FESTA DO JAZZ, BELÉM, LISBOA, 8. DESEMBER 2024, DAG 3: Så var vi kommet til tredje og avgjørende «sett» på årets jazzfestival i vakre Belém. De to siste dagene har vært preget av, nærmest, samme temperaturer som hjemme i Norge. Med kald vind som uler gjennom gatene, og som skaper et «himla kaos» for de mange gateselgerne som har fått plass på markedet inne i CCB (Centro Cultural de Belém), hvor også konsertene under årets Festo do Jazz holder hus.
Her er det stor åpning fra inngangspartiet og gjennom bygget, hvor åpningen i ene enden ender i et åpent område på motsatt side av mastodonten av et bygg. Og her får vinden skikkelig tak, så gateselgerne som fallbyr sine mer eller mindre julerelaterte varer som flyr nærmest veggimellom der vi kjemper oss veg gjennom stormen og inn i konsertsalen.
I dag, på festivalens siste dag, får vi servert tre større ensembler: portugisiske Jazzopa, Duarte Ventura ‘Reperio’ og Ensemble Festa do Jazz, pluss den tunisisk/belgiske trioen Wajdi Riahi Trio. I tillegg presenterer festivalen også et ettermiddagsarrangement over to dager i Antigo Picadeiro do Museu Nacional dos Coches, hvor elever fra en rekke studieinstitusjoner fra flere steder i Portugal medvirker, i et program de har kalt Encontro Nacional de Escolas (et nasjonalt møte mellom skoler).
Elevkveld på folkehøgskolen
Det første bandet vi fikk treffe denne ettermiddagen, var Jazzopa, et relativt ungt ensemble på ni personer, inklusive tre vokalister som skiftet på med resitering, sang og en slags rap. I tillegg var bandet utstyrt med to gitarister, bassist (som var en av vokalistene), trompet, saksofon og trommer. Musikken var en slags smooth og hip versjon av jazz, som innimellom kunne minne litt om Sade, mens de andre ganger gikk over mer i retning av Steve Coleman og hans tidlige Mbase fra Brooklyn. Og siden tekstene som både ble resitert, sunget og rappet var på portugisisk, så må jeg innrømme at jeg ikke fikk all verden ut av det.
Gjennomgående virket dette relativt amatørmessig, slik at jeg fikk en følelse av elevkveldene jeg har hørt om på flere folkehøgskoler. Men det var musikere i bandet som utmerket seg positivt, i første rekke vokalisten og bassisten Razy.
Tunisisk/Belgisk pianotrio av svært høy kvalitet
Å servere en trio med en tunisisk pianist, sammen med belgisk bassist og trommeslager, hører til sjeldenhetene. Men ryktene ville ha det til at Wajdi Riahi Trio (bildet) måtte oppleves, når man først hadde muligheten. Trioen består av pianisten Wajdi Riahi, bassisten Basike Rahola og trommeslageren Pierre Hurty, og på slutten av fjoråret kom de med utgivelsen Essia på Fresh Sound.
Den tunisisk fødte, Brussel-baserte pianisten Wajdi Riahi er et av de nye spennende navnene på den belgiske jazzscenen. Han er aktiv som medspiller i flere bandprosjekter, men det er først og fremst i hans egen trio at hans musikk kommer til sin fulle rett. Han skriver musikk som har en fot i det arabiske og en fot i det pulserende bylivet i Brussel. Trioens første album, Mhamdeya var gjennomsyret av nostalgi, men den musikken vi fikk høre denne kvelden var som en reise mellom pianistens to horisonter: Tunis og Brussel. På samme måte som Esbjörn Svensson tok den skandinaviske musikken inn i et nytt landskap, fikk vi her både den typiske tunisiske stambeli-tradisjonen og den nord-afrikanske gnawa-musikken godt integrert i pianotriojazzen. Hurtys trommer er både presis og dynamisk, og navigerer mellom de forskjellige landskapene med besluttsomhet og ro. Og Raholas bass, kan minne litt om Charlie Haden, men kun i ensemblespillet. I soloene er han både personlig og spennende, og ved siden av Riahi er han den viktigste solisten, og han leverer en rekke soloer av svært høy kvalitet.
Som trio fungerer dette utmerket. Riahi er, i motsetning til gårsdagens møte med norske Liv Andrea Hauge, mer sparsommelig med tangentbruken, og er en god lytter til hva de andre kommer med av innspill. Og hele vegen serverer de ytterst smakfull musikk som fullendes av at Riahi innimellom bidrar med ordløs vokal, som tar oss rett inn i den tunisiske og nord-afrikanske folkemusikken, og som var med på å gjøre denne konserten til festivalens høydepunkt til nå.
Portugisisk uten snev av fado
Etter å ha fått i seg en bedre middag på en anbefalt restaurant noen hundre meter bort i gaten, var det samlede, internasjonale pressekorpset igjen på plass for å få med oss andre del av dagens konserter. Første band ut i denne andre avdelingen, var det portugisiske bandet Duarte Ventura ‘Reperio’ (repertoar). Her fikk vi møte nok et stort ensemble, som hevet seg godt over det første av dagens band, med to utmerkede vokalister – Joana Raquel og Marta Rodriguez, altsaksofonisten Miguel Valente, pianisten Miguel Meirinhos, cellisten Adéle Viret, bassisten Zé Almeida, perkusjonisten Iúri Oliveira, trommeslageren Luis Possollo og kapellmesteren og vibrafonisten Duarte Ventura.
Reperio er et prosjekt som vibrafonisten Duarte Ventura har fått som bestilling fra festivalen. Ideen oppsto først med en mulig utvidelse av Venturas kvintett, hvor stemmer sammen med cello og perkusjon, ville skape noe nytt og annerledes. Og annerledes enn det meste jeg tidligere har hørt ble det. Med de to vokalistene, som beveget seg et godt stykke tilbake i musikkhistorien og adskillig nærmere middelaldermusikken enn dagens jazz, hvor begge kunne gått rett inn i for eksempel Trondheim Voices, blandet sammen med en form for jazz som i starten av komposisjonene var følsomt og meditativt, og hvor musikken vokste seg «stor og sterk», hvor mange av de ensemblene jeg har hørt de siste 20 – 30 årene dukket opp i bakhodet.
I noen sekvenser fikk jeg nesten en fornemmelse av noe Vienna Art Orchestra kunne gjort, kanskje særlig på grunn av det energiske og fine vibrafonspillet, i andre sekvenser beveget de seg nesten mot noe Charlie Mingus kanskje kunne ha gjort. Hele veien var de to vokalistene fremst i lydbildet med følsom og usedvanlig vakker, ordløs sang, godt støttet av det fien altsaksofonspillet til Valente, hvor Tony Coe dukket opp i bakhodet. Og hele veien fikk vi utmerket vibrafonspill og et lydhørt og fint komp. Og i duosekvensen med cello og bass, var det så hårene nærmest reiste seg.
Dette er et prosjekt som bør fortsette ut over at det å kun være et bestillingsverk. For dette er original musikk vi ikke hører veldig mange andre steder.
Festivalens eget ensemble
Så ble kvelden og festivalen avsluttet med Ensemble Festa do Jazz, Et bandprosjekt som skifter fra år til år, og som i år ble ledet av komponisten og altsaksofonisten João Mortágua. Han hadde satt sammen sitt «drømmeband» for denne kvelden. Her møtte vi fløytisten Clara Saleiro, tenor- og sopransaksofonisten Barnardo Tinoco, pianisten José Diego Martins, bassisten Francisco Brito og trommeslageren João Pereira. Alle musikerne er velkjente i det portugisiske jazzmiljøet, hvor Mortágua leder flere egne band. I tillegg underviser han i jazz ved Coimbra musikkonservatorium og universitetet i Aveiro. Bernardo Tinoco spiller med Hot Clube de Portugal Jazz Orchestra og Setúbal Jazz Orchestra. Noen ganger samarbeider han også med noen av de mest anerkjente portugisiske singer-songwriters og med flere afrikanske band. José Diogo Martins har blant annet studert ved Rytmisk konservatorium i København og er en mangefasettert musiker og ettertraktet innen jazz, samtidsklassisk og improvisasjon i Portugal. Bssisten Francisco Brito er for tiden professor ved Hot Clube de Portugal Jazz School, og João Lopes Pereira kan høres i et mylder av stilarter og kreative sammenhenger. Han er en av grunnleggerne av plateselskapet og kollektivet Robalo Music og jobber i tillegg som booker på Jazz à Quintas på Café Dias.
Det bor mye kvalitet i denne gjengen av musikere. Og jeg hadde sett fram til en drivende avslutning på festivalen med denne gjengen som var proppfull av kreativ erfaring fra det portugisiske jazzliv. Men jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet.
Skal man avslutte en festival, bør man kanskje avslutte med driv og engasjement. Men det følte jeg ikke vi fikk. Musikerne er svært dyktige hver for seg, og komposisjonene er i utgangspunktet spennende. Men jeg følte at dette ble altfor intellektuelt som avslutning. Vi som hadde vært til stede på alle konsertene på festivalen, begynte nok å kjenne det i kroppen. Og en frisk avslutning var nok det som hadde reddet kvelden.
Det er mange gode ting med en såpass liten festival som Festa do Jazz er. Med totalt ni konserter over tre dager, er det fullt mulig å få med seg alle seansene. Men da kreves det nesten at alle konsertene bør være av høy kvalitet. Hvis vi sammenligner med de store festivalene, hvor man kan velge og vrake i tilbudet, og plukke ut de konsertene man vil høre, blir ofte resultatet av festivalbesøket bedre. Og om det ikke blir det, så er det ens egen skyld, og at man har valgt feil konserter. Derfor er også de små festivalene mer «sårbare» for at ikke helheten av programmeringen er helt i overenstemmelse med ens eget smak og behag om hva som er bra og mindre bra konserter.
Men stort sett, syntes jeg Festa do Jazz 2024 har klart seg fint også dette året. Og hvis vi lever så lenge, og salt peanuts* fremdeles eksisterer om et år, kommer jeg gjerne tilbake til denne vakre og deilige delen av Lisboa. Og som jeg har nevnt tidligere – en tur på Syden i begynnelsen av desember er aldri feil for en enkel sjel fra nord.
Tekst: Jan Granlie
Foto: Festa do Jazz
(reise og opphold for salt peanuuts* er betalt av festivalen)
