawshank», som har fått navn etter filmen «Shawshank Redemption».
Som Tor Hammerø sa det for TV2, Hedvig Mollestad Trio er «et jazzband for rockere – og samtidig et rockeband for jazzfolk. Tøft – beintøft er det!»
Meeting Hedvig
Som landets ledende jazz-tidsskrift, må selvfølgelig Hedvig Mollestad Thomassen presenteres på hovedplass i Jazznytt. Etter hvert får vi gjort en avtale og møtes i Bibliotekbaren på Bristol, midt i Oslo sentrum, for en samtale om musikk, om det å skape og kommunisere med musikk. Etter hektisk turne-virksomhet og etter noen hviledager sitter Hedvig Mollestad overfor meg i en behagelig stille Bibliotekbaren.
Det er en reflektert, og som vi skal se svært velformulert, musiker Jazznytts skribent sitter overfor. Med en bachelorgrad fra Musikkhøyskolen, men som også før dette hadde gjennomført musikkvitenskap, noe som hun selv sier,
– gjorde at jeg kunne velge litteratur-fag ved siden. Jeg følte jeg hadde albue-rom til å sette mitt eget preg på utdanningen. Og det var viktig for meg. I tillegg har jeg pedagogikk. Noe jeg fant svært interessant. Særlig den teoretiske delen.
Her skal det skytes inn at Hedvig har en mor som er spesial-pedagog, Langt i fra som en forklaring, men som et bidrag til forskningen om hvordan individuelle talenter skapes, og dermed som en motvekt mot Harald Eias overforenklede og fordummende formidling av den vitenskapelige «nature vs. nurture», eller arv og miljø-debatten.
– Så du har musikkvitenskap, litteraturvitenskap og pedagogikk ved siden av?
– Musikkvitenskap, pedagogikk, litteratur-delen var litt forskjellig. Nordisk, språkkunnskap, litteraturkritikk og litteraturvitenskapens grunnlagsproblemer. Den filosofiske delen av det var virkelig stimulerende.
Så om Jazznytts lesere ikke skulle ha skjønt det, vi snakker her med en person som har kontroll på sine språklige og formidlingsmessige verktøy. Etter beste skal vi som formidler og talerør etter beste evne prøve å gjengi Hedvig Mollestad sine refleksjoner på en fyllestgjørende måte.
– Først av alt, gratulerer med den nå ikke lengre fullt så nye plata, og all den positive kritikken av denne og rekken av konserter i sommer. Hva er planene videre?
– Det første er en tre ukers turné i Polen, Tyskland og Sverige i september/oktober. Deretter planlegger vi en ny plate. Vi skal i studio rett før jul. Vi synes det er viktig å lage ny musikk hele tiden. Vi er så heldige at vi jobber med Rune, som er opptatt av det vi vil.
– Andre planer?
– Nå skal jeg begi meg ut på et japansk språkkurs. Vi skal spille i Japan i november i år, så tenkte jeg at nå skal jeg søren i meg lære meg noe i hvert fall. Det gleder jeg meg til.
– Da kommer du nok til å komme mye lengre enn meg, vil jeg tro. Min japansk strekker seg ikke lengre enn til «Do-mo ari-gato go-sai-masu» og de uformelle avledningene. På den annen side er jo japanere gjennomgående svært imøtekommende og hjelpsomme. Hvor lenge skal dere være der?
– Vi blir der i nesten fjorten dager. Så ser det ut som vi skal til Malaysia i desember. Vi prøver også få til en turne i Canada til neste år. Det er også et land jeg gjerne vil se.
– Hvordan blir den nye plata i forhold til de to første og forskjellene mellom dem?
– Ja, hvem vet? Vi planlegger ikke hvordan den skal bli. Vi jobber ut fra de musikalske ideene vi får og som vi utveksler oss i mellom. Ideer som vi jobber med, utvikler og spiller mye på. Gjennom å spille materiale utvikler vi det, hvor skal denne låta gå? Hva må vi gjøre med denne låta for at den skal bli det beste den kan bli? Hva trenger vi for at det som helhet skal fungere godt? Og dermed, hva er det som gjør at det fungerer godt?
– Svaret på dette er avhengig av så mange ting, blant annet noe så innfløkt som smak! Man er avhengig at smaken deles med de man velger å spille sammen med. Dette synes jeg er en interessant prosess.
Ærlighet i musikken
– Ivar [Loe Bjørnstad], han spiller jo gitar også og lager mye av musikken på gitar, er en som jobber hele tiden med å utvikle nye ting, og hva slags låter man har lyst til å lage. Det er viktig å bli seg bevisst på hva man har i seg. Så det blir veldig spennende å se hva det blir.
– Det er noe av det som gjør at jeg synes det er moro å jobbe sammen med Ivar og Ellen [Brekken]. At alt er lov! Men det betyr ikke at ting er tilfeldig, tvert om. Det er viktig å kunne kommunisere om det vi gjør. Å kunne si at dette fungerer ikke fordi …, kan vi prøve å gjøre det sånn i stedet? Vi har alltid lagt vekt på å spille materialet mye, og gjennom det å utvikle det, i tempo, i lydlig uttrykk, fra det er skapt til det finner sin endelige form.
– Men når vi har spilt det inn, har vi mer lyst til å lage nye ting, enn å videreutvikle det vi har spilt inn. Vi har en ide om at låter som vi har spilt inn ikke trenger å være akkurat som de er på plata. Det er veldig viktig for oss at de ikke trenger å være det. Ellers blir det kjempekjedelig å spille dem.
– Samtidig vet vi hvordan det kjennes når det fungerer. Men det er jo ikke bare å gjøre det på samme måte, så funker det også neste gang. Som når en vil bygge en solo med å begynne nede, noen ganger fungerer det. Andre ganger vet man ikke hvorfor man ikke møttes på samme stien. Vi var alle tre ute og gikk i skogen, men på forskjellige steder.
– Det er jo det som gjør at det er gøy. At det ikke er slik at du kan si, i dag gjør vi det slik eller sånn, og så funker det, så blir det bra. Jeg tror det er viktig at det er sånn. Det høres ut som en floskel, men man må bare være ærlig, spille ærlig. Ikke prøve å gjøre seg til. Fjerne alle andre tanker enn det som handler om lyden. «Snakke» så godt man kan med hverandre gjennom de enkelte instrumentene.
– Det blir lett «store» og «floskel-pregede» ord, fordi man hele tiden må bruke metaforer og bilder for å beskrive en kommunikasjon som er ordløs.
– Ja, store ord, og man legger forskjellige betydninger i de ordene.
– Total ærlighet i utøvelsen krever fullstendig tilstedeværelse i musikken, gjør det ikke?
– Man skylder musikken hele tiden til det ytterste å prøve å gjøre sitt beste, å gi den sin sterkeste konsentrasjon. Dersom man ikke gjør det, jobber man ikke hardt nok. Det er greit om man ikke klarer det hver gang. Men man må hele tiden prøve.
– Musikk er jo kommunikasjon, mellom utøverne og mellom de på scenen og publikum, men en ordløs kommunikasjon, og dermed en kommunikasjon som ikke har et «meningsinnhold» i konvensjonell forstand. Men er det ikke én ting som allikevel ligger fast, at tilhøreren kan høre om utøveren er ærlig, eller om vedkommende «faker»?
– Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis er enig i at tilhøreren alltid vil være i stand til det. Vi har jo forskjellige opplevelser av en konsert. Man kan jo komme ut av en konsert å ha en helt annen opplevelse av den enn sidemannen. Men hva mente du egentlig?
– Det jeg prøvde å si var at som tilhører tror jeg det er relativt lett å avgjøre om utøveren mener alvorlig det som skjer her og nå, er ærlig og tilstedeværende, heller enn å lire av seg en mer eller mindre rutinisert øvelse, ved for eksempel å gjenta det vedkommende gjorde i går.
– Ja, det er jo en konstant utfordring å unngå det. Det er som med andre ting, man har et vokabular når man snakker med noen. Man bruker de samme ordene for å beskrive noe, uansett hva det er. Slik er det også med musikk. Man har lært seg en måte å spille på, Så en må prøve å se på materialet med nye øyne hver gang.
– Å unngå den rutiniseringen som ligger i at når du gjør sånn, så gjør Ellen slik, eller Ivar svarer med dette?
– Men det er ikke noe poeng at man hver gang skal gjøre noe man aldri har gjort før. Men det er alltid viktig å være bevisst på hva man gjør, Om jeg spiller det som jeg har spilt før, så gjør jeg det. Men man må forholde seg til at det er det en da gjør. For å utvikle seg og gå videre, så bør man være bevisst på det. Man kjenner så godt på seg selv når det er riktig å spille det, og når det ikke er det.
– Noen ganger kan man ikke frigjøre seg fra det. Det er bare helt umulig. Da kan man bli fryktelig frustrert. Mens andre ganger kan man føle at man klarte å frigjøre seg fra sin egen vane. Og det føles veldig deilig! Så er det om å gjøre å ikke høre på det etterpå, og bli motbevist av en selv.
– Man vil jo gjerne ta vare på sin egen utvikling. For det er jo det som gjør at det føles riktig og viktig å holde på. Det er en rar blanding av å gi skikkelig faen og ikke gi faen i det hele tatt. Man må forholde seg veldig kritisk til det man gjør, til det man velger å spille og velger å si. «Ja, jeg vil at folk skal kunne høre på dette!», enten man nå spiller det inn i studio for plateutgivelse eller om man står på scenen for en konsert. Samtidig må det ikke være så strengt, heller. Man må også ha holdningen om at … «nå gjør vi sånn, og slik blir det!».
– Dette er noe som nok er gjennomgående for meg, det at man må ha disse to tankene i hodet samtidig. Både det å gi totalt faen og ikke å gi faen. Å tenke på at man er i en vedvarende utvikling, samtidig som at det du gjør her og nå må være det viktigste.
– Det kan være vanskelig å sjonglere.
Hva er din inngang til musikk?
– Valget av å være musiker er på mange måter et valg av å leve marginalt. Du gjør ikke et slikt valg for å tjene penger.
– Det har aldri vært et fokus for meg. Hverken for meg eller for mine foreldre, eller for mine lærere. Det har aldri vært et fokus.
– Din far har jo et navn, i hvert fall for oss som er så å si på innsiden av det norske jazzmiljøet. Betyr dine foreldre mye for din utvikling?
–Det har nok mye å si for hvordan jeg har det med meg selv i dag. Og ikke minst, at jeg har blitt i stand til å ta valg basert på mine meninger og vurderinger. Ingen av dem var noensinne påtrengende med hva de syntes var riktig eller galt i forhold til musikk, om hva jeg burde gjøre eller ikke. Pappa tvang aldri på meg sin musikk. Det var kun basert på min egen nysgjerrighet.
– Det gjorde at jeg kunne sjekke ut mange forskjellige ting, noe som gjorde meg i stand til å si hva jeg likte og hva jeg ikke likte. De (begge) gjorde det lovlig for meg også ikke å like det de likte.
– Oppveksten foreldrene mine har gitt meg har gjort meg i stand til å ta selvstendige valg. Og til å endre valgene om det føltes riktig.
– Min far har jo alltid spilt masse, og øvd enda mer. Øvd på badet, for der var det så god akustikk. Han har skapt en bevissthet i meg om hvordan man kan forholde seg til musikk. Han har selv hatt en ekstrem utholdenhet og dedikasjon i forhold til sin musikkutøvelse. Men han er ikke sånn at han kan høre på musikk hele tiden. Han er ekstremt opptatt av at når han hører på en plate på full guffe på hodetelefonene eller over høyttalerne så er han dedikert. Når han hører på musikk så hører han på musikk.
– Så det har vært din rollemodell for hvordan du forholder deg til musikk?
– Det har i hvert fall vist meg en måte å forholde seg til musikk på. En måte som jeg synes er flott og som jeg har stor respekt for.
– Hva med dine jevnaldrende? Hvordan påvirket det deg?
– I min omgangskrets på videregående var det lite jazz. Det var jeg og Hilde Kjersem. Vi var opptatt av det. Da Ungjazz i Ålesund startet opp fikk vi tilgang til utrolig mye spennende og bra live-musikk.
– På Brudes Bar spilte en gang Paal Nilssen-Love, Steinar Raknes og Per «Texas» Johansson. Det er noe vi husker kjempegodt. Et triosett på en bitte liten scene, vi satt på aller fremste rad, en lørdag formiddag. Det var omtrent ingen der, men det stakk dypt i oss.
– Pappa tok meg med på mange konserter, og var også med da jeg spilte på Jugendteateret. Han er jo fra Molde, og tok meg med på Moldejazz mange ganger.
Hva er musikk for deg?
– Hva er musikk for deg? What makes you tick?
– Det er et stort spørsmål, og det er vanskelig å gå rett til kjernen av hvorfor man holder på. Jeg vet hvordan det kjennes, men det er en utfordring å sette ord på det, akkurat som det er en utfordring å sette ord på opplevelsen musikk. Setter man ord på det, definerer man det, og da risikerer man å miste noe av det magiske og uforklarlige! Men man må jo gjøre seg forstått, og det er jo en fantastisk utfordring å skulle prøve å beskrive det som er så hellig for en. Og det er vel det som driver meg, faktisk, at jeg har noe jeg skulle ha sagt.
– Opplevelsen av musikk er noe helt personlig, noe helt «untouchable» for andre. Den måte jeg opplever musikken på er den eneste måten jeg erkjenner at musikken kan oppleves på.
Sagt med andre ord, det er den enkeltes subjektive opplevelse som gir musikken mening. For den enkelte er denne subjektive opplevelsen den «sanne» opplevelsen.
– Det gjelder jo også når det dreier seg om den musikken jeg utøver. Om jeg skal forklare eller beskrive den med ord, så velger jeg samtidig å si noe om den måten jeg forholder meg til min musikk på. Det er helt greit, men jeg er veldig opptatt av å verne om publikums første møte med musikken, jeg vil at den i minst mulig grad skal være farget av mine beskrivelser av musikken, for da har jeg allerede lagt noen føringer for hvordan de vil oppleve den.
– Det spiller ingen rolle for meg om tilhørerens opplevelse av musikken er helt annerledes enn min egen, enn mitt budskap. En kjerneverdi med musikk er at den har en helt spesiell egenverdi for hver enkelt person som opplever den, som kan høre på den.
– Det er noe av det som gjør at jeg syns det å drive med dette er så verdifullt. Så viktig! At man har så sterke personlige opplevelser med det, at man jobber for at andre mennesker skal få sterke personlige opplevelser. Det handler om menneskets skaperkraft og opplevelsesevne. Eller skaperevne og opplevelseskraft!
– Det blir pretensiøst å snakke om slike ting, men når man først får sjansen, så …
– Dette er fascinerende. Hvordan musikk evner å kommunisere, men det er en kommunikasjon uten en entydig eksisterende mening.
– Musikk har ingen kraft om ingen hører på den. Samtidig vil jo vi som utøver den gjerne vite best hvordan den skal fortolkes. Vi er mindre interessert i å bli korrigert, justert, å bli kritisert. Vi vil styre vår egen vei.
– Men som på mange andre områder må man evne å ha to tanker i hodet samtidig. Det er viktig med et samspill, man kan ikke insistere å gå én vei, den rette vei. Samspillet krever at man gir opp egne oppfatninger og åpner seg for andres oppfatninger.
– Når det gjelder den musikken vi [Hedvig Mollestad Trio] spiller, er det et mål for oss at den er i stadig utvikling. Alltid på vei videre. Musikken lever sitt eget liv. Den må man bare høre på og prøve å lytte til. Det er den som forteller deg hvilke valg du skal gjøre. Man føler med en gang om man har gjort gode eller dårlige valg i forhold til musikken.
– Det er den man må følge. Musikken i kraft av seg selv, mer enn i kraft av meg. Samtidig er det jo en sirkel. Selvfølgelig er de preget av meg og mine ideer. Men de er jo preget av hvem jeg spiller med, når jeg spiller med dem, av alt man er.
– Man må alltid tenke utvikling, hva man enn gjør nå. Den store sammenhengen er man alltid en del av. Men at man er på vei er ikke nok. Hva man har gjort, det har man gjort. Det som er viktig er hva man gjør nå. Samtidig er det veien videre som betyr noe. Om man ikke gir alt her og nå, når skal man gjøre det da?
– Man må ha to tanker i hodet samtidig. Det man gjør nå er det viktigste, men samtidig er det bare en prikk av mange på linja, et steg på veien man går på.
– Noen går veldig inn i det man har gjort etter en konsert eller innspilling. Det må man også til en viss grad gjøre for å klargjøre for en selv hva en ønsker å utvikle videre, og hva man ikke ønsker å gjenta. Det er viktig å lære seg å kunne gjøre vurderingen om man vil ha mindre av dette, eller mer av det, uten at man nødvendigvis må si hva som er rett og galt. Om det er bra eller dårlig.
– Det er to ord som, ja, de er viktige for å vite hvilke kriterier man forholder seg til. Men det er allikevel ikke et spørsmål om svart og hvitt. Det er ikke absolutter.
– Det er bra eller dårlig for meg, men det er ikke nødvendigvis bra eller dårlig for deg! Hva som er bra er ikke en absolutt sannhet. Hva er rett og hva er galt, og i så fall for hvem? Er det ikke det du sier?
– Rett eller galt, hva faen er det? Når man snakker om musikk så går ikke det an å omtale det på den måten. Da må man eventuelt stille spørsmålet: Hvorfor oppfatter noen det som galt? Og det er jo et interessant spørsmål. Hva er det som gjør at den som omtaler det opplever det som riktig eller feil? Det er jo det interessante spørsmålet. Det er viktig å få vite.
Den blonde gitar
George Harrisons gitar Lucy – en Gibson Les Paul – som Eric Clapton brukte da han var med på opptakene til Beatles’ «The White Album», gråt som kjent mykt på albumet. Hedvigs gitarer gråter definitivt ikke.
– Den gitaren vi ser deg med på scenen er din blonde Gibson ES-335. Nå vet jeg at du også har en ES-347. Men det er 335-en vi forbinder deg med. Er det bare et pragmatisk valg, eller er det et kjærlighetsforhold ute og går her?
– Jeg er blitt veldig avhengig av den gitaren. Det er jo en grunn til at jeg ikke bruker 347-en så mye som 335-en. Jeg synes den låter utrolig mye bedre. Den er også mye lettere å jobbe med, både med de mikkene den har, og med tre-kvaliteten. Den låter kort og godt bedre. Det er godt å kunne jobbe med et instrument man kjenner godt.
– Da er det også lettere å få den til å låte slik man vil. Og det er jo et mål.
– Men en ES-347 og en ES-335 er ikke så forskjellige? Det er vel mer eller mindre samme gitaren konstruksjonsmessig?
– Det er det, men de låter veldig forskjellig. Nå låter jo heller ikke to 335-er likt. Jeg har prøvd mange ES-335-er som har vært veldig forskjellig fra hverandre.
– I noen deler av gitarverdenen har jeg sett det påstått at det er de naturfargede, de blonde 335-ene som lyder best!
– Blir det sagt det? Det vet jeg ingenting om. Uansett om jeg hadde valgt den ene eller den andre, tror jeg at når man velger å jobbe med noe over tid, da oppnår man noe som man ikke får bare ved å velge en gitar som låter jævlig bra der og da. Hvis jeg skulle spilt på gitaren til Jon Eberson, Straten hans, selv om den er dritbra, hadde ikke jeg fått den til å låte dritbra, bare fordi det er en bra gitar. Det er jo et samarbeid.
– Bigsby vibrato-armen på gitaren din, har du satt på den selv?
– Ja, det er egentlig en showcase-modell med stygge EMG-pick-uper og svart mekanikk. Så den er egentlig ganske stygg. Så har jeg satt på Bigsby-en, byttet mikker, og annen mekanikk.
– Så har den også hatt et halsbrudd. Begge disse to har hatt det. Men da er man ferdig med det, og har fått forsterket den delen av gitaren som i utgangspunktet er den svakeste.
– Jeg har ikke noe behov for å få meg et nytt instrument. Men det er selvfølgelig gøy å ha forskjellige gitarer.
– Den går vel for å være en ganske fleksibel gitar, i og med at du har både en massiv del i senter og hule elementer i de to vingene?
– Ja, jeg bruker denne gitaren til så godt som absolutt alt.
– Har du prøvd å sammenlignet med en ES-330, med helt hul kropp?
– En gitar som blir enda mer akustisk, ja. Det blir litt for langt fra den musikken som jeg spiller nå. Så en 330 ville ikke føles så relevant. Men jeg har også en ES-137, som er litt mer sånn – i retning av det akustiske. Den har jeg brukt til en del andre ting, og er en gitar som jeg er litt mindre redd for. Også har jeg en Martin akustisk.
– I april, da jeg var i Bergen, prøvde jeg noen av Frank Stavem sine. En Stavem kunne jeg tenkt meg å spille blant annet [«The Rex» fra siste plata] med. Men jeg synes det er kjempedeilig å ha ett instrument som jeg kan spille både Jon [Eberson]s musikk på, og det tyngste og drøyeste trio-låtene. Det er litt slik jeg er også.
– Jeg prøvde mange gitarer før jeg fant den. Det tok en stund.
Det fjerde element
Det er minst fire elementer i en musikers verden som bidrar til å forme det uttrykket musikeren står for. Det ene er musikeren selv, deretter instrumentet og dets muligheter og det er låt- eller musikkmaterialet man jobber med. Men sist, og langt fra sist er det den sammenhengen man utøver musikken i, hvem man spiller med. I dag er det Hedvig Mollestad Trio som er hovedarenaen for Hedvigs musikk-utøvelse og dermed for hennes utvikling.
– Er det så enkelt som at det er jakten på det store kicket, når alt funker, når du går ned av scenen og vet at du har hatt en fantastisk flytur, som driver en musiker? Jakten på å gjenta den store musikkopplevelsen?
– Ja, men det er en tosidig greie. Vi driver med dette fordi vi har hatt store opplevelser med musikk. Men vi har alle hatt store opplevelser med musikk. Det er mange som ikke driver med musikk som også har hatt fantastiske personlige musikkopplevelser. Det er ikke en selvfølge at man skal få nære sitt ego ved å stå på en scene, bare fordi man får kick av det. Man må ha noe viktig å melde.
– Det er en utrolig tosidig greie. Jeg står der på scenen med de jeg er der sammen med. Det er viktig. Fordi vi mener at vi har noe å gi. Det er viktig for hver enkelt av oss og for oss sammen, samtidig som det jo er veldig utleverende.
– Det er viktig fordi det er noe som holder andre hjul enn de kapitalistiske i gang. Det er noe som handler om menneskets felles skaperkraft, fordi det handler, i hvert fall for meg, om samarbeidet med de andre. Om hva vi kan skape sammen. For meg har det mye å si. Det kan være at andre musikere ikke opplever det slik, men jeg er avhengig av de andre jeg står på scenen sammen med.
– Jeg kan ikke gå av scenen og føle at jeg har hatt en god dag om de andre har hatt en dårlig dag på jobb. Alle må være fornøyd før det kan beskrives som en god dag. Det er for meg noe av det som gjør det meningsfylt. Det er ikke bare en solo-greie. Man må samarbeide med noen andre for at det skal bety noe.
– Akkurat Ellen og Ivar er spesielle for meg. Jeg har aldri samarbeidet så nært med noen, som med dem.
– Hvor lenge har dere spilt sammen nå?
– Vi startet i 2009 så det blir fire år. For meg er det samarbeidet en utrolig viktig verdi.
– Hva med arbeid utenom trioen?
– Jeg gjør ganske lite av sånt arbeid. Det med Jon [Balke under Nattjazz] var veldig gøy. Ellers spiller jeg jo tidvis med Jon [Eberson] og Jarle [Bernhoft]. I mai var jeg på en tidagers turné med prosjektet DuoBonanza, med blant andre Guro Skumsnes Moe, Håvard Skaset, Trond Frønes og Even Hermansen, for å nevne noen. Vi var seks strengeleikere som utforsket det trommeløse samfunn. Det var utrolig fantastisk, svært lærerikt, totalt galskap og noe jeg gjerne gjør mer av!
– Hva med langsiktige ideer, eller planer?
– Jeg har mange ting jeg kunne tenke meg å gjøre på litt lengre sikt. Selv om det er utrolig deilig å få mulighet til å jobbe med trioen i dag. Jeg synes det ville ha vært fryktelig moro å få jobbe med filmmusikk.
– Da er det naturlig å spørre, hvordan ser du på å skrive musikk i større formater, ikke bare å skrive enkeltlåter?
– Jeg er opptatt av hvordan musikk fungerer utover det formatet jeg jobber med i dag med trioen. Som filmmusikk. Hvordan musikk er stemningsskapende, og hvordan musikk kan snu hvordan man opplever ting. Selv på det daglige planet. Det å sette seg inn i en bil og kjøre av gårde for eksempel. Hvordan opplevelsen av det kan endres avhengig av hva man hører på.
– Det er noe jeg kunne tenke meg å gjøre mer av. Også å skrive musikk for større besetninger. Det er noe jeg ikke har gjort siden jeg gikk på høyskolen. Det håper jeg jeg kan gjøre mer av en eller annen gang.
Utenom musikeren Hedvig
Som vi har sett, Hedvig Mollestad er ingen amatør innenfor litteraturfeltet. Neste spørsmål er derfor åpenbart.
– Hva leser du?
– Det er så mange forskjellige ting. Men jeg er veldig glad i Ernest Hemingway. Han har et fantastisk språk og greier å formidle så helt drøye stemninger uten å gjøre annet enn å beskrive det. Det er fascinerende. Han sier bare hvordan bygningen ser ut, hva slags drikk han drikker, hvor varmt det er, hvordan mannen ved siden ser ut, men gjennom det klarer han å formidle hvordan det er å være der. Hvordan stemningen er. Det fascinerer meg. Utrolig kult å lese.
– Nå sist har jeg lest Neil Young-biografien. Den synes jeg var helt nydelig. Han var så upolert, også i redigeringen. Det var en del bla-bla-passasjer, men så var det noen deler som var viktige. Det føltes ekte. Det satte jeg pris på. Nå er jo selvfølgelig Neil Young en jeg alltid har sett opp til.
– Også leser jeg veldig gjerne aviser; Morgenbladet og Klassekampen.
Kanskje har Hedvigs fascinasjon for Canada en forklaring i denne orientering mot Neil Young.
– He-he, skal vi snakke om Canada og musikere, da kommer vi ikke unna trioen Rush, som jeg elsker! Jeg håper jo at vi skal til Toronto, ene og alene fordi de kommer derfra. Og Joni Mitchell og Oscar Peterson, for ikke å snakke om the Band! Men så skal det også sies at landet også har fostret jævelskap som Nickelback!
Men så er da Nickelback fra Vancouver, og ikke Toronto. Uansett: For en som latt seg fascinere av både Neil Young, Ernest Hemingway, Japan- og gitar-historie, og som dessuten har latt seg fange av musikken til en gitarist fra Ålesund, kan jeg bare si at jeg gleder meg til framtiden.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Arve Kjerseim
