BOREALIS-FESTIVALEN, DET INTERNASJONALE KULTURSENTER, BERGEN, 20. MARS 2022: Det er mange nye opplevelser når man kommer til Bergen, uten å ha vært der på permanent basis på nesten 50 år. Og i går fikk salt peanuts* oppleve Det internasjonale kultursenter for første gang. Kultursenteret ligger i Kong Oscarsgate, så godt som midt i byen, og har tidligere huset et mindre teater.
Her hadde Borealis-festivalen – en festival for eksperimentell musikk, valgt å legge sin avslutningskonsert. Og siden vi var forhindret av å delta ved resten av festivalen, er vi i dag svært glade for at vi fikk muligheten til å overvære denne konserten, hvor saksofoninnovatøren, jazzmusikeren, komponisten og improvisatøren Roscoe Mitchell var hovedpersonen.
Mitchell har vært en slags æresgjest på festivalen, hvor man tidligere i uka, som en del av «File under Freedom», fremførte flere av hans verker i regi av BIT20 Ensemble String Quartet og Sjøforsvarets Band, før uken ble fullkommen med Roscoe Mitchell i duo med klarinettisten John McCowen.
Roscoe Mitchell er en av grunnleggerne av Art Ensemble of Chicago, et av de mest kreative bandene i den nyere jazzhistorien, som vokste ut av Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) på slutten av 60-tallet. Ensemblet integrerer mange jazzstiler og spiller mange instrumenter, inkludert en armada av ulike former for perkusjonsinstrumenter i tillegg til Mitchells saksofoner, Joseph Jarmans like mange saksofoner og fløyter, Lester Bowies trompet, Malachi Favors bass og perkusjon og Famadou Don Moyes trommer og perkusjon.
Nå er det kun Moye og Mitchell som er igjen av det opprinnelige bandet, men de spiller frå tid til annen sammen med relativt svært utvidet besetning.
Men denne kvelden var det Roscoe Mitchell som var hovedpersonen. Først fikk vi et utsøkt «solosett» med han selv på bass- alt- og sporaninosaksofon, hvor han spilte «mot seg selv» og en film på bakteppet, laget av Wendy L. Nelson, hvor Mitchell startet filmen på bass-saksofon, før han skiftet over til perkusjon med masse bjeller, mens hans labrador kompet det hele med hundehyl, enten i pur glede eller i fortvilelse. Og Mitcehell versus Mitchell ble en strålende opplevelse. Og her fikk vi virkelig innblikk i hvordan den mest kreative delen av Art Ensemble of Chicagos musikk ble til. Bandet het jo fra starten Roscoe Mitchell Art Ensemble (platen «Congliptipous» på Nessa fra 1968, eller enda før med platen «Sound» med Roscoe Mitychell Sextet på Delmark fra 1966.
Hvordan Mitchell kombnerer saksofonene med kontrasterende perkusjon, har alltid vært Art Ensemble of Chicagos kjennemerke, sammen med noen solide «hits» som «A Jackson in Your House», «Odwalla/Theme». «New York Is Full of Lonely People» og den superbe «Charlie M» fra ECM-utgivelsen «Full Force» fra 1980.
Men det er det Mitchell bragte med seg inn i bandet som var det virkelig kreative, og kombinert med Lester Bowies mer soul/r&b-aktige låter ble dette en publikumsfgavoritt, selv om mye av musikken var ytterst avansert for det utrente øre.
Men dette første settet var det den kreative delen av Art Ensemble, pluss en del av Mitchells egne prosjekter som preget konserten. Han kommenterte, la til, understreket og utviklet det som var forhåndsopptatt på filmen på en strålende måte, og med hundens innspill ble dette en nærmest fantastisk forestilling, der han vandret rundt fra en stor gong til en kjempestor stortromme, bjeller og klosser i perkusjonsavdelingen, og tilbake på sin plass litt bak på scenen med alle saksofonene.
I det andre settet fikk vi duo mellom Mitchell og klarinettisten John McCowen. McCowen er en komponist og klarinettist som opprinnelig kommer fra Sør-Illinois. Han fokuserer på å utvide mulighetene til klarinetten. Hans spill er blitt beskrevet av The New Yorker som «den soniske ekvivalenten til mikroskopisk liv sett på et lysbilde», og musikken hans har blitt utgitt på Edition Wandelweiser, International Anthem, Astral Spirits, Cairn Desk og andre. Han har samarbeidet med Mitchell i flere år, og er for tiden bosatt i Reykjavik.
De to tok plass på hver side av scenen, og Mitchell startet på bass-saksofon som ble besvart av McCowen på kontrabassklarinett. Og så utviklet denne relativt lange improvisasjonen seg til en skikkelig happening av kommunikasjon, utsøkt saksofon- og klarinettspill, med innslag av bassblokkfløyte fra McCowen og Mitchells kreative krumspring.
Mitchell er født i 1940, og er i dag 81 år ung. Og selv om hans sopraninospill kanskje ikke er like frapperende i dag som i «glansdagene», det ble noen sekvenser med mye piping i hornet, men det kan godt hende at det var akkurat slik han ville ha det, så er hans altsaksofonspill og, ikke minst bass-saksofonspillet uten plett og lyte.
Nå kjenner ikke jeg så godt til hvor krevende det er å bedrive sirkelpust. Men å bruke denne spillemåten når man har passert 80 år, må være litt av en utfordring. Men Mitchell mestrer det fremdeles med stor overbevisning, og leverte gjennomgående strålende spill i begge settene.
Og gledelig var det fullt hus i kultursenteret. Mange musikere som befinner seg innenfor det fritt improvisatoriske hadde møtt fram, sammen med Borealis-publikummet og en del av oss som er mer eller mindre blodfans av Mitchell. Og allerede nå kan jeg krysse av denne konserten som et lite høydepunkt for 2022, enda vi bare befinner oss i mars måned.
Tekst og foto: Jan Granlie
Roscoe Mitchell versus Roscoe Mitchell
Roscoe Mitchell og John McCowen
John McCowen
Roscoe Mitchell
