FESTA DO JAZZ, BELÉM, LISBOA, 7. DESEMBER 2024, DAG 2: Dag to på Festo do Jazz, startet ikke før ut på ettermiddagen, så vi fikk god tid til å sjekke ut både nær- og fjernområdet før det hele satte i gang. Derfor ble det en taxitur inn til Lisboa sentrum, som kostet omtrent det samme som det koster å plassere «hekken» inn i en taxibil i Norge. Her ble det å vandre på gamle trakter i Lisboa sentrum, men bort fra turistsentrum, hvor røyken fra alle som drev og «brente» mandler og kastanjer lå over gatene som smogen i New Delhi. I tillegg kom det litt regn, som gjorde businessen til alle paraplyselgerne til en kort suksess, men adskillig verre for alle som fallbød solbriller til alle turistene som har funnet seg en uterestaurant for en turistpriset lunsj.

Portugisisk trio som hørtes ut som en duo som start
Det er tydelig at pianotrioer er populært også i Portugal. Og denne kvelden startet med trioen Sonic Tender, som består av pianisten Guilherme Aguiar, gitaristen Joäo Carreiro og trommeslageren Joäo Valinho. De kom, for en stund siden, ut med sitt debutalbum Odd Objects på Robalo Music. Dette er tre svært aktive musikere, hver med sin egen personlighet og som bringer forskjellige dimensjoner til musikken de lager. De definerer seg selv som en trio «dedikert til å forvandle lydkilder til et enhetlig lydobjekt». «Vårt hovedmål», har de fortalt til jazz.pt, «er å forene lydene til hvert instrument, slik at det blir umulig å skille hvem som gjør hva. Vi tenker på gruppen som bestående av et enkelt piano-gitar-trommeelement, en enkelt musiker, en enkelt lydkilde». Og i løpet av konserten tenkte jeg på om det egentlig var nødvendig?Dlir musikken mer spennende om instrumentene ligger tett på hverandre og spiller unisont?

João Carreiro og Guilherme Aguiar har spilt sammen som en duo i flere år. Intensjonen har hele tiden vært å forene, slå sammen lyden av piano og gitar til ett. Men etter hvert fant de ut at de trengte nok et musikalsk element inn i musikken, derfor inviterte den med trommeslageren João Valinho som et tredje element.

Jeg må si at det å velge et tredje element inn i musikken, var et godt trekk. For når man lyttet til piano og gitar så hørtes det, i stor grad, ut som et piano med en litt merkelig og litt dårlig lyd. Og hva er meningen med det, egentlig? Både pianisten og gitaristen er dyktige musikere, og jeg er overbevist om at dette hadde blitt adskillig mer spennende om de hadde spilt mot og med hverandre, i stedet for unisont. Det eneste som skilte seg ut var trommeslageren, som i stor grad brukte tiden på å spille med bue på cymbalene, noe som kan være spennende i korte strekk, men ikke gjennom en hel konsert. Derfor syntes jeg denne seansen ble relativt enerverende og, overhodet ikke så spennende som den kunne ha blitt. Dessverre.

Måter å ikke se på
De fire konsertene denne ettermiddagen og kvelden var to «double bill»-konserter. Det vil si at man fikk to konserter for en pris. Og etter den litt enerverende førstekonserten, så vi frem til den neste.

I 2020 kom duoen med den greske vokalisten Savina Yannatou og den portugisiske pianisten Joana Sá med duoplaten Ways of notseeing på det usedvanlig kreative, portugisiske plateselskapet Cleen Feed (som visstnok snart er historie). I min anmeldelse av platen på salt peanuts* konkluderte jeg med at dette var en spennende plate, med to musikere jeg gjerne ville høre på konsert. Og denne tidlige lørdagskvelden gikk ønsket mitt i oppfyllelse. Senere har jeg også anmeldt Joana Sá sin soloplate A body as listening, som også ble utgitt på Cleen Feed tidligere i år. Her konkluderte jeg med at musikken var original og ytterst spennende! Så her var det bare å glede seg!

Dette er to musikere som, i utgangspunktet, står et godt stykke fra hverandre stilmessig, men som samles i dette duoprosjektet. Vokalisten Savina Yannatou er en vokalkunstner som kan sammenlignes med en «sammensmelting» av Sidsel Endresen, Randi Pontoppidan og Greetje Bijma. Hun har mye av det samme uttrykket som Endresen, og jeg er overbevist om at hun har hørt mye på henne. I de passasjene hvor hun ikke kunne sammenlignes med Endresen, dukket Pontoppidans lek med det melodiske og det nesten «opera-lignende», omtrent på samme måte som nederlandske Bijma, men ikke like utagerende opp. Hun har full kontroll på virkemidlene, der hun står som en hulder og «kommenterer» pianospillet til Sá.

Joana Sá er en pianist som ser ut som en ytterst seriøs konsert-pianist, men som ikke nærmer seg klassikerne i særlig grad. Hun benytter seg, i stor grad, av preparert piano, med en rekke «remedier» plassert inne i pianoet, som hun lager helt spesielle lydbilder med, og det er kun i små sekvenser at hun spiller «streit» piano. Den unge, sveitsiske pianisten Margeux Oswald, dukket raskt fram i bakhodet mens jeg hørte henne. Hun er ytterst kreativ i sin «pianering», og støtter, utfordrer og danner en slags kontrast til Yannatous vokale utskeielser som fungerte utrolig fint.

Og sammen skapte de to musikerne et spennende lydunivers som gjorde godt på en festival som dette. Og festivalen skal virkelig ha ros for at de er såpass tøffe at de booker et slikt prosjekt til festivalen.

Kveldens største suksess kom fra det høye nord
Andre del av kveldens «double-bill»-konnserter var delt mellom norske Liv Andrea Hauge Trio og en duo med den amerikanske pianisten Aaron Parks og den britiske saksofonisten Andy Sheppard.

Trioen til pianisten Liv Andrea Hauge, med bassisten Georgia Wartel Collins og trommeslageren August Glännestrand, har oppnådd stor suksess i Norge, blant annet for sin plateutgivelse Ville blomster på Hubro Records. I min anmeldelse av platen konkluderte jeg med at jeg syntes «hun hadde laget et knippe vakre, melankolske melodier som ble fremført på en fin måte. Jeg kunne kanskje tenkt meg litt mer «hvite tangenter» i låtene, men for en melankoliker var dette balsam for sjelen».

Liv Andrea Hauge kommer fra Nord-Norge, men er bosatt i Oslo. Hun ble ferdig med studiene i jazz og improvisert musikk på Norges musikkhøgskole i 2020, og siden den gang har hun vært en aktiv musiker på den norske scenen. Hennes hovedfokus har vært på hennes egne prosjekter, men hun har også spilt med mange andre musikere, som Ane Brun og Solveig Slettahjell. Hun har også skrevet mye musikk de siste årene, både for storband, treblåsertrio, strykeorkester, symfoniorkester og for sitt eget Liiv Andrea Hauge Ensemble, blant annet med platen Hva nå, Ekko? på Odin Records. Og selv forteller hun at improvisasjon er en viktig del av musikken hennes, og i trioen spiller de alltid uten settliste for å gi plass til initiativ, kreativitet og improvisasjon i øyeblikket.

Dette var første gangen jeg fikk mulighet til å høre trioen på konsert, og det er jo for ille at man må reise i 13 timer for å få høre dem. Men at turen var verdt det, er det ingen tvil om.

Hauge er en utmerket komponist og pianist. Men det jeg la mest merke til denne kvelden, var hvordan arrangementene fungerte. Hauge spiller mye og, kanskje, litt lite dynamisk. Men sammen med det tidvis frie bass-spillet til Wartel Collins og det løse trommespillet til Glännestrand, ble dette en original konsert hvor kontrastene sto og nærmest lyste over musikken. Dette er tre ytterst interessante musikere, som bør få muligheten til å utvikle musikken sin enda mer. Og Wartel Collins er en bassist man virkelig skal merke seg! Dette var konserten med eneste stående applaus, og platesalget etterpå gikk forrykende. For dette var musikk det portugisiske publikummet elsket!

Amerikansk/britisk duo jeg følte jeg hadde hørt før
Den amerikanske pianisten Aaron Parks har helt siden han platedebuterte med utgivelsen The Promise i 1999, markert seg som en musiker man kunne forvente mye av. Han har spilt mye i Danmark, blant annet med bassisten Thomas Fonnesbæk og trommeslageren Karsten Bagge på platen Groovements på Stunt Records, soloplaten Arborescence og trioplaten Find the Way (med Thomas Morgan på bass og Billy Hart på trommer) på ECM. Og nylig kom hans seneste utgivelse, Little Big III (med Greg Tuohey – gitar, David Ginyard – bass og Jongkuk Kim – trommer) på Blue Note.

Andy Sheppard er en av veteranene på den britiske (og internasjonale) jazzscenen. Han var en viktig del av trioen med Carla Bley og Steve Swallow, og han har spilt med både Gil Evans og George Russell. I den senere tiden har han vært en viktig brikke i utvidelsen av Espen Eriksen Trio, og han har vært å høre på konserter og plater med pianisten Rita Marcutulli, John Martyn, Judie Tzuke og på plate med kunstnere som Keetil Bjørnstad, The Blue Aeroplanes, Barbara Dennerlein, Peter Erskine, Tony Levin, Baaba Maal, Joanna McGregor, Lee Morgen, Runrig og en rekke andre. Noe som tyder på at vi har med en musikalsk kameleon å gjøre.

Denne duokonserten ble for meg en liten nedtur. Ikke fordi musikken ikke var god nok, men fordi jeg følte det ble altfor mye Sheppard og altfor lite Parks, og at elemtene lignet altfor mye på enkelte andre musikere jeg har fulgt i mange år. Det virket som om Parks hadde overdreven stor respekt for den britiske musikeren, slik at mesteparten dreide seg om Sheppards sopran- og tenorsaksofonspill.

Sheppard har en frasering som ligger litt for tett på Jan Garbareks måte å spille på, etter min mening. Tonen, særlig i tenorsaksofonen, nærmer seg også Garbarek i altfor stor grad. Så om du ikke visste at det var den britiske musikeren med fippskjegget som sto på scenen, så hadde man gjerne gjettet på at det var Garbarek.

Og det var Sheppard som, på mange måter, styrte duosamarbeidet. Jeg hadde ønsket å høre mer av Parks fine pianospill i flere soloer, men det fikk jeg dessverre ikke muligheten til på denne siste konserten for kvelden.

I morgen er det de større ensemblenes kveld i Belém. Ikke i form av rene storband, men i flere større sammensetninger. Og om jeg overlever dagen fram til tidlig ettermiddag, så kommer det rapport fra den søndagen også, og jeg setter min lit til KLM og krysser det som er å krysse om at det ikke dukker opp tekstmeldinger fra selskapet om nye kanselleringer før avgang på mandag.

Tekst; Jan Granlie
Foto: Festa do Jazz

(reise og opphold for salt peanuuts* er betalt av festivalen)

Sonic Tender

Joana Sá og Savina Yannatou

Joana Sá

Savina Yannatou

Liv Andrea Hauge

Georgia Wartel Collins og August Glännestrand i Liv Andrea Hauge Trio

Aaron Parks og Andy Sheppard